Side:Eventyr.djvu/148

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


En stund efter kom Halvor til jentene som stod og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulde komme dit og tørke klær til bryllupet. «Ja,» sa Halvor, «han er borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her,» og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom frem mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sund-reven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennem busker og kjerr, at han holdt sig avsides og ikke vilde gå frem før siste dagen, da de skulde ete middag.

Da de nu, som skikk og bruk var, skulde drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulde drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og ridderer og svenner, så kom han da langt om lenge til han Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og bad skjenkeren skulde hilse bruden og bære den frem til henne. Da stod prinsessen op fra bordet med en gang. «Hvem har vel best fortjent å få en av oss,» sa hun, «enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?»

Det kunde det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av sig og pynte sig til brudgom.

«Ja, der er den rette!» ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.