Side:Eventyr.djvu/135

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


op. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom frem, var det store sletter med akrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennu, og han vilde gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunde finne folk. Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunde trille et egg på den. Denne veien gikk nu Halvor efter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre til niste med sig heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere blev han også.

I slottet brente det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk.

«Nei, nei da!» ropte hun, «tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke dig; for her bor et troll med tre hoder.»

«Jeg er like glad om han hadde fire og, så skulde jeg ha lyst til å se den karen,» sa gutten, «og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi mig, for jeg er fælt sulten.»

Da Halvor hadde spist sig mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunde svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunde ikke svinge det, han kunde ikke løfte det engang.

«Ja,» sa prinsessen, «så får du ta dig en slurk av den