Side:Eventyr.djvu/133

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
SORIA MORIA SLOTT

Det var en gang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, vilde han aldri ta sig noe til, men satt bare og raket i aska. Foreldrene satte ham bort i mange slags lære; men Halvor stanet ikke noensteds, for når han hadde vært borte i noen dager, rømte han av læren, løp hjem og satte sig i grua til å grave i aska igjen. Men så kom det en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med han og fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det hadde Halvor lyst til, da var han ikke lenge uferdig.

Hvor lenge de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det blev stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet op mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på.

Da det var så stilt at det ikke rørte sig en fjær, blev de liggende her, og Halvor bad skipperen om han fikk lov å gå i land og se sig om, for han vilde heller gå enn ligge og sove. «Synes du du kan vise dig for folk,» sa skipperen, «du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i.» Halvor blev ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulde komme tilbake igjen når det blåste