ikke skjer noen forandring; for skatteobjektene går ned jo større skattene blir. Nu har det hast. Og for å kunne gjøre det må alle partier stå enige — i allfall de bor gerlige. Noe enkelt parti klarer det ikke. De har jo forsøkt både høire og venstre, men svært litet hell hadde de med sig. Det er jo det at en slik nedskjæring av utgiftene, når den virkelig skal duge noe, kan ikke gjøres uten at vi alle får føle det; hver del av landet må ofre mangt som kunde være ønskelig kan hende — hver utgift, både av stat og kommune, som ikke er strengt nødvendig og som ikke bidrar til direkte å øke landets inntekter, må strykes, skal vi klare opgaven. Herre Gud, det kan vel være så mange bevilgninger som vi synes er særlig ønskelige; men de må vente til det igjen blir råd. Det er ikke til å undgå at ved en slik dugelig nedskjæring av utgiftene vil de fleste av oss føle sig brøstholdne, vi får våre kjæreste planer ødelagt; derfor kan ikke noe enkelt parti klare det, som sagt; dets forslag vil straks bli slått ned av de andre partiene, som vi jo dessverre har sett nok av hittil. Det synes mest som det er et slags uhyggelig partinid som formørker sinnene. Kan de være frykt for at et annet parti kan bringe landets redning?
For en utenforstående synes det så helt ufattelig dette at det skal være så vanskelig å slutte sig sammen om det som gjelder landets fremtid og dyreste interesser. Vi vet da at så sant vi bare vil og står sammen, da kan vi klare opgaven. Men det sørgelige er at partipolitikkerne ikke vil enda. Hvorfor? Det kan da umulig være av frykt for da å bli overflødige? Vi er ikke kommet så langt enda sier de. Vil det si at
