sens mest begavede, fra det øieblikk de hever sig til høiere rang, også antar overklassens «standard of life» med den derav følgende ufruktbarhetstendens, så vil også denne rekrutteringskilde snart uttømmes og ikke lenger være i stand til å sørge for sin egen regenerasjon. Dermed vil døren åpnes for de laveste og dårligste samfundslag. Slik er det jo også i virkeigheten gått til når de beste folkeslag i historien med sin kultur gikk til grunne.
De faktorer, som er medvirkende til å senke nasjonens legemlige og åndelige nivå er følgende:
Den sterke formerelse av de mindreverdige raseelementer. Avtagende fruktbarhet blandt de beste slekter. Kvinnens flukt fra hjemmet og frigjørelse med derav følgende ferre giftermål. Den tiltagende industrialisering og landeflukten. De store folkeforskyvninger med derav følgende raseblanding.
Spørsmålet er nu: kan den sterke formerelse av de elementer som fyller anstalter og fengsler forhindres? Kan man ved oplysning eller statsforanstaltninger eller på annen måte øke antallet av de verdifulle slekter? Kan ødeleggelsen av avkommet ved kjønnssykdommer, alkohol eller andre rasegifter reduseres? Kan landeflukt forbys eller forhindres? Kan immigrasjonen reguleres ut fra den betraktning at det ikke er likegyldig fra hvilke raser, blandingsraser eller folkeslag vårt folkt rekrutteres?
Eller ligger det utenfor eller over vår evne å regulere o kontrollere tilveksten til nasjonen?
Det er dem som mener at det ikke kan nytte. Vi er kommet til verdensdramaets siste akt. Homo sapiens er nådd til den høiest mulige utvikling og går — ifølge en uavvendelig lov — sin undergang imøte. Våre socialpolitikere har i de par siste decennier, uten hensyntagen til de biologiske årsaker forgjeves forsøkt å bøte på dette. Kirke-, skole-, retts- og helsevesen refser, dømmer, bekjemper og kurerer symptomer istedenfor å studere alle onders utspring og tilstoppe kildene.
Vi biologer mener at der ikke foreligger nogen som helst grunn for at folkene — således som individene — skal dø. Vår skjebne ligger i vår egen hånd. En ting har vi nemlig forut for de gamle folk. Vi ser og erkjenner farene, det gjorde ikke de. Og deri ligger et håp om å kunne avverge dem.
