Under studiet av det kulturbillede biohistorien ruller op for oss av de gamle kulturfolk: kineserne, inderne, hebreerne og de gamle vikinger, må det slå enhver uhildet iakttager hvilken krass motsetning der består mellem dette og vesterfolkenes moderne kulturbillede av idag — hine folks strengt formulerte familielover, bygget op omkring arvestoffet som bærende idé, deres heroiske livsinnstilling, som bevirker at enkelte av dem den dag idag består som livsdyktige folk — i motsetning til våre egne moderne samfunds fri individualisme og lovløshet på slektskulturens område. Hvor partnervalget hos hine folk skjer i overensstemmelse med en dyp religiøs livsanskuelse og en høit etisk betinget opfatning av tilværelsen, — der preges familiedannelsen i våre dager av tilfeldighet og manglende generativ etikk og moral. Den generative innstilling — biologiens ubønnhørlige lov — eksisterer ikke lenger i de moderne kulturfolks underbevissthet og har ennu ikke vunnet nogen bred plass i deres bevissthet. Derfor er de moderne kulturfolk holdningsløse og derfor har civilisasjonens kulturnedbrytende krefter i form av generativ egoisme, frivillig barnebegrensning, kameratekteskap og andre familieopløsende tendenser, fått slikt skjebnesvangert innpass og anrettet ubotelig skade på selve kulturens grunnlag, folkenes iboende biologiske arvegods.
De kjensgjerninger som det moderne rasehygieniske reformarbeide er bygget over, er følgende: Menneskets livsskjebne begynner i det øieblikk det er lykkes et spermatozo å trenge inn i et egg. Den nye organismes individualitet er i dette øieblikk bestemt. Banen er opstukket. Livets lykke er mangen gang allerede tilintetgjort i det øieblikk livet skal begynne. De senere innflydelser kan endre forholdsvis lite. De arvede
