Hopp til innhold

Side:Det norske program for rasehygiene.djvu/37

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Professor, dr. Eugen Fischer, chef for Kaiser Wilhelm-Institut für Erblehre und Eugenik, Berlin-Dahlem, erklærer sig enig med segregasjonsposten. Om sterilisasjonsposten sier han: Den er efter min mening ikke tilfredsstillende. Stadig på nytt løslates vaneforbrytere efter avsonet temperær straff, og avler barn. Hvis man ikke våger sig på tvungen sterilisasjon, skulde man i stedet sette en varig segregasjon istedenfor «straffen» for å utrydde disse elementer for alltid.

Forslag til lov om sterilisasjon og segregasjon av samfundsfarlige og arvelig belastede individer utarbeidet av Den Norske Komité for Racehygiene er i disse dager oversendt Socialdepartementet. Denne komité som har gjort utkast til lovparagrafer og ledsaget disse med en utførlig oversikt over de lover som i andre land er gjennemført eller bragt i forslag har følgende sammensetning: Jørgen H. Berner, Halfdan Bryn, Alf Guldberg, Klaus Hansen, Fridtjof Mjøen, Harald Nørregaard, Jon Alfred Mjøen (formann) og Wilhelm Keilhau (sekretær).

Med oversendelsen av dette lovforslag har de arbeider som blev overdratt Vinderen Laboratorium ved skrivelse fra Socialdepartementet av 1. mars 1918, funnet sin avslutning.

De andre lovforslag som tidligere er utarbeidet ved Vinderen Laboratorium er altså som ovenfor nevnt tillegg til ekteskapslovgivningen — helseerklæring før ekteskap; nye systemer for tilvirkning og salg av alkoholholdige drikke — klasse- og gruppesystemer. Ennvidere lovforslag om mødreforsikring og visse bestemmelser som tar sikte på en selektiv indre kolonisasjon - fremført i Stortinget av Johan Castberg[1]. Ennvidere biologisk kontroll med innvandringen, identifikasjons-

  1. Johan Castberg som var er hyppig gjest på Gjøvik gård og senere Vinderen Laboratorium, erklærte sig ved de mange diskusjoner som fant sted, å være en avgjort motstander av rasehygiene. Han så til å begynne med i rasehygiene en kritikk av sine demokratiske prinsipper og særlig sitt sociale forsorgsarbeide. Men efterhvert som «Det norske Program» for en ny befolkningspolitikk skulde gjennemføres både i utlandet og her hjemme, tok han den ene post fra programmet efter den annen og gjorde den til sin egen. Kort tid før sin død henvendte han sig til vårt laboratorium og fikk utlevert materiale til «Biologisk Kontroll med Innvandringen» som han likeledes vilde føre frem i Stortinget.