døtre at gaa rakrygget – jeg mener i denne forbindelse ikke blot ryghvirvlelig – saa tillater jeg mig at tro, at jeg gjør ret og skjel for min person. Graater De, Danell,» sa frøken Sten og satte lorgnetten paa – «man skulde tro, De ikke hadde slitt Deres barnesko, kjære menneske.»
Ja hun hadde graatt. Hun hadde ligget under for sin svakhet, og hun hadde tydd sig til andres styrke, og frøken Stens venlige ord hadde truffet hende som kold og høstlig regn.
Men hun hadde lært. Langsomt – som eleverne lærer sprogenes begyndelsesgrunde – hadde hun lært at bære sig ad. Og da hun kom til stillingen som lærerinde i den nye byen, hadde seiv frøken Sten ikke kunnet utsætte noget paa hendes opførsel.
I ti aar hadde hun lært de unge døtre av embeds-, kjøbmands- og haandværkerstanden at bøie aimer aimant aimé – og hun turde si, at hun aldrig hadde røbet sig, hverken offentlig eller paa tomands-haand. – Saa naar presten sa til sin kone, at frøken Danell var et lykkelig menneske, saa uttalte han for en gangs skyld virkelig byens almindelige mening.
Men Gud alene ser hjertets tanker.
Hun kom i alle byens huse, i de nævneværdige. Hun kom i alle kredse, hun gik kjøkkenveien hos doktorens og prestens, og hun
