maa sætte haardt imot eller man blir knaset –» og frøken Sten hadde set stivt paa hendes næse og hendes rødgraatte øine.
Men hun hadde ikke sat nogenting imot. Hun hadde git sig over og jamret sig, hun hadde stukket hodet under puten og jamret sig om natten og graatt efter mennesker og kjærlighet og lykke.
Hun visste, hvad lykken var. Hun hadde læst om den i mange bøker, paa fransk og paa engelsk. «Mon coeur s'ouvrit à mille sentiments de plaisir dont je n'avais jamais eu I'idée» .... «Closer in my arms, nearer to my heart, her trembling hand upon my shoulder, her sweet eyes shining through her tears on mine.» Det vai lykken. Naar skulde hun faa kjende den paa sit eget sprog?
Nat og dag hadde ensomhet og angst været nær hende, og hun hadde ikke kunnet overvinde og beherske dem; hun hadde sittet med sit hekletøi paa frøken Stens kvist, og hendes spørsmaal hadde vimret mot frøken Sten som møl mot lyset... Hvorledes var det gaat til? Kunde man bli sittende ved væggen før man hadde været paa gulvet? Kunde nogenting holde op før det var begyndt? Og hadde hun ikke ret til noget? Hadde ikke hjertet sin ret, frøken Sten? – Frøken Sten, sa hun – og frøken Saa og frøken Saa ... Hun var ikke kjæk og
