Engels’ ustanselige hjelp hadde han overhodet ikke kunnet leve, og: alltid gav Engels den med den samme glede.[1] Og det er enda ikke mere enn hva en venn gjerne gjør, når han kan; men Engels gjorde meget mer. Det er sikkert riktig — som Mehring framhever — at han tok på seg de 20 årenes kontorarbeide i en forretning i Manchester, som hans velhavende far satte ham til, for å kunne hjelpe Marx med det denne behøvde; men han oppga også, for det samarbeides skyld hvor han alltid var og ville og måtte være nummer to, det selvstendige vitenskapelige arbeid som hans evner, arbeidskraft og kunnskaper satte ham i stand til og hvor han uten tvil hadde kunnet yte noe av helt personlig verdi. Hans selvfornektelse overfor vennen ytret seg ikke bare i penger og beskjedenhet, men i det meget større resignasjon overfor sine egne, personlige vitenskapelige muligheter.
- ↑ Alt i 1845, da han holdt på å gi ut sin merkelige lille bok om arbeiderklassens kår i England, skrev Engels til Marx: «Det forstår seg da av seg selv, at mitt honorar for de første engelske greiene, som jeg forhåpentlig snart får utbetalt, iallfall delvis, med største fornøyelse står til din disposisjon. Pakket skal iallfall ikke ha den fornøyelse ved sin sjofelhet å sette deg i pengeforlegenhet.» Og da Engels i 1865 ordnet seg med forretningen i Manchester, så gjorde han det på betingelser som satte ham i stand til å la Marx få en årlig utbetaling på 350 £ (6300 kroner), en pensjon som siden ble atskillig større.
