Side:Bjørnson - Arne.djvu/154

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
153

se på meget, som ikke var som det burde vere . . .“ Og atter om en stund: „Men hàvde ikke nogen nu hjulpet mig frem til folk, så kannske jeg var bleven gående der!“ — Han taug.

„Kære, hvad tror du fa’r vil sige?“ spurte Eli, hun tenkte på sitt. „Jeg skal derover imorgen, straks det bliver dag“, sagde Arne — „det skal jeg da gjøre selv!“ — han vilde vere lett og frisk, han vilde ikke lenger tenke på tunge ting, ikke nogensinne! — „Eli, enn du, som fant sangen min deroppe i nøtterskogen?“ — hun lo — „og tonen, som jeg havde skrevet den til også?“ — — „Jeg tok den, som passede, jeg,“ sagde Eli og så ned. — Han lo så glad og da sagde han, mens han bøjede sig foran henne: „men den an nen sang kunne du ikke?“ — — „Hvad for en?“ sagde hun og så opp . . . . „Eli . . . du skal ikke blive sint på mig . . . men en gang her i vår ja, jeg kunne ikke for det: jeg hørte dig sitte og synge oppe på prestkravehaugen.“ — Hun blev meget undselig, siden lo hun: „Så var det ikke mere enn straff!“ sagde hun. „Hvilket?“ — „Å — det er; ja, det er ikke min skyld; det var din mo’r ja ja . . . . en annen gang . . . .“ — „Nej, kom med det!“ hun vilde ikke; — han stansede og ropte: „I har vel ikke veret oppe på loftet?“ Han var så alvorlig, at hun blev rædd og så ned; — han lagde mildt spørgende til: „mo’r har kannske funnet nøklen til det lille skrin?“ — hun