— Det kjennes ikke som vann, svarer jei sagte —
det kjennes som noe a dei som rinner over i mei, og
det gjør mei saa forunderli gott — aa faar jei drikke
a dei igjen? jei er saa tørst... aa faar jei drikke møe
a dei da Vera?
— Ja du skal faa drikke møe a mei! sier hun ømt, fyller saa igjen sin munn og lar mei faa drikke a sei gang paa gang — og jei sitter der lænet tilbake paa stolen, me armene om hennes liv, og tænker paa ingenting mere; al sorg er svunnet bort, alt er saa søtt og gott, mens det rinner rinner rinner ned igjennem mei og jei føler det som drikker jei i mei hennes legemes egen saft...
Pludseli gaar en dør derute, og smelles saa i saa haart at vi skvætter til begge to — og det kjennes som revnet der noe inni hjernen min. — Angest stirrer jei op paa henne, hele min fortvilelse er igjen over mei — aah den modbydelie mannen som altid gjør kvalm!...
Hun stirrer mot døren i spænt lytten — alt er igjen stille. Men saa rives entrédøren op som i sinne, og slaaes volsomt i den ossaa, og vi hører tonge trin ned a trapperne. Et øjeblik betænker hun sei, saa springer hun op fra fange mit, bort til vindue og aapner det — og om litt plystrer hun det kjente signale.
— Kom op igjen! roper hun da det svarer nedenfra; lukker saa vindue og kommer fort bort til mei, som staar der mitt paa gulve, ennu rent fortomlet af den bratte overgang.
