Pludseli dukker hun barhodet frem om det bortre
hjørne a Karoline-stuen og blir staaende der lænet
op mot huskanten og holle sei for bryste — som har
hun ont og skal kaste op. Men det blir ikke til noe,
og hun retter sei igjen op, og blir staaende og se ut over fjoren...
Som naglet til pletten har jei staat der og stirret paa henne me klappende hjerte — naa plystrer jei; og da hun venner ansikte ser jei bønli paa henne og vinker. Men hun ryster sykt paa hode og bare vinker af, at jei skal gaa min vej.
Ulykkeli blir jei staaende — jei kan ikke gaa syns jei, uten aa ha faat snakket me henne — og saa tilslut syns hun vel synn paa mei, for hun peker op paa ledde som litt højere oppe fører fra Karoline-stuens jore ut i skoven — som vil hun at jei skal møte henne der oppe.
Jei maa gjøre en omvej i skoven for aa komme derop og springer alt det jei kan, for at hun ikke skal behøve aa vente; men da jei rækker frem, er hun der ikke. Raavill staar jei der litt og stirrer, gripes saa me ét af en forfærdeli angest — alting løper runt for mei — og uten aa vite hvorfor styrter jei tilbake dit ned hvor jei var, som venter jei aa finne henne dér. Og da hun ikke er dér heller, blir jei løpende som gal en fire fem gange frem og tilbake mellem de to stedene og lete efter henne. Men endeli griper jei mei me begge hænder om hode og staar en stunn stille og samler mei; skjønner saa at jei har ikke noe andet aa gjøre enn aa vente
