Side:Bekjendelser.djvu/177

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

og hopper ilann, — og skyver saa fort prammen ut igjen me foten, og sætter paa sprang opover.

Fortvilet griper jei en aare og karer mei til lann igjen — jei bare vet at jei kan ikke være henne foruten —; og da prammen er gjort fast, styrter jei efter henne me rasende fart — koste hva det vil, jei maa ta henne igjen. Da hun opdager det stanser hun og venter.

— Gaa ned til baaten igjen! sier hun roli, men me rynkede bryn, og peker bydende derned — og ro saa forsikti hjem igjen. Jeg vil gaa alene hjem, lannevejen.

Det høres fulstændi afgjørende, men jei kan ikke.

— Aa gjør det ikke? stammer jei fortvilet og ber me hele min sjæl — gjør det ikke?... kom me?... jei skal ro dei like hjem og ikke røre dei...?

— Nej! sier hun bestemt og afgjørende.

Saa kaster jei mei afsindi a fortvilelse ned paa marken og ruller mei frem og tilbake foran henne og strækker hænderne op imot henne og graater det op til henne:

— Vera! Vera! gaa ikke fra mei... kom me?... aa gjør det?...

En stunn staar hun der og ser paa mei — saa sætter hun sei ned paa marken og tar hode mit op i sit fang, og klapper mei og tysser paa mei og snakker til mei som til et barn...

— Vær naa søt snil gut, sier hun — og ro pent hjem! vil du det?... saa skal jei komme ned til dei igjen strax imaaren formidda.