lykkeli fortapt inn i de kjærlie øjnene hennes — «aa tak!» sier jei sagte.
— Hvorfor kom du til aa bli i byn igaar? spør jei saa om en stunn igjen.
— Jo, jei hadde vært saa væmmeli mot Waldemar hele tiden mens jei var der; og da jei saa skulle rejse herut, angret jei det og vente om for aa gjøre det gott igjen.
— Ble det saa gott igjen da?
— Ja, vi ble svært goe venner siden — men rigti gla fik jei ham ikke. Da jei sat hos ham igaaraftes, sat han sei bort til skrivebore og skrev et langt brev til sin ven Goldstein, han Di vét han naa sværmer for!... Goldstein er den eneste han ville finne sei i at jei ble forelsket i, sier han — den eneste han ville finne sei i aa gi mei til...
— Jasaa?!
— Ja!... og til ham skrev han altsaa et langt brev, som bare hanlet om at kjærlihet kan ikke være lykkeli! — Det tror ikke jei heller at den kan forresten! føjer hun til, og ser paa mei.
— Jei tror at den kan det, svarer jei lavt... jei tror vi to kunne blit lykkelie hvis der ikke hadde vært noe ivejen me mei — og jei stirrer igjen fortabt inn i de dejlie øjnene hennes, og mit hjerte blir saa tongt, saa tongt...
— Tror du det! sier hun ømt og bløtt... Er du forfærdeli gla i mei?
— Gud ja...
Saa pludseli stanser hun der mitt inni skoven og
