for øie, at vi nu paa en 5 dagers tur fulgte den svære revne eller „bugten”, som vi til daglig gjerne kaldte den, helt ind til bunden, 23 kvartmil østenfor vort vinterkvarter.
Skjønt vi ikke paatraf bart fjeld og turen forsaavidt bragte skuffelse, var det dog ganske interessant at iagtta virkningene av de vældige kræfter, som her hadde været i arbeide — det solide ispansers sønderlemmelse av det endnu solidere fjeld.
Lille julaften var vi tilbake paa „Framheim”. I vort fravær hadde Lindstrøm benyttet tiden godt. Isen paa loftet var forsvundet og dermed nedbøren fra taket. Halvparten av gulvet var belagt med ny linoleum, og under taket merkedes spor efter malerkosten. Under disse sine anstrengelser hadde han muligens for en del den anstundende høitid for øie, men forøvrig avholdt vi os fra ethvert videre forsøk paa at lave nogen julestemning. Det passet ikke med aarstiden; et ustanselig flammende solskin døgnet rundt forenes ikke rigtig med en nordbos begreper om jul. Derfor hadde vi jo ogsaa feiret festen for 6 maaneder siden! Julaften faldt paa en søndag, som imidlertid forløp akkurat som andre hverdags-søndager. Den eneste forskjel skulde da være, at vi den dag brukte barberkniv istedenfor den ellers almindelig anvendte skjæggesaks.
Juledagen holdt vi fri, og Lindstrøm lavet en festmiddag paa skuamaaker. Man rynke paa næsen saameget man vil av denne ret. Den smakte aldeles tilforladelig av — fugl.
Inde i de mange snehus saa det nu bedrøvelig ut. Under vegten av det stadig økende snelag var taket i de fleste av rummene trykket saa langt ned, at der akkurat
