la den paa sin slæde. Var hundene kommet over fisken, som den stod i sneen, vilde de snart ha røket i den kraftigste batalje. Allerede før vi naadde depotet paa 80°, begyndte bikjene at vise tegn paa avkræftelse, sandsynligvis som følge av det kolde veir, ÷27°, og det haarde slit. De var stivbente om morgenen og vanskelige at faa i gang.
Den 27. februar klokken ½ 11 formiddag rak vi frem til depotet paa 80° s. br. Depotet stod, som vi hadde sat det, og ingen fokskavl var dannet omkring, saa vi kunde slutte os til, at veirforholdene hadde været rolige. Sneen, som vi første gang hadde fundet meget løs, var nu stivnet av kulden. Vi var heldige med solen og fik depotpladsen vel bestemt.
Paa vor fart over disse endeløse vidder, hvor ingen merker av noget slag fandtes, hadde vi gjentagne ganger studert paa en maate at merke vore depoter paa, saa vi kunde være helt sikre paa at finde dem igjen. Vor kamp om Polen var helt avhængig av dette høstarbeide, at vi fik lagt dygtig med proviant langt syd og paa en saan maate, at vi med sikkerhet vilde finde den igjen. Mistet vi den, var slaget sandsynligvis tapt. Vi hadde som sagt drøftet saken indgaaende og var kommet til det resultat, at vi maatte forsøke at merke depotene paa tvers i en øst-vestlig retning, istedenfor paalangs i kursretningen fra nord mot syd. Disse langsløpende merker kan let tapes i taaken, naar de ikke staar tæt nok og man kan komme saa ut av linjen, at der ikke kan bli fare for at finde dem igjen.
I overensstemmelse med den nye ordning merket vi derfor nu dette depot paa 80° s. br. med høie
