Jeg tror de fleste av os hadde lært disse forskjellige lyder at kjende. Der findes vel neppe et dyr, som det er saa interessant og underholdende at studere som eskimohunden. Fra sin stamfar ulven har den arvet selvopholdelsesdriften — den sterkeres ret — i langt høiere grad end de hunder, vi bruker som husdyr. Kampen for livet har tidlig modnet eskimohunden og utviklet dens nøisomhet og utholdenhet i en ganske forbausende grad. Dens forstand er skarp, klar og vel utviklet for det arbeide den er født til og de forhold den er opdraget i. Man maa ikke kalde eskimohunden litet lærenem, fordi om den ikke kan sitte paa baken og spise sukker paa kommando. Det er kunster, som har ligget dens alvorlige livsgjerning saa fjernt, at den aldrig, eller meget vanskelig vil kunne lære dem. Imellem hundene selv eksisterer bare den sterkeres ret. Den sterkeste regjerer og gjør uomtvistet hvad han vil. Ham tilkommer alt. Den svakere faar smulene. Venskap opstaar let blandt disse dyr, altid forenet med respekt, frygten for den sterkere. Den svakere søker i sin selvopholdelsesdrift beskyttelse hos den sterkere. Den sterkere mottar kaldet som beskytter og skaffer sig derved en tro hjælper — stadig med tanken paa en endda sterkere. Selvopholdelsesdriften er at søke overalt. Og saa er det i deres forhold til mennesket ogsaa. Den har lært at prise ham som sin velgjører, av hvem de faar alt til sit livsophold. Det ser ut som der kommer kjærlighet og hengivenhet ogsaa ind i dette forhold, men det bunder vel alt her ogsaa, ved nærmere undersøkelse, i selvopholdelsesdriften. Eskimohunden har som følge herav langt større respekt for sin herre end almindelige hunder, hos hvem respekten
