Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/333

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Mandag den 23. januar begyndte vi at kjøre op provianten. For at spare tid hadde vi bestemt os til ikke at kjøre provianten helt op til huset, men lagre den midlertidig paa et høidedrag paa den anden side av „Mount Nelson”, altsaa søndenfor dette. Dette sted laa ikke mere end 600 meter fra huset, men da terrænget her var litt kupert, vilde vi i længden spare meget ved det. Senere naar „Fram” var gaat, kunde vi kjøre det helt frem. Det fik vi imidlertid aldrig tid til, saa stedet blev vor konstante hovedproviantplads.

Kjøringen herop bød i begyndelsen paa enkelte vanskeligheter. Bikjene, som var blit vant til at ta veien om den nedre leir, — mellem „Nelson” og „Rønniken” — kunde ikke godt forstaa, hvorfor de ikke kunde gjøre det samme nu. Specielt var reisen med tomslæde til skuten mange ganger svært besværlig. Fra dette sted kunde hundene høre sine kamerater over „Nelson” i den nedre leir. Og da hændte det ikke sjelden, at bikjene tok kommandoen. Var de først i det hjørne — oplagt til skøierstreker — var de ikke gode at mestre; det fik vi erfare allesammen, uten undtagelse. Ikke en av os har undgaat en saadan ekstratur. Eftersom provianten kom frem, lempet hver kjører den av slæden og la kassene i den orden de skulde ligge. Vi begyndte med at lægge hver sort for sig i smaa avdelinger utover bakken. Dette bød paa den fordel, at alting var let at finde. Hver last beløp sig for det meste til 300 kilo eller 6 kasser pr. slæde. Det var ca. 900 kasser vi hadde at kjøre op, og vi regnet ut, at vi skulde ha dem paa plads i løpet av en uke.

Alt gik merkelig godt efter beregningen. Lørdag