Slik retten ser det kan heller ikke Risnes sin forklaring om at hun på et tidspunkt oppdaget
at Talleraas var blitt liknet med en alminnelig inntekt på 839 400 kroner i 2001 uten at hun
foretok seg noe med sikte på å stanse pensjonen, tjene som argument mot at det foreligger
årsakssammenheng.
Siden en høy alminnelig inntekt ikke nødvendigvis innebærer en høy personinntekt, utelukket ikke opplysningen uten videre rett til pensjon. Risnes har forklart at hun ikke kjente til om Talleraas hadde kapitalinntekter. Hennes passivitet må dessuten ses i lys av at hun befant seg i den villfarelsen at Talleraas hadde hatt inntekt under full pensjon da han trådte inn i ordningen, og at hun bygde på at det var åpning for å benåde pensjonister som overskred taket etter 3-årsregelen.
Stortingspensjonsloven inneholder ingen straffesanksjonert regel om opplysningsplikt. Denne omstendighet utelukker likevel ikke at det kan foreligge rettsstridig forledelse i form av opplysningssvikt. Det avgjørende er om en kan holde seg taus uten å komme i strid med prinsippet om redelighet og god tro, jf eksempelvis Johs Andenæs ”Formuesforbrytelsene”, 6. utgave, side 99.
Slik retten ser det kommer Talleraas og Stangeland sin taushet om egne inntektsforhold, i strid med dette prinsippet. Det er tale om taushet om konkrete opplysninger av sentral og avgjørende betydning for retten til pensjon som pensjonsordningen hadde en berettiget forventning om å få. Slike opplysninger er likevel verken gitt på søknadstidspunktet eller senere, på deres initiativ.
2.4 Om utbetalingene av alderspensjon til Talleraas og / eller Stangeland har voldt tap eller fare for tap for pensjonsordningen
Om utbetalingene av alderspensjon til Talleraas og / eller Stangeland har voldt tap eller fare for tap for stortingspensjonsordningen, må bedømmes etter forholdene da forledelsen skjedde, jf Rt 1983 side 802.
Retten finner det bevist utover rimelig tvil at begges forledelse har voldt tap eller fare for tap for ordningen.
Det kan ikke legges til grunn at noen av de to, på noe tidspunkt, bare ville skaffe en midlertidig ytelse. Begge har hevdet med styrke at de bare har mottatt en pensjon som de var berettiget til. De har mottatt pensjonen over lange tidsrom. Ingen av de to har tatt initiativ til å sørge for korrekt etteroppgjør av eget tiltak.
Deres saker ligger slik sett annerledes an enn saken til Kjell Magne Bondevik, som etter forholdsvis kort tid og av eget tiltak, sørget for å gi fullstendige inntektsopplysninger og et korrekt etteroppgjør. For Bondeviks del foreligger det da rimelig tvil om at han helt fra
