jeg stundom styrket og full av takk til Gud når jeg fikk høre på hvilken underbar måte enkelte av dem var blitt reddet og bevaret på sine lange farefulle vandringer.
Mens jeg i Konstantinopel virket iblandt flyktningene, fikk jeg høre om den grenseløse nød inne i den lille armeniske republikk, særlig da blandt de tusen foreldreløse barn som drev om i gatene sultne og forkomne, ja, en mengde av dem døde av hunger. Og da det jo særlig er barna det norske armenierarbeide har tatt sig av, besluttet jeg å reise derinn om Gud åpnet veien.
I begynnelsen av 1922 drog jeg avsted sammen med endel amerikanere som arbeidet i «Near East Relief».
Heller ikke den delen av Armenia hadde sluppet for tyrkernes ødleggelser. To ganger trengte tyrkerne der inn. Første invasjon i 1918 og den siste i 1921. de hadde da ødelagt 78 store og velstående armeniske landsbyer og myrdet mesteparten av befolkningen. I Kars distriktet hadde 12.000 av flyktningene fra Van og Musch bygget op midlertidige boliger, men ved tyrkernes inntrengen måtte de flykte fra hjem og eiendeler.
Den lille armeniake republikk er bare 30.000 kv. kilometer stor med befolkning på c. 1 mill., størstedelen armeniere. De styrer selv sitt land. Erivan er hovedstaden. Sammen med Gregoria og Aserbeidjan har de dannet en føderasjon hvis sæte er i Tiflis – Gregorias hovedstad -. Disse tre stater er forenet med Rusland som styrer alle utenrikske anliggender. Regjeringen søkte efter evne å få landet på fote igjen. Moralen stod før meget høit blandt armenierne, men var sunket meget da jeg kom der inn. Et flertall av dette forfulgte folk har jo levet på flukt i årevis, og de foreldreløse barn drev så om og tigget. Dertil kom at gudløsheten blandt ungdommen tiltok i en foruroligende grad.
Da jeg kom der inn, var der hungersnød og elendighet. En mengde av barna kom inn til byene fra landsbyene for å søke efter brød, for i landsbyene var høsten ødelagt av tyrkerne så de der bare hadde gress å spise. Mangen natt kunne jeg ikke sove når jeg hørte de små ute på gaten rope efter brød. Hvor glad blev jeg ikke da jeg endelig av regjeringen fikk overlatt et godt hus i Leninagan (Alexandropol) og kunde samle nogen av disse sultende og frysende små i et godt hjem. Først måtte vi jo inrette og anskaffe det nødvendigste. Det var en slik fryd da jeg kunne opta de første små. Elendige og forkomne var de, og mange så ut som skjeletter, gule og tynne, mest i filler og fulle av utøi. Men vårt norske hjem «Luisaghpiur», Lyskilde, gjenlød snart av glade barnestemmer. De små sprang fornøiet omkring efterat de hadde fått sig et bad, fått av fillene og isteden fått rene, pene klær og spist sig mette. Mange av dem var syke og forkomne da de blev optatt, og 2 av de dårligste døde nokså snart efter. Jeg fikk 2 flinke, snilde kvinner til å hjelpe mig med de små. Den ene blev vår kokke, den annen så efter barna, og så fikk jeg en innkjøper da vimåtte kjøpe alt inn for c. 1 år ad gangen da prisen om vinteren steg til det dobbelte. De første 25 blev optatt litt efter litt. Senere kom 11 til, så vi hadde til slutt 36 smågutter i vårt hjem. Bare et av barna hadde hørt om Gud. Skole og lærer hadde vi til dem i hjemmet, og selv underviste jeg dem i bibelhistorie da det var forbudt i skolen. Hver av de større barna hadde sitt husarbeide. De måtte hjelpe til med dette, og hver 14de dag blev det byttet, og den som hadde gjort sitt arbeide best fikk en liten belønning. Lærenemme og flinke var de, og det varte ikke så lenge før de kunne både sanger og skriftord utenad, endog 3 norske sanger lærte de. En stor begivenhet var det da de skulle få strømper og sko
