Jeg vet ikke hvordan jeg ellers hadde klart mig så alene. Siden var det å begynne arbeidet ute i flyktningeleirene blandt de syke og blandt kvinnene. Der var flere mindre leirer og en stor på 12- 15.000 mennesker. De levde der i små elendige hytter eller i store fellesbarakker. Gjennem den store leir løp en åpen kloakk, hvilket var meget usundt. Armenierne søkte å pynte op med små haver foran husene. Mange manglet sengklær, mat og det aller nødvendigste. Mange var glad når de hadde tørt brød å spise. Der var nok å ta fatt på, og jeg var lykkelig over at Gud betrodde oss denne tjeneste blandt de aller elendigste. Like ved Aleppo lå en større armenisk bydel – Norkiugh – med mange små nye hus hvor der bodde c. 6000 mennesker, og der var også nød. Der skulde avbetales på grunnleien, på dører, vinduer osv. Også her fikk vi hjelpe nogen med deres nye hjem. Flere hjalp vi dessuten til selvhjelp.
Også i åndelig henseende var der stor nød. Mange av disse nyankomne flyktninger hadde jo i 10 år bodd blandt kurderne og arbeidet for dem for å redde livet. De hadde helt glemt sin kristendom, kunde ikke engang sitt Fadervår. Det var særlig blandt de gregorianske kvinner – de som hørte til den gamle armeniske kirke – jeg begynte, da de var mest uvidende. Protestantene har som regel mere lys. De fleste av flyktningene kom helt fra Charputegnen, fra Musch, Urfa og Zeitun. Disse talte alle armenisk, mens de som kom fra Kilikien mest talte tyrkisk da tyrkerne der ikke tillot det armeniske sprog. Til min hjelp hadde jeg en bibelkvinne som talte både armenisk og tyrkisk. Først begynte vi i en stor hyggelig bygning hvor en mengde flyktninger var samlet. Vi holdt andakt der en gang i uken for en hel del kvinner. Der startet vi også en søndagsskole og likeså en i Akkabacampen hvor der kom mange barn.
I Norkiugh og i 4 forskjellige camper holdt vi møter for kvinner en gang i uken, og bibelkvinnen underviste dem i bibelkunnskap, i lesning og i skriving. Dessuten hadde vi to aftenskoler for kvinner hvor 2 troende armeniske lærerinner underviste. En tid hadde vi også en for menn. Det var en glede å merke fremgangen blandt disse uvidende kvinner. Trofaste var de til å komme. Tiltross for at de hele dagen hadde arbeide, kom de 2 g. i uken til aftenskolen fra kl. 8-10. De lærte bibelkunnskap, lesing, skriving og litt regning. Der gikk en vekkelse blandt dem i 1932, og flere kom til liv i Gud og overgav sig til ham. Priset være Herren.
En gang i uken hadde jeg møte for de troende kvinner i vårt hjem. Jeg holdt først andakt og så var der vidnesbyrd og bønn, og det var gripende å høre mange av disse fattige kvinners vidnesbyrd. Måtte de ved Guds nåde bli bevaret.
Flere enker blev underholdt av norske venner, flest gamle og blinde. Det var stort å kunne hjelpe disse ensomme gamle med månedlig bidrag. Hver måned fikk de da også høre evangeliet på en enkel måte. Flere av dem var meget uvidende, men enkelte var Guds barn som gamle Vartuhi Kujumdjan i hvis hytte vi holdt møter. Hun var da meget lykkelig over å høre Guds ord, og hun vidnet også for de andre. Til mange syke fikk vi yde hjelp til læge, medisin, mat osv. I Akkabacampen bodde der mange gamle i de uhyggelige, kolde kjellerboliger. Blandt dem var der flere øiensyke. Der traff jeg Mariam Magarian, en gammel ensom kvinne som hadde mistet alle sine, og som var kommet helt fra Charput. Hun hadde stær. Jeg fikk en flink armenisk øienlæge til at operere hennes ene øie, og hun fikk sitt syn igjen. Da hun kunde lese, gav jeg henne et storstilet testament. Hun kom trofast til våre møter og blev omvendt. Hun sendte en hilsen til de norske venner med inderlig takk. Hun sa til mig: «hvor takknemlig er
