Russland og vi/2
Boisjevikkene i Russland har døn menneskelige
svakhet å ville innbille sig og andre at hele
verden er optatt med dem. Enhver internasjonal
konferanse av politisk eller økonomisk art fremstil
les i bolsjevikkenes presse og foredrag som om den
har en tilsiktet brodd mot Sovjetforbundet og bolsjevismen.
Folkenes Forbund har efter bolsjevikkisk
opfatning en lignende, maskert hensikt. England og
de andre imperialistiske makter med sine klientstater
er ustanselig optatt av kampen mot verdensrevoiusjonen
og med å forberede den uundgåelige angrepskrig mot Sovjetforbundet.
O. s. v. Slik deler bolsjevikkene verden i to kjempende parter: socialismen og kapitalismen, og vil redusere alle motsetninger i det menneskelige samfund til en kamp mellem disse to makter.
Vi utenfor Russland vet at denne måte å fremstille sakene på er i høi grad en overdrivelse.
At om verden nu og da vier bolsjevismen og Sovjetforbundet
en særlig opmerksomhet, så er dog den almindelige
innstilling snarere likegyldighet, nemlig
den å la bolsjevismen og Russland steke sig i sitt
eget fett. Imidlertid skulde man næsten tro at det vilde
være mere overensstemmende med situasjonens krav
om forholdet var slik som bolsjevikkene fremstiller
det. Ti bolsjevismen er en bevegelse som virkelig
krever vår største opmerksomhet.
Tenk på Russlands (Sovjetforbundets) forutsetninger
som verdensmakt; dets umåtelige utstrekning,
næsten tre ganger Amerika; dets uuttømmelige menneskemateriell;
dets veldige naturlige rikdommer;
dets centrale geopolitiske beliggenhet. Betenk på
den annen side at det ville revolusjonsprogram som
de russiske bolsjevikker har gjort til sitt, og som de
er de mest fanatiske, mest målbevisste og mest hensynsløse
forkjempere for, det er vitale stridsspørsmål
rundt om i alle land i denne verdensomfattende
krise i civilisasjonens historie som vi nu gjennemgår.
Overvei disse kjensgjeminger, og De vil innrømme
at man med en viss rett kan betrakte det
russiske spørsmål som det aktuelle hovedspørsmål i
verdenspolitikken, og som et synspunkt hvorfra alle
større politiske begivenheter må bedømmes.
En slik betraktningsmåte er som nevnt sjelden
utenfor Russland og utenfor kommunistenes kretser.
I særdeleshet er det vel ualmindelig her i landet å
se slik på tingene. Men vi merker dog iallfall hvor
ledes den gunstige opfatning av resultatene i Russland
som det brede lag i Norge har både på land
og i by, det er i høi grad bestemmende for disse
medborgeres politiske innstilling. Under slike omstendigheter er det av stor betydning
at folk får beskjed om forboldene i Russland,
lærer å bedømme dem på rett måte, og se dem i
riktig forbindelse med våre egne politiske problemer.
Denne viktige opgave er hos oss blitt tatt på den
agitatoriske og utilfredsstillende måte som man
kunde vente under våre parti- og klassepolitiske forhold.
Resultatet er som bekjent derefter. En masse
av arbeidsfolket i by og på land er hellig overbevist
om at Sovjet Rusland er noget nær et paradis,
og at den borgerlige presse lyver i sine skildringer
av forholdene der. De borgerlige på sin side er
som vanlig usikre. Deres journalister tror ikke all
tid seiv de redselshistorier de med forkjærlighet serverer.
Få arbeidere og borgerlige aner eller gjør
sig klart hvorledes det russiske spørsmål i sin virkelighet
stadig rykker oss nærmere og nærmere inn på livet.
Begge parter har hver på sin vis tatt like
lite lærdom av det forferdelige eksempel, og dog er
det nu, om nogensinne, meget sant i det gamle ord
om Russland, at Russland står utenfor menneskeheten,
og at dets opgave i verden er å være en
skrekk og advarsel for de andre av jordens folk.
Nu må det medgis at det seiv for dem som i årevis har stått begivenhetene i Russland nær, er vanskelig å opgjøre sig en sann og objektiv mening om forholdene der. Dels er det ikke lett å få pålitelige oplysninger. Deis kan man forvirres av at problemet dog er så komplisert. Det er også utvilsomt så at jo mer man studerer bolsjevikkrevolusjonen, dess mer påtvinger sig en følelse av at denne heksedans, det er ikke nogen helt bevisst bevegelse, men en blind, fatalistisk, hvis endemål er skjult av mørke og grusomhet. En samfundsnevrose som sitter i alles hjerner, og driver menneskene avsted i et brutalt hulter til bulter mot en ukjent fremtid. Slik står man i den russiske revolusjon overfor mystiske og demoniske krefter i menneskelivet. Et som økes ved det anarki, den uklarhet og uberegnelighet, som kjennetegner den følelsesfulle, kaotiske, nihilistiske russiske mentalitet.
Med all denne forvirring med hensyn til opfatningen av forholdene i Russland, er det dog nu mange ting som man kan våge å ha en sikker mening om. Og jeg vilde gjerne bidra til å fjerne en del av den rådende uklarhet ved å gi en kort orientering vedrørende enkelte viktigere punkter.
For å kunne vurdere riktig de merkelige ting som foregår i Russland, er det da av grunnleggende betydning å ha klart for sig at den russiske bolsjevisme er et produkt av to sterkt forskjellige innflytelser.
På den ene side den internasjonale kommunisme
som har bemektiget sig Russland ved et kup, ogutnytter dette land til sine samfundseksperimenter og som basis for sin videre utbredelse over verden. På den annen side de særegne russiske forutsetninger: reaksjonen mot det gamle regime, og arven fra fortiden; de spesielle historiske, geografiske, etnografiske, kulturelle og økonomiske betingelser. For de fleste indre forhold er denne blanding så oplagt at eksempler er overflødig. Men også i den ytre politikk gjør den siggjeldende. I bolsjevikkenes politikk i Midtre Østen, hvor meget er verdensrevolusjon, hvor meget en fortsetteise av det gamle Russlands marsj mot India? Eller i forholdet til de Baltiske land og Polen, hvor meget er ikke der betinget av de samme faktorer som drev Peter den Store og hans efterfølgere? Det er for sterkt å si at bolsjevikkene fortsetter tsarenes utenrikspolitikk med revolusjonære midler. for i bolsjevikkenes betraktninger er hensynet til verdensrevolusjonen utvilsomt det dominerende. Men en bevegelse kan være så internasjonal den være vil, den kommer ikke vekk fra de spesielle forutsetninger i det land hvor den tillempes. Som elvens vann tar farve efter den bunn det flyter over. Boisjevismens opståen og videre Sovjetforforbundets og kominterns virksomhet er i indre og ytre politikk først og fremst bestemt av de særegne russiske forhoid og forutsetninger som influerer på kommunismens utformning i teori og praksis og gjør bolsjevismen til et så spesifikt russisk fenomen, men med internasjonal anvendelse. Å rede ut de forskjellige innflytelsers innvirkning i bolsjevismen er en floket opgave som jeg ikke her vil innlate mig på. Jeg vil nøie mig med så sterkt som mulig å understreke det nevnte moment og skal så i det følgende, for å gi et innblikk i forholholdene i Russland slik som de er, holde mig til hovedtrekkene i socialismen og kommunismen og vise deres teoretiske og praktiske tillempning på livet i de såkalte socialistiske rådsrepublikker. Her under vil jeg også få anledning til å berøre det viktige spørsmål om i hvilken utstrekning erfaringene i Russland har gyldighet for norske forhold. I et særskilt avsnitt vil jeg dernæst også omtale uten rikspolitikken.