Risen som ikke hadde noe hjerte på sig

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Det var en gang en konge som hadde syv sønner, og dem holdt han så meget av, at han aldri kunde undvære dem alle på én gang: én måtte støtt være hos ham. Da de var voksne, skulde de seks ut og fri; men den yngste vilde faren ha igjen hjemme, og til ham skulde de andre ta med sig en prinsesse til kongsgården. Kongen gav da de seks de gildeste klær noen hadde sett, så det lyste lang vei av dem, og hver sin hest, som kostet mange, mange hundre daler, og så reiste de. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre; så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen; men de glemte rent at de skulde ha med sig en prinsesse til Askeladden som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine.

Da de nu hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett forbi en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene. Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunde bli riktig glad mere; «hadde jeg ikke dig igjen,» sa han til Askeladden, «vilde jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.»

«Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,» sa Askeladden.

«Nei, det får du ikke lov til,» sa faren, «du blir bare borte, du også.»

Men Askeladden vilde og skulde avsted, og han tagg og bad så lenge til kongen måtte la ham reise. Nu hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden sig om; han satte sig op på den gamle skabbete hesten, han. «Farvel, far!» sa han til kongen; «jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med mig brødrene mine også,» og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unda, så sulten var den.

«Å kjære vene! gi mig litt mat, så skal jeg hjelpe dig i din ytterste nød,» sa korpen.

«Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe mig stort heller,» sa kongssønnen; «men litt får jeg vel gi dig, for du kan nok trenge til det, ser jeg,» og så gav han korpen noe av nisten han hadde fått med sig.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt Da kom risen ut og fikk se dem. land, og slo og spratt og kunde ikke komme ut i vannet igjen.

«Å, kjære vene! hjelp mig ut i vannet igjen,» sa laksen til kongssønnen; «jeg skal hjelpe dig i din ytterste nød, jeg».

«Hjelpen du gir mig, blir vel ikke stor,» sa kongssønnen; «men det er synd du skal ligge her og svelte ihel,» og så skjøv han fisken uti igjen.

Nu reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og drog sig i veien.

«Kjære vene! la mig få hesten din,» sa skrubben; «jeg er så sulten at det piper i tarmene på mig; jeg har ikke fått et mål mat på to år.»

«Nei,» sa Askeladden, «det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, han måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, han måtte jeg hjelpe ut i vannet igjen; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på.»

«Jo kjære, du må hjelpe mig,» sa gråbeinen; «du kan ri på mig, jeg skal hjelpe dig igjen i din ytterste nød,» sa den.

«Ja, den hjelpen jeg får av dig, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig,» sa kongssønnen.

Da nu skrubben hadde ett op hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og sâlen og la på ryggen av den, og nu var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i sig, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

«Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne dig risegården,» sa gråbeinen, og om litt kom de der. «Se her er risegården,» sa den; «der ser du alle seks brødrene dine, «Å, Gud hjelpe dig, hvordan er du kommet her da?».

som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn.»

«Nei, det tør jeg ikke,» sa kongssønnen, «han tar livet av mig.»

«Å nei,» svarte skrubben; «når du kommer inn der, træffer du en kongsdatter; hun sier dig nok hvordan du skal bære dig at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier dig, du!»

Ja, Askeladden gik da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte; men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

«Å, Gud hjelpe dig, hvordan er du kommet her da?» sa kongsdatteren da hun fikk se ham; «det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på sig.»

«Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg,» sa Askeladden. «Og brødrene mine, som står i stein her utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og dig vil jeg nok friste å berge også,» sa han.

«Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd,» sa kongsdatteren. «Nu skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel efter hvad jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille.»

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før var han innunder, så kom risen.

«Hu! her lukter så kristen mannelukt inne!» sa risen.

«Ja, her kom ei skjor flygende med et mannebein og slapp ned igjennem pipa,» sa prinsessen; «jeg skyndte mig nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den.»

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nu blev kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: «Det var en ting jeg gjerne vilde spørre dig om, når jeg bare torde.»

«Hvad er det for en ting?» spurte risen.

«Det var hvor du har hjertet dit henne, siden du ikke har det på dig,» sa kongsdatteren.

«Å, det er noe du ikke trenger bry dig med; men ellers så ligger det under dørhella,» sa risen.

«Å hå!» der skal vi vel se å finne det,» tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Næste morgen stod risen fælt tidlig op og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhella efter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. «Den gangen har han lurt oss,» sa prinsessen, men vi får vel prøve ham ennu en gang.» Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunde finne, og strødde rundt om dørhella — den hadde de lagt slik den skulde ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. «Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!» sa risen.

«Ja, her kom ei skjor flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg skyndte mig nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.» Så tidde risen still, og sa ikke mer om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhella.

«Å, det er nok jeg,» sa kongsdatteren.

«Hvad skal nu det til da?» spurte risen.

«Å jeg har dig vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,» sa prinsessen.

«Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,» sa risen.

Da de hadde lagt sig om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så meget av ham at hun nok gjerne vilde vite det, sa hun.

«Å, det ligger borti skapet der på veggen,» sa risen.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

«Ja så,» tenkte Askeladden og kongsdatteren, «da skal vi vel prøve å finne det.»

Næste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått, før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette efter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. «Ja ja, vi får da friste én gang til,» sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. «Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!» sa risen.

«Ja, for litt siden kom her ei skjor flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg skyndte mig nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.»

Da risen hørte det, sa han ikke mer om det; men litt efter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt hele skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

«Hvad skal nu det narreriet være til?» spurte risen.

«Å, jeg har dig nu alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,» sa kongsdatteren.

«Kan du være så galen å tro slikt?» sa risen.

«Ja jeg må vel tro det, når du sier mig det,» sa kongsdatteren.

«Å, du er ei tulle,» sa risen; «der hjertet mitt er, der kommer du aldri!»

«Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel,» sa prinsessen.

Ja, så kunde risen ikke bare sig lenger, han måtte si det. «Langt, langt borte i et vann ligger en ø,» sa han; «på den øen står en kirke; i den kirken er en brønn; i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget — der er hjertet mitt, du.»

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst enda, strøk risen til skogs igjen. «Ja, nå får jeg avsted, jeg også,» sa Askeladden; «bare jeg kunde finne veien!» Han sa da farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, stod skrubben der enda og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nu vilde han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så bad skrubben ham sette sig på ryggen hans, for han skulde nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nu hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulde komme over; men gråbeinen bad ham bare han ikke skulde være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øen. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høit, høit oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulde få den ned. «Du får rope på korpen,» sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløi efter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nu kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte frem og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han stod og lokket og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til sig og grep den. Men med det samme han løftet den op av vannet, slapp anda egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulde få det op igjen. «Ja nå får du rope på laksen,» sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet op egget; og så sa skrubben at han skulde klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

«Klem én gang til,» sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og bad både vakkert og vent for sig; han skulde gjøre alt kongssønnen vilde, sa han, bare han ikke vilde klemme sund hjertet hans.

«Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet,» sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

«Klem nå sund egget,» sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der stod alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gik Askeladden inn i berget efter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem igjen til kongsgården. Da blev det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, hver med sin brud. «Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel,» sa kongen, «og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.»

Så blev det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra sig, så turer de ennu.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.