Quislingdommen

Fra Wikikilden
Hopp til: navigasjon, søk

Merk: Dette er kjennelsen i Høyesterett. For dommen i Eidsivating lagmannsrett, se Lagmannsrettens dom i Quislingsaken.

Kjennelse
Instans: Høyesterett
Saksnummer:
Avsagt: 13. oktober 1945
Publisert: Rt. 1945 s. 109
Parter: Den offentlige påtalemyndighet mot Vidkun Abraham Laurits Quisling
Forfatter: Høyesterettsdommerne Fougner, Bahr, Klæstad, Stang og høyesterettsjustitiarius Berg
Saken gjelder: Landssvik

Dommer Fougner: Eidsivating lagmannsrett avsa den 10 september d. å. dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte Vidkun Abraham Laurits Quisling dømmes til døden for forbrytelser mot den militære straffelovs §80 nr. 1, 2 og 3 og mot den borgerlige straffelovs §§83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jfr. §§256, 257, 275 og 317, jfr. §318 og de provisoriske anordninger av 3 oktober 1941 og 22 januar 1942, jfr. lov av 6 juli 1945 alt sammenholdt med straffelovens §62.

Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggstiltalebeslutningens punkt I e.

Hos tiltalte inndras etter straffelovens §36 kr. 1 040 000.

I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.»

Ved pådømmelsen dissenterte en av dommerne, lagdommer Ryen, idet han hva angår advokat Viggo Hansteens drap anså Quisling skyldig i uaktsomt å ha forvoldt eller medvirket til Hansteens død, og derfor bare voterte for fellelse etter straffelovens §239, motsatt rettens flertall som felte Quisling etter straffelovens §233, d. e.: for forsettlig drap. På samme måte var det dissens med hensyn til den tiltalepost som gjaldt Quislings forvoldelse av eller medvirken til forvoldelse av en rekke jøders død. Her kjente lagmannsrettens flertall Quisling skyldig i uaktsom forvoldelse etter straffelovens §239, mens et mindretall, lagmannen og en domsmann, stemte for fellelse etter straffelovens §233 for forsettlig drap eller medvirken dertil. I alle andre punkter var lagmannsrettens dom enstemmig, således også hva angår straffutmålingen.

Domfelte har erklært anke. Denne retter seg mot en rekke punkter i dommen, og gjelder dels lovanvendelsen, dels - subsidiært - saksbehandlingen, nærmere bestemt angivelig mangefulle domsgrunner, og dels straffutmålingen.

Saksforholdet fremgår av den utførlige fremstilling i domsgrunnene.

Jeg tar anken for meg til punktvis gjennomgåelse, idet jeg følger gangen i ankeerklæringen. Først drøfter jeg anken over lovanvendelsen og i sammenheng hermed de subsidiære anker vedkommende domsgrunnene.

For så vidt angår subsumsjonen under den borgerlige straffelovs §83 finner domfelte det å være en feil at retten uten videre har forutsatt at Norges inntreden i et storgermansk forbund skulle innebære at landet braktes under fremmed herredømme. Man savner, heter det videre, enhver nærmere karakteristikk av et slikt forbund.

Lagmannsretten har som grunnlag for sin subsumsjon funnet det bevist at domfelte, foruten å tilskynde de tyske myndigheter til å iverksette den militære okkupasjon av Norge, «også aktet å bringe Norge inn i et storgermansk forbund der det ville tape en vesentlig del av sin selvstendighet». Den bevisbedømmelse med hensyn til det påtenkte forbunds karakter som den siste setning gir uttrykk for, kan Høyesterett ikke oppta til prøvelse. Og tok domfeltes disposisjoner sikte på å bringe Norge inn i et forbund av denne karakter, finner jeg forholdet riktig henført under bestemmelsen i §83. Jeg tilføyer at lagmannsretten i annen sammenheng nevner at det finnes godtgjort at domfelte, riktignok på et senere tidspunkt enn det som heromhandlede avsnitt av dommen tar sikte på, overfor de tyske myndigheter er kommet med forslag gående ut på at Norge, under en «selvstendig, nasjonal regjering» under hans ledelse, skulle innordnes i et storgermansk forbund bl.a. med felles utenrikspolitikk og tysk overkommando over vernemakten.

Videre finner domfelte det å være en feil «at en militær okkupasjon av Norge, der var ment som midlertidig og etter sitt vesen er av midlertidig art», er henført under straffelovens §83, som setter straff for å bringe landet under fremmed herredømme. Heller ikke for så vidt kan anken føre fram. Det kan ikke sees å være grunn til å forstå bestemmelsen i §83 derhen at det bare settes straff for å søke å bevirke eller medvirke til at Norge eller en del av landet varig kommer under fremmed herredømme. Også disposisjoner siktende på å etablere et faktisk fremmed-herredømme for begrenset tid, uten overgang av suvereniteten til den okkuperende makt, rammes etter min mening av lovbestemmelsen. Noe uriktig finner jeg da heller ikke for så vidt i lagmannsrettens lovanvendelse. Jeg tilføyer imidlertid at der, det jeg ser, ikke av lagmannsretten er uttalt noe om at okkupasjonen måtte påregnes bare å bli midlertidig, og at det heller ikke foreligger data som skulle peke mot at domfelte regnet med det. Etter hva jeg alt har referert fra dommen synes tvert imot den tanke å ha ligget ham nær at tyskernes militære besettelse av Norge måtte påregnes å ville føre til eller å kunne føre til et varig avhengighetsforhold.

Subsidiært gjelder her anken at domsgrunnene er mangefulle.

Heller ikke heri kan jeg være enig. Domsgrunnene gir, om de enn til dels er noe snaue, full adgang til å prøve om den omhandlede lovbestemmelse er riktig anvendt.

Anken for så vidt den gjelder straffelovens §83 eller denne paragrafs anvendelse, vil etter dette bli å forkaste.

Dernest ankes det over at lagmannsretten henfører de forhold som den subsumerer under §83, tillike under straffelovens §84. Subsumsjonen under §84 påståes å være feilaktig, fordi domfeltes forsett ikke har omfattet krig eller fiendtligheter. Han har - anføres det - regnet med en fredelig besettelse nettopp for å unngå krig og fiendtligheter.

Det er åpenbart at den okkupasjon av Norge som domfelte ifølge lagmannsrettens domsgrunner har tilskyndet de tyske myndigheter til å iverksette, måtte forutsettes å ville bringe vårt land inn i «krig eller fiendtligheter» (§84), slik som da også faktisk skjedde da tyske stridskrefter den 8-9 april forserte passasjen inne i norske havner m.v. Og det kan ikke være tvilsomt at lagmannsretten har oppfattet situasjonen på den måte. Det bør også merkes at forsett i strafferettslig forstand hva angår dette å påføre Norge krig eller fiendtligheter, har vært til stede ikke bare hvis domfelte har vært forvisset om at så ville bli følgen av den aksjon han tilskyndet til, men også hvis han regnet med dette forløp som en mulighet og allikevel har villet aksjonen, uten hensyn til denne mulige følge. Jeg henviser til Rt-1933-1132.

Heller ikke i dette punkt kan da anken vinne medhold.

Videre anker domfelte over rettsanvendelsen hva angår den militære straffelovs krigsartikler.

Vi har her å gjøre med domfeltes forhold den 9 april og de følgende dager, herunder de oppfordringer han gjennom en proklamasjon og andre kunngjøringer utsendte til landets militære myndigheter og andre om å oppgi enhver motstand, stoppe mobiliseringen og lyde ordre fra hans egen «nye nasjonale regjering» osv.

Det gjøres her i ankeerklæringen for det første gjeldende at domfeltes hensikt å gagne Norge antas å bringe forholdet «utenfor rekkevidden av den militære straffelovs §80».

Lagmannsretten har funnet det bevist at alle heromhandlede tiltak fra domfeltes side er gjort med den hensikt å gagne fienden ved å lette okkupasjonen for ham. Uttalelsen kan bare bety at domfeltes første og umiddelbare hensikt med, som skjedd, egenmektig og uten ethvert skinn av hjemmel, å gripe grovt forstyrrende inn i de lovlige norske myndigheters arbeid for å organisere landets forsvar, har vært å gagne fienden. Og dette finner jeg uten videre avgjørende for at lagmannsrettens lovanvendelse i dette punkt er riktig. Om domfelte ut fra sin personlige innstilling har funnet det heldig for Norge på lengere sikt at han etter evne hjalp fienden til å bryte det norske forsvar, er dette etter mitt skjønn helt irrelevant. Den militære straffelov eller dens krigsartikler kan umulig være slik å forstå at de mest opplagte krigsforbryterske handlinger faller utenfor straffebestemmelsenes rekkevidde, for så vidt den enkelte militærperson, befalingsmann eller menig, ut fra sitt individuelle syn og i strid med militær lydighetsplikt, mener å tjene sitt lands mer langsiktige politiske eller andre interesser ved å arbeide for landets nederlag i en pågående kamp. Oppfattet man den militære straffelovs §80 på den måte, ville det gjøre paragrafens straffebestemmelser illusoriske innenfor et vidstrakt felt.

Videre antas det ifølge ankeerklæringen å være feilaktig at lagmannsretten har unnlatt å drøfte og ta standpunkt til spørsmålet om Norge på den tid var i krig i folkerettslig forstand. Det heter at dette siste «antas å måtte tillegges vekt ved bedømmelsen av tiltaltes forhold». Heri kan jeg ikke være enig. Ifølge den militære straffelovs §3 finner lovens 3. del, krigsartiklene, herunder den her drøftede §80, anvendelse på handlinger som forøves «i krigstid». Rekkevidden av det siterte uttrykk er imidiertid ikke bestemt ved folkerettens regler om hva der regnes å være krig. Hva det kommer an på er hva den norske lovgivning og her særlig den militære straffelov legger i ordene «krig» og «krigstid». Noen oppfordring til å ta folkerettens krigsbegrep opp til drøftelse har lagmannsretten derfor ikke hatt.

Så heter det i ankeerklæringen at det også antas å være feilaktig, når lagmannsretten regner krigstiden «å ta til fra det øyeblikk da det faktisk åpnes kamphandlinger» og i samsvar hermed finner at Norge var i krig med Tyskland alt natten mellom 8 og 9 april 1940.

Lagmannsretten har påpekt at den militære straffelovs §3 ikke angir hvorledes uttrykket «krigstid» er å forstå, utover den tilknyttede bestemmelse om at krigstid også omfatter tiden fra den væpnede makt er satt på krigsfot og inntil den atter er satt på fredsfot. Ved å utheve ordet «også» har lagmannsretten understreket at man for å vinne klarhet over hva det ligger i «krigstid» har å søke til kriterier utenfor paragrafens egen ordlyd. Og lagmannsretten uttaler så videre:

«Etter rettens oppfatning tar krigstiden til fra det øyeblikk da det faktisk åpnes kamphandlinger. Meningen med krigsartiklene i den militære straffelov er blant annet at ansvaret skal skjerpes under de vanskelige forhold som på mange måter oppstår straks de militære krigsoperasjoner begynner. Det er de faktiske forhold og ikke formelle betraktninger som her må være avgjørende. Og særlig er det etter rettens mening ingen tvil om at krigstid i den militære straffelovs forstand inntrådte alt natten mellom 8 og 9 april 1940, da Tyskland satte inn et stort anlagt militært angrep mot Norge med betydelige land-, luft- og sjøstridskrefter, og det fra Norges side straks ble ytet motstand, således i Oslofjorden og ved Narvik.»

Jeg kan helt ut tiltre denne lagmannsrettens forståelse av den militære straffelovs bestemmelse.

Endelig vekker ankeerklæringen i denne sammenheng tvil med hensyn til om domfelte ved den kritiske tid overhodet var i sådan stilling at han falt inn under den militære straffelovs straffebestemmelser. Det er fastslått av lagmannsretten at domfelte som major med redusert kapteinslønn hadde tjenesteplikt under mobilisering. Og det er videre fastslått at han var stillet til disposisjon for hærens overkommando. Hva der for så vidt gjøres gjeldende i ankeerklæringen er imidlertid at domfelte ikke hadde mottatt noen tilkallelse fra overkommandoen. Heller ikke - anføres det - er noe opplyst om noen stillen på krigsfot av overkommandoen.

Jeg antar at det heller ikke i dette punkt foreligger noen uriktig lovanvendelse fra lagmannsrettens side. Når den militære straffelovs §9 nr. 1 nevner blant dem som straffes etter samme lov «alle ved rikets væpnede makt ansatte eller dertil hørende personer» (med et unntak som her ikke interesserer), gjelder dette åpenbart, jfr. «eller dertil hørende personer», ikke bare militære befalingsmenn i fast stilling men også vernepliktige befalingsmenn. Jeg henviser til Innst. O. IX for 1901-02 11 og Odelstingsforhandlinger 1902 1130 og flg. Hvorvidt domfelte i tiden omkring 9 april fikk eller hadde fått noen innkallelse, synes derfor å være uten enhver betydning. Det samme gjelder spørsmålet om overkommandoen var stillet på krigsfot.

Idet domfelte blir å straffe etter krigsartiklene allerede som ansatt ved eller hørende til rikets væpnede makt, jfr. §9 nr. 1, finner jeg det overflødig å ta standpunkt til det av lagmannsretten - subsidiært - drøftede spørsmål, om domfelte rammes av §80 også fordi han har handlet «på krigsskueplassen», se lovens §9 nr. 5.

Subsidiært ankes over saksbehandlingen for så vidt angår fellelsen etter den militære straffelovs krigsartikler, idet domsgrunnene finnes mangelfulle. Jeg kan ikke se at så er tilfelle.

Jeg antar etter hva jeg har sagt at også anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen vedrørende fellelsen etter den militære straffelovs bestemmelser blir å forkaste.

Lagmannsretten uttaler at såfremt de forbrytelser som domfelte for lagmannsretten var tiltalt for etter krigsartiklenes §80 nr. 1-3, ikke kunne dømmes etter disse bestemmelser, ville de rammes av den borgerlige straffelovs §86. I ankeerklæringen fremholdes at de forhold det har er tale om, neppe vil kunne henføres under denne siste bestemmelse. Som det fremgår av hva jeg har sagt, har lagmannsretten heller ikke for så vidt fellet tiltalte etter straffelovens §86. Og jeg finner da etter sakens stilling ingen grunn for Høyesterett til å ta standpunkt til dette subsidiære subsumsjonsspørsmål.

Også for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §98 for domfeltes forhold under okkupasjonstiden, ankes det over lovanvendelsen. Det fremholdes at hva domfelte her er dømt for, var planer eller forholdsregler av rent midlertidig art. Dette anføres å gjelde også den såkalte statsakt av 1. februar 1942. Videre heter det at det i alle tilfelle dreier seg om foranstaltninger som var preget av den situasjon hvori landet befant seg under okkupasjonen.

Jeg finner det her i alt vesentlig tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens domsgrunner. Det fremgår av disse klart at lagmannsretten har oppfattet den ordning som de tyske myndigheter og deres hjelpere i Nasjonal Samling arbeidet mot og etter hvert bygget opp, slik at den var ment å skulle bli av varig art. De forandringer i forfatningsmessige bestemmelser og øvrige forhold som lagmannsretten nevner fremtrer som ledd i planmessige bestrebelser rettet mot en omlegging av statsforfatningen, bl.a. med det formål å sikre Nasjonal Samling under Quislings ledelse en stilling i det norske statsliv som var helt fremmed for den norske forfatning.

I øvrig antar jeg at også en midlertidig endring av rikets stats forfatning ved ulovlige midler rammes av straffelovens §98. Herved behøver jeg dog ikke å oppholde meg.

Også her vil etter min mening anken, i samsvar med hva jeg har sagt, bli å forkaste.

Jeg går endelig over til lagmannsrettens fellelse av Quisling for drap etter straffelovens §233.

Ankeerklæringen gjør for alle herhenhørende forholds vedkommende gjeldende at det skyldes feilaktig lovanvendelse når §233 er funnet anvendelig. Det hevdes at drapsbestemmelsen ikke har for øye at liv blir tatt av en statsmyndighet som sådan, la denne enn være usurpert.

Heri er jeg ikke enig. Etter norsk lov innehadde domfelte overhodet ingen statsmyndighet, fremfor alt ingen myndighet til å forvolde sine medborgeres død. Den myndighet domfelte overhodet har hatt, var delegert ham av okkupasjonsmaktens organer. Men heller ikke disse kunne i noe tilfelle lovlig utstyre ham med kompetanse til å ta norske borgeres liv utenfor slike tilfelle hvor dette ville være hjemlet i folkerettens regler. Det forsøkes imidlertid ikke engang gjort gjeldende at okkupasjonsmakten ut fra folkerettens regler har hatt beføyelse til å henrette de personer, for hvis forsettlige drap Quisling er dømt.

Hva spesielt angår advokat Viggo Hansteen påberopes at det ikke er påvist årsakssammenheng mellom domfeltes i lagmannsrettens dom beskrevne forhold og tyskernes henrettelse av Hansteen. Jeg mener at lagmannsrettens uttalelser for så vidt kunne ha vært mere presise eller fullstendige. Men det står på den annen side for meg som utvilsomt at det er lagmannsrettens mening for så vidt å fastslå at domfelte ved sitt forhold har forvoldt eller medvirket til Hansteens død. Også her må jeg da forkaste anken.

Hva angår politifullmektig Eilifsen gjøres i ankeerklæringen gjeldende at det ikke kan ansees riktig, selv etter den beskrivelse retten har gitt av tiltaltes forhold, å henføre dette under straffelovens §233. Det er heller ikke, anføres det videre, tatt behørig hensyn til at det her gjaldt en unnlatelse av å benåde.

Lagmannsretten fremhever at domfelte ved å utferdige den midlertidige «lov» av 14 august 1943 gav en formell adgang til å dømme Eilifsen til døden. Og etter hva lagmannsretten finner godtgjort visste domfelte, da «loven» ble utferdiget, hva den skulle brukes til. Lagmannsretten sier videre at domfelte også er skyldig i Eilifsens død fordi han unnlot å hindre dommens fullbyrdelse, noe han hadde adgang til ved den benådningsrett han selv hadde tillagt seg. Denne lagmannsrettens begrunnelse gir etter min mening ikke uttrykk for noen uriktig lovanvendelse. Og jeg må da også her forkaste anken.

Noe mer tvilende står jeg overfor fellelsen etter straffelovens §233 for så vidt angår Knut Mathiesen og de 13 andre personer som ble skutt 4 og 22 mai 1944 og 8 og 9 februar 1945. Det heter i ankeerklæringen at det ikke er tatt noe hensyn til at det her gjaldt en unnlatelse, nemlig unnlatelsen av å benåde.

Ifølge lagmannsrettens dom ble de fjorten skutt i henhold til dommer av den særdomstol domfelte opprettet ved «lov» av 14 august 1943, og henrettelsene 8 og 9 februar skjedde som represalier fordi statspolitisjef Marthinsen var blitt drept. Det er intet opplyst som tyder på at det forelå noen rettslig gyldig grunn til å henrette disse 14 nordmenn. Dommene ble forelagt domfelte som «ministerpresident» til avgjørelse av spørsmålet om benådning skulle skje. Han hadde således myndighet og plikt til å avgjøre om dommene skulle fullbyrdes eller ikke. Ved under disse forhold å nekte benådning og tillate fullbyrdelsen har han medvirket ved drapene. Domfelte har unnskyldt seg med at han befant seg i en tvangssituasjon fordi Reichskommissar forlangte disse dommer. Men dette kan han ikke høres med.

Også i dette punkt må da anken forkastes.

Tilbake står her ennå anken over fellelsen etter straffelovens §239 for uaktsomt drap av jødene.

Også her gjøres i ankeerklæringen gjeldende at det faktum som lagmannsretten har beskrevet, ikke fører til fellelse etter den nevnte paragraf. Subsidiært ankes over mangelfulle domsgrunner. Jeg kan ikke gi domfelte medhold. Domsgrunnene er kanskje også her noe snaue. Jeg kan imidlertid ikke dra i tvil at lagmannsretten har ment å ville gi uttrykk for den oppfatning at også domfelte ved den tid det her er spørsmål om, har hatt et sådant kjennskap til tyskernes jødeforfølgelser at han må sies uaktsomt å ha medvirket til flere eller færre jøders død, når han, slik som nærmere beskrevet i dommen, samvirket med de tyske myndigheter til jøders pågripelse og nedsendelse til Tyskland. Jeg antar derfor at også heromhandlede anke må forkastes.

Jeg er dermed ferdig med gjennomgåelsen av de mange ankeposter vedkommende lovanvendelsen, og går over til ankesakens hovedspørsmål: straffutmålingen.

Lagmannsretten har redegjort omhyggelig for sitt syn på straffespørsmålet, og har herunder også karakterisert de alvorlige forbrytelser som domfelte har gjort seg skyldig i. Jeg tiltrer i alt vesentlig hva lagmannsretten for så vidt har fremholdt. Noe har jeg imidlertid å tilføye.

Også for Høyesterett har domfelte og hans forsvarer sterkt gjort gjeldende at domfelte har handlet som skjedd ut fra ideelle beveggrunner, for å gagne landet i dets vanskelige og farefulle stilling. Men om det er så at domfelte har ment i tysk besettelse av landet og dettes innlemmelse i et tysk «storrom» å øyne en redning for Norge fra det som han oppfattet som ennå større ulykker, kan dette ikke virke til å stille hans forbryterske forhold i et bedre lys. Den norske konge, regjering og overkommando var ennå i dagene omkring den 9 april 1940 og i to måneder deretter i landet og i virksomhet. Og det lå i de norske statsmyndigheters hand og hos dem alene å treffe bestemmelse om hvorledes den situasjon skulle møtes som tyskernes pågang på vårt land i tiden fra 9 april og utover gjorde akutt. Ingen, heller ikke Quisling, kunne unngå å være klar over at den ting å legge hindringer i veien for de norske statsmyndigheters tiltak for å berge landet etter de linjer de besluttet å følge, og å yte den angripende fiende hjelp til å slå ned den norske motstand, var opprørende landsforrædersk ferd. Og dette gjaldt like fullt om domfelte, ut fra sitt personlige syn, fant den vei myndighetene valgte å følge politisk eller militært uheldig. I tider og under forhold som dem det her er tale om, gjelder kravet om at den enkelte innordner seg under de lovlige organers beslutninger - kravet om lydighet og troskap mot dem der lovlig representerer land og folk - absolutt og uavkortet. I et lands skjebnetime får kaos ikke rå. Og overfor nutid og ettertid må det slåes fast at den der i en for landet kritisk tid setter sin vilje istedetfor de forfatningsmessige organers og derigjennom sviker sitt land - at for ham har hans land ingen plass.

Idet jeg også hva angår domfeltes forbryterske forhold gjennom okkupasjonstiden henviser til lagmannsrettens inngående fremstilling og vurdering, ønsker jeg å feste oppmerksomheten ved en enkelt side av forholdet. Domfeltes motarbeiden av de lovlige statsmyndigheter har gjennom årene antatt de forskjelligste og mest krenkende former, hans overgrep mot landsmenn har vært mangeartet og av ytterst alvorlig karakter. Her å inngå på enkeltheter er overflødig. Hva jeg særlig vil ha fram, er imidlertid at domfelte åpenbart er gått til alt dette vel vitende om at han hadde meget liten tilslutning innenfor det folk han mente seg kalt til å lede. Domfelte kan umulig ha unngått å være klar over at de mennesker som sluttet seg til ham og som godtok ham som «fører», utgjorde en overmåte liten brøkdel av det norske folk. Han må videre ha forstått at den store flerhet blant dem som gikk inn i hans parti eller tilsluttede organisasjoner, tilførte ham og partiet lite av karaktermessige eller intellektuelle verdier. Det kan heller ikke ha unngått ham at det langt overveiende antall av hederlige nordmenn har sett på ham og hans ferd med den mest utpregede mistillit og uvilje. Som så meget mer graverende oppfatter jeg da hans forsøk gjennom en årrekke på ved, nær sagt, alle midler og i ly av fiendens - okkupasjonsmaktens - vern, å tvinge det norske folk til lydighet mot hans dekreter og inn i baner som norsk syn og norsk rettskjensle stod og står fremmed og avvisende overfor.

Etter hva jeg her, i tilslutning til lagmannsrettens utførlige begrunnelse, har fremholdt, mener jeg med lagmannsretten at det etter arten og omfanget av domfeltes forbryterske virksomhet er nødvendig å anvende lovens strengeste straff.

Forsvareren har i sin prosedyre henvist til bestemmelsen i den militære straffelovs §14, 1. punktum, gående ut på at dødsstraff i medhold av den nevnte lov bare kan anvendes «i krigstid, dog ikke etter krigens opphør». Paragrafens 2. punktum bestemmer videre, at idømt dødsstraff som ikke er fullbyrdet før krigens opphør, overgår til fengsel på livstid. Forsvarerens oppfatning er, at krigen nå er opphørt og at det derfor nå ikke kan idømmes dødsstraff i medhold av den militære straffelovs §80.

Jeg finner det unødvendig å avgjøre hvorledes uttrykket «krigens opphør» i §14 er å forstå. Ved den provisoriske anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til den militære straffelov er det nemlig bestemt at dødsstraff uten hinder av den militære straffelovs §14 «kan idømmes og fullbyrdes etter krigens opphør». Fra domfeltes side gjøres imidlertid gjeldende at denne bestemmelse ikke kan bringes i anvendelse for så vidt angår forbrytelser begått før den provisoriske anordnings ikrafttreden, nemlig fordi det ville bety å gi anordningens bestemmelse tilbakevirkende kraft, hvis man anvendte den på eldre handlinger.

Heri er jeg ikke enig. Den der før anordningen gjorde seg skyldig i en forbrytelse mot f. eks. den militære straffelovs §80 av den art at den i og for seg kunne kvalifisere for dødsstraff, kunne visstnok, så lenge en ny lovbestemmelse ikke var vedtatt, etter omstendighetene sies å ha en viss utsikt til å gå klar av dødsstraffen, nemlig for tilfelle av at man før krigens opphør ikke måtte nå så langt som til å få ham dømt og dommen eksekvert. Men å se saken slik at forbryteren også var tilsikret en beskyttet rett i så henseende, ville etter min oppfatning være unaturlig. Det er alminnelig lært i den juridiske teori og er visstnok sikker rett at en ny lov uhindret av Grunnlovens §97 kan oppheve en adgang til preskripsjon av et straffansvar eller forlenge preskripsjonsfristen med virkning også for eldre handlinger, dett eså lenge den tidligere gjeldende preskripsjonsfrist ennå ikke er utløpt (Aschehoug Statsforfatning 2. utg. III 217, Morgenstierne Statsforfatningsrett 3. utg. II 367, Skeie Strafferett I 215). På tilsvarende måte må da også en ny lov kunne sette ut av kraft de nevnte bestemmelser i den militære straffelovs §14 med virkning for eldre forbrytelser, for så vidt den nye lovbestemmelse, som her, kommer forinnen fritagelsen for dødsstraff i og med «krigens opphør» er blitt endelig. For nærværende sak blir bestemmelsen i den militære straffelovs §14 etter dette uten betydning.

Jeg mener således at også anken over straffutmålingen må forkastes.

Jeg stemmer for at det avsies kjennelse med sådan

Slutning:

Anken forkastes.

Dommer Bahr: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Klæstad, Stang og justitiarius Berg: Enig.