Ordtøki

Fra Wikikilden
Søgnir fraa HallingdalDet norske Samlaget (s. 84-88).

Naar Baadne fær sitt Brek so græt de ’ki.

Inki e verre en veta lite.

Norda Gløtt, imorgo godt.

Sunna Glenne, imorgo Renne.

De fylgje Graat ette Skripalaat.

Trivin bi rivin aa lat fær Mat.

Han bi’a ’ki lengi den, som bi’a ette ain go Dugurd.

De e vidt Vegamot, sæl e den, som væl ha gjort.

Den, som har tiki Tremen paa Ryggen, fær bera han fram.

Den, som illt gjere, han illt ottast.

Den, som illt gjere, han illt fær.

Daa ain slær Skallin imot Stain, tek ain han saar att.

Den kollutte e ’ki go aa ryskje.

Den, som agalaus leve, han ærelaus doyr.

Skogen har mange Augu.

Han ser ’ki ain Mann lenger en te Tannars.

Naar Fantestaven ha vermst i Høndenn, e han ’ki go aa sleppe.

De e best høkle, me’ Sole skin.

De e mangt kort anna likt.

Fredagen e ’ki Vikunn lik.

Lurdags Regn vara ’ki te Sundags Messe.

Stor Skalle aa lite Vet.

De e ’ki stort Trølle, fyrr de vil hava Rove.

De som ’ki e noko illt i, e helde inki noko ljøtt i.

Vøre ain fyri vis, føre ain alder gale.

Raun gjø’e, Sylju sø’e, Heggen ber Merg i Leggen.

De vara lenger Hole en Bote.

I lognaste Vatne era verste Grunntrølle.

De e uvandt aa laga Ly’en ette Mate, men inki Maten ette Ly’e.

Den som har Klave, fær altid Kyr.

Ai liten Kjering gjere myki, me’a ai stor snur se.

Den som renne, han fyst kjenne.

De e illt vera sinna, daa ingin e rædd.

De e taagjort me Plistringenn, daa Vørridn era burte.

De e for saint aa snyte se, daa Nasin e burte.

Svult e den beste Krydd paa Maten.

De e ’ki so vandt me ai Kloter i Slagteti’enn.

De ropa ’ki Rume, som tomt e.

Den som fyst kjem paa Kvedne, han mel.

Ingin e so stor, anna han maa toygje se, aa ingen so liten, anna han maa boygje se.

Uta blank, inna krank.

Ain Drikkar fø’e se, men ain Uppetar alder.

Saka Mann e snøg aa binde.

Te mair ain stryk Katten, te mair raise han Rova.

Tvau e godt som sjau.

I Kveld rau, imorgo dau.

Slaa paa Maisadn, men maine paa Merre.

Den, som læt se eggje te stela, noygjest te hange.

Tre’e fell ’ki fyr fyste Hoggi.

Alt de faite flyt ihop.

Som ain gjere unde se te, ligg ain te.

Alle ha set Vogga men ingin Grave.

Inki all Tankin kjem i Pungen.

De e ’ki godt stela Mannen or Ættenn.

Den, som live paa Armadn, fær svengje paa Tarmadn.

Den, som inki e rædd fyr Skillingi, fær saint aa alder Dalaren.

Fyredrygingi tek alt de ho fær.

Ait Fang e ’ki noko Legumaal, aa ai Nott e ’ki noko Giftarmaal.

De leggst ænkort te Vise fyr den, som kve’a vil.

Den som drep e tegivand, men inki den som held.

De e berre gaa ain Krok en væte si Brok.

Søtt inn supe, men illt utatt lute.

Han misse ’ki, som fyst fær.

De e Skamm aa stela men større Skamm haimatt bera.

Den fyste, som tek paa Grauten, fær ’ki Himeriki.

Han ska ’ki skø’a Hunden etter Haaro aa inki Fanten ette Fillo.

De vait ingin, kaa han har i Sekki, fyrr han løyse upp Bande.

De fara kor Elden aat si Gryte.

De e uvant vera Far, men de skyna ingin vera Mor.

Myki vil mair hava.

Halte aa Sprengde sku ytast paa Lengde.

De e ’ki Brors Byte i Hestehandel.

Ant’ell maa ain Skikk fylgje ell Land fly.

Kor maa fara som ført.

Den som mest kviska, han mest lyg.

Han fær Fisk, som ut ror.

Han unne Liv, som lite giv.

Makt maka Mo, aa Pe’ingadn brjøte.

De Auga, som inki ser, de held inki græt.

Laaverone e go hava.

Matbyrde e alder for tung; (ho sin aat se’a.)

De e Skamm eta myki, men større Skamm laive lite.

Um de e alder so høgt Tre maa de aigong falle.

De e vandt velja i Primholki.

Fule Folk era verre en vonde Aanda.

Kyre vil ’ki minnast, at ho ha vore Kalv.

Ai liten Ri vara ’ki ævindeli.

Ain Sø’supar e Kjøte verd.

Naar den Fatige bi rik, bi han Fan lik.

De e uvandt se’a ain Ting, men verre gjera han.

Som ain turka, so mel ain.

Han fær sala som trøngd e, aa naike, som inki har Raa te.

De bruka kor si Sponegjerd.

De aine Trølle gaar ’ki paa de are.

Den aine Rabnen høgg ’ki Auga or dai are.

Gryta slepp finne aat Kitile fyr Kolo.

De e ’ki lenger Berga myljo anna Trøll finnast.

Ung aa galen e tegivand men gamal aa galen alder.

Den same Herren som væte, han turka me.

Lite Mat gjere Husehat.

Den gamle Mannen e ’ki go aa dylja.

De e bere fø’e ain Katt en mange Mysa.

Han ska ’ki syne ain Jaale halvgjort Arbai.

De e ’ki verdt taka fyste Fisken, som bit.

De e ingin væn, daa han græt.

Den som ’ki fær verme se, slepp aa brenne se.

De e ’ki godt aa halde, de ain inki har i Neva.

Tjuv, som stel; hengjast som ette spyr; Auga or dai, som misse.

Den, som tek upp Stain aat are, fær sjaa te, so han inki fær taa hono sjøl.

De e ’ki ain Manns Høve aa gaa burt aa gifte se.

De nytta ’ki hava Nabne aa inki Gagne.

De e ’ki vandt fyr galne Folk, daa ain kjem, der dai era.

Haime alen e burte galen.

De e bere passe Saumen en misse Skoren.

De gror ette Skrubbetønn, men ugjerest ette Tjuvehønd.

Mett Magi spela, men inki fagert klædd.

Vilin dreg halvt Lass.

De e raint Lyte de, som ain kan tvaa taa se.

De som me Synd kjem, me Sorg gaar.

Taa ai go Rot veks upp ai go Grain.

De kjem ofto Trøll i Ord.

Den Yrkeslause maa ænkort gjera.

Ain vai’e ’ki myki me dai Hunde, ain ska lai’e te Skogs.

Den som ska spaa, maa ant’ell ljuge held aa hitte paa.

De staar mangein Prest ve Høggestabben.

De e mange Maura um ain Makk.

I ait stort Bøle bi jabnan ait Øle.

Daa Hunden ha biti, so slaikje han i Saare.

Te flaire Kokka de e, te verre bi Sø’e.

Den aine branka, den are bryt, den tre’a fyr Ska’a bi.

De e ’ki Skamm bjø’e te.

Den laage Hesten e lettast trø’a paa.

Skjore vait, kaa Purke ho set se paa.

Muse doyr ’ki unde Forlasse.

De tre’a aa de fjorde sta tesamen klore.

De e let aa spaa ain dau Mann faig.

Daa ain ’ki fær Naattero, har ain ’ki Dagen go.

De e vandt tena tvaa Herra te Takke.

Te faitar Rjumegrauten e, te vi’ar flyt han.

Sykne Bru e Helgedags Su.

Bø’en Kost e noytt.

Vaaga ain ’ki, so vinn ain ’ki.

De e foygint aa fagne, daa are lata te.

De, som ligg paa Lunge, kjem paa Tunge.

Ain liten Pæl kan gjera Skamm taa ain stor Mæl.

Den, som handla paa Borg, bitala me Sorg.

Den, som har større Sinne en Vet, gjere jabnan galne Strek.


Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.