Opgjør

Fra Wikikilden
Gyldendal Norsk Forlag (s. 139-140).

Om ditt hjerte ikke skjelver, når du hører våpenlarmen,
der du sitter ved din pult og skriver tall og teller gull —
om det ikke driver blodet til en storm som svir i armen,
er det ikke mere verdt enn en tiøring med hull!

Om du ser på likegyldig, når ditt flagg fra unge dager
bæres frem i kamp av nye, unge menn —
da har hjulet i dig stanset og fått rustent kulelager.
Ingen kraft på jord kan svinge det igjen.

Om du aldri tar dig selv i at du plystrer på kontoret,
når en fjern, begeistret oprørssang fra gaten når ditinn,
mens din chef med gift i smilet applauderer dig og koret,
men det vedblir med å tone ennu lenge i ditt sinn —

Om du aldri noen aften søker hjem til gamle gater,
hvor din kamplyst engang flammet høi og vill —
om der ikke finnes svarte, svære gårder som du hater —
da har gråe plikters silregn drept din ild.

Om du leser i avisen din hver dag ved frokostbordet
at folk rundt jorden dagstøtt går i kamp for drømmens skyld,
og du ikke som en hvisken gjennem sjelen hører ordet,
som befaler dig å våkne før du drukner i idyll —


Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke,
den som skinner mot vårt drømte nye land —
å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket!
Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.

Om du mildt ironisk svarer, du er ferdig med å drømme:
det får bli en sak for andre som har bedre lyst og tid,
for en voksen mann med ansvar, han må holde sig i tømme,
han må henge i for landet og familien sin med flid —

om du sier at du slet dig op fra bare visergutten
det får andre også gjøre som vil op —
det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten.
Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.


Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.