Negeren med de hvite hænder/9

Fra Wikikilden

Da de kom ned paa gaten, spurte Krag:

— Er han dum?

— Hvem?

— Konstabelen.

— De kan stole paa ham, svarte betjenten, han har forstaat det hele. Han røber Dem ikke. Men hvad i Herrens navn er De kommet op i nu.

— En brilliant affære, svarte Krag, idet han tændte sig en cigar, jeg har haab om nogen morsomme dage.

IX.
Der er mere.
[rediger]

Asbjørn Krag gik opover Drammensveien saa langt, at han ikke kunde bli iagttat fra hr. Maxims vindu. Her stanset han.

— De maa bli her, sa han til betjenten, jeg vil gerne vite, hvad de to deroppe foretar sig.

— Vel, det skal De faa rede paa.

— Jeg antar, at skurken tilslut fik mistanke om, at jeg ikke var den, jeg utgav mig for.

— Det er jo meget rimelig. Er han utlænding?

— Jeg tror, han er tysker.

— Men han taler jo perfekt norsk.

— Han har opholdt sig meget her i landet, svarte Asbjørn Krag, maaske er hans forældre norske. Jeg har aldrig før set ham i Kristiania; men det er en farlig fyr.

— Er det virkelig saa, at De har røvet en pakke breve fra ham?

Krag smilte.

— Saa er det, sa han, De vet, jeg har ofte skrytt av, at retfærdigheten maa være glad, fordi jeg staar paa den rigtige side.

Han gav et tegn med haanden. Dette tegn blev opfattet av automobilchaufføren, som fremdeles ventet nede ved gatekrydset. Et øieblik efter kom vognen susende. Krag steg op i den. Men før han kjørte bort ropte han til betjenten:

— La Dem ikke se!

Betjenten bare vinket med haanden og gled ind i en sidegate.

— Behøver De mig mere nu? spurte chaufføren, idet han stanset utenfor Krags bolig.

— Ikke foreløbig, svarte detektiven, men jeg skal huske Deres nummer. Her har De nogen penger. Det var godt, at De gav mig disse oplysninger om damen.

— Ja, jeg kjendte hende igjen, sa chafføren stolt.

— Tror De, at De vil kjende hende igjen endnu en gang.

— Bevares vel ja, det tør jeg sverge paa.

— Nei, utbrøt Krag hvast.

Chaufføren kvak i.

— Hvad mener De, spurte han, jeg forstaar slet ikke,

— Naar De ser den damen paany, saa kjender De hende ikke igjen. Nu forstaar De, ikke sandt.

Chaufføren tok til luen.

— Jovel.

Dermed kjørte han. Saaledes tænkte Asbjørn Krag paa alt.

Han saa paa sit ur, da han gik opover trappen. Han hadde været halvanden, næsten to timer borte. I al denne tid maatte fruen ha lidt grusomt av spænding og skræk. Han kunde ogsaa se det paa hende, da han traadte ind i sit kontor. Hun reiste sig forsagt op og blev staaende taus foran ham og saa paa ham med forskræmte, rædde øine. Hun hadde graatt.

— Tør jeg ha haab? spurte hun.

Krag svarte ikke straks. Men om litt spurte han:

— Er der mere?

— Forklar Dem nærmere, bad hun, mener De, om jeg har andre hemmeligheter.

— Det interesserer mig ikke, svarte Krag, men jeg vil gjerne vite, om De har andet at frygte av denne skurk. Er det ved et rent tilfælde, at han har krydset Deres vei?

— Ja, jeg har aldrig møtt ham tidligere. Jeg hadde ikke set ham, før han en dag kom paa sin forfærdelige sleske og blid maate og fortalte mig, at han hadde brevene . . . Brevene, stammet hun, hvor er brevene?

Asbjørn Krag tok den brune pakken op av lommen.

— Her, sa han, er brevene. Jeg haaber, de er der allesammen.

Den unge frue faldt over dem med glubskhet. Da hun saa, at det virkelig var de ulyksalige breve, begyndte hun at graate igjen.

Krag lot hende i ro en stund. Han drev tankefuld frem og tilbake paa gulvet.

— Der er ogsaa et andet papir, sa han omsider, en kvittering, tror jeg. Kjender De haandskriften?

Men fruen hadde allerede opdaget dette papir.

Hun blev blek som en dødning med et.

— Det kan ikke være mulig, hvisket hun, det er umulig.

Krag blev staaende foran hende.

— Kjærligheten gjør blind, sa han, den ene slyngel er ikke bedre end den andre. Det er bare den forskjel, at den anden skurk var dyrere.

Da han opdaget en bevægelse hos fruen, slog Krag avvergende ut med haanden.

— Mig koster ikke brevene en øre, sa han, jeg har stjaalet dem.

— Stjaalet?

— Ja, der var ingen anden utvei.

— Men det er jo frygtelig.

— Saa taler vi ikke mere om det, frue. Har De saa forvisset Dem om, at de er der allesammen?

— Ja, ikke et eneste mangler.

Detektiven pekte hen paa kaminen. Damen forstod, og et øieblik efter flammet ilden op.

— Nu staar jeg i den dypeste taknemmelighetsgjæld til Dem, sa hun, jeg skal gjøre alt, hvad der staar i min magt for at —

Asbjørn Krag avbrøt hende:

— Jeg forlanger intet andet, sa han, end at De svarer paa et spørsmaal.

— Jeg skal svare.

Krag tok hende blidt ved haanden.

— Kjære frue, sa han, hvorfor blev de da saa ræd?

— Ræd?

— Hvorfor blev De da saa ræd for denne skurk?

— Men han truet jo med at sende brevene til min mand.

— Rigtig. Men det var en trusel. Og De vet, der er lang vei fra en saadan trusel og til iverksættelsen, der stempler en mand som pengeavpresser, den gemeneste av alle beskjæftigelser.

— Jeg visste, han vilde gjøre det, hvisket hun.

Krag nikket.

— Nu er vi netop ved saken, kjære frue, hvorfra visste De det?

— Husker De skilsmissen, den pludselige skilsmisse for et par maaneder siden mellem doktor Bille og hans hustru.

— Jeg har hørt, at de er skilt, ja.

— Men ingen visste hvorfor. Det var en fuldkommen gaade. Og det var en tragedie, det kan jeg forsikre Dem om; men Maxim hadde en finger med i spillet.

— Fortalte han Dem selv det?

Fru Maja nikket.

— Ja, hvisket hun, og han fortalte det paa en saadan maate, at jeg maatte tro paa det. Derfor var jeg ræd. Jeg visste, at hans trusel var alvorlig ment.

— Og nu forstaar De ogsaa, hvad jeg sigtet til, da jeg spurte om der var mere.

— Ja, er der saa endnu mere De vet.

— Jeg vet ingenting.

— Fortæl.

— Kjære Dem, sa hun ogsaa paa graaten igjen, kjender De lille Theo?

— Theo?

— Ja. Theo Gibson. Vi kalder ham bare Theo. Det er en hæderlig og fin liten fyr.

— Hans onkel er eiendomsspekulanten?

— Rigtig.

— Saa vet jeg hvem De taler om. Er der da noget i veien med den unge mand?

— Det vet jeg ikke. Men jeg saa ham i gaar i teatret. Der var skurken ogsaa, Maxim. Jeg saa, at han smilte til Theo med sit væmmelige smil og Theo blev hvit som en dødning. Det er alt, hvad jeg vet; men jeg fik en forfærdelig anelse.

Asbjørn Krag tok sig med haanden for panden.

— Jeg forstaar, sa han, det er vampyren i arbeide. Men nu er det blit sent, frue, nu ringer jeg efter en vogn til Dem. Inat kan De sove trygt.

Han pekte paa kaminen.

— Rædselen er brændt, sa han.

— Jeg vet ikke, mumlet hun, jeg vet ikke, hvordan jeg skal takke Dem.

— Det er mig, som skal takke, svarte han.

— De?

— Ja, jeg takker for den naade at kunne faa anledning til at uskadeliggjøre en skurk, en av de store og meget farlige.

X.
En fornøielig aften.
[rediger]

Hun saa paa ham med et par forbausede og beundrende øine.

— Det er vist en meget farlig mand, sa hun, og hvis det bare er Dem alene, saa bør De vogte Dem for ham. Han eier ikke barmhjertighet. Saadan som jeg har tigget ham paa mine knæ.

— Saa meget desto bedre, svarte Krag, saa behøver heller ikke jeg at vise den ringeste barmhjertighet.

Han gik hen til telefonen og ringte efter en vogn.

— Endnu et, sa han derpaa, taler Deres mand nogengang med Dem om forretninger?

— Aldrig. Heldigvis.

— Det er godt. Hvis han imidlertid skulde nævne denne skurks navn, saa maa De ta det med absolut ro, for det har intet at si.

Fru Maja for sammen.

— Har han da truffet ham? spurte hun.

— Ja.

— Naar?

— I eftermiddag. Til avtalt tid.

— Men Gud, saa har han kanske allikevel faat vite —

— Ingenlunde, svarte Krag, Deres navn er ikke blit nævnt. Jeg paahørte samtalen. Forøvrig tviler jeg paa, at Deres mand