Negeren med de hvite hænder/5

Fra Wikikilden

— Saa vil han skilles.

— Er det Dem saa meget imot?

— Det er mig meget imot.

— Ja, saa var det uforsigtige brever, sa Krag.

Den unge frue var igjen nærved at graate.

— Det er gjort gjerning, mumlet hun sønderknust.

— Rigtig nok. Har De set brevene i skurkens hænder?

— Ja.

— Hvordan er de indpakket?

— Han har dem i sin tegnebok i en ganske almindelig bankokonvolut.

Krag saa paa sit ur.

— Et kvart over fire, mumlet han.

Han gik derfor hen til vinduet, aapnet det og saa ut.

— Bilen er kommet, fortsatte han, jeg maa nok skynde mig, skal jeg skaffe Dem de brevene tilbake inden klokken fem.


V.
Forretningene.
[rediger]

Asbjørn Krag tok sin hat og sine hansker og gik mot døren.

Her stanset han et øieblik.

— Vil De ikke gaa hjem? spurte han.

Den unge frue skalv av hysteri og skræk.

— Jeg vil heller være her, svarte hun, indtil jeg faar vishet.

— Godt, som De vil. Og endnu et: Tror De, at Deres mand kjender slyngelen?

— Det vet jeg ikke sikkert, men det tror jeg neppe.

— Og De er aldeles vis paa, at han vil iverksætte sin trusel.

— Fuldstændig sikker.

— Saa maa De vente her.

— Naar kan De være tilbake? spurte hun ængstelig, jeg er allerede syk av utaalmodighet.

— Det vet jeg ikke, sa detektiven, muligens er jeg her igjen tilbake om en time. Muligens vil det tage noget længere tid. Jeg pleier forøvrigt ikke at spilde de kostbare minutter.

— Kan De gi mig haab? spurte hun.

— Om hvad?

— Om at faa tilbake brevene,

Asbjørn Krag trak paa skuldrene.

— Hvis brevene eksisterer, svarte han, saa skal De faa dem tilbake.

Dermed gik han.

Utenfor ventet automobilen, og han steg opi den og gav chaufføren ordre til at kjøre til Drammensveien 115 B.

Nu var klokken 4.40. Om 20 minutter skulde altsaa bomben springe. Han kunde i alle tilfælde komme tidsnok til at forhindre den øieblikkelige skandale.

Automobilen rullet i god betids op for huset. Krag sendte den et stykke længere ned i gaten, hvor chaufføren skulde avvente nærmere besked fra ham.

Imedens gik han ind i huset og studerte lokaliteterne.

Numer 115 B var en av de bekjendte fashionable leiegaarde fra slutningen av den vilde byggeperiode i nittiaarene, brede trappeopgange med dekorerede vægplater. Han studerte omhyggelig navneskiltet ved indgangen; her var flere navne, men kun ikke det, han søkte. Der var ialt 8 leieboere, derav kjend slynglen maatte saaledes være en av de to, som var tilovers, og det var navnene Zacharias Gjæsling og Nicolay Bewer. Krag lugtet litt til det sidste, det hadde jo ogsaa en fremmed slæng. Han veiet chanserne og kom til det resultat, at sandsynligvis var Bewer slynglen.

Neppe var han færdig med disse overveielser, før en ny automobil rullet op for huset. Det var en selveierbil og manden som steg ut av den var generalkonsul Berger, kunstnerindens mand. Asbjørn Krag kjendte ham straks.

Generalkonsulen var en mand i sine bedste aar, en elegant, klok og bereist fyr, som i vide kredse hadde ord paa sig for at være en smart og hensynsløs forretningsmand. Den formue som hans far, den gamle melgrossist, hadde efterladt ham, var det hurtig lykkedes ham at fordoble.

Generalkonsulen ser nøiere paa huset for at forvisse sig om, at han var kommet til det rette num§mer, hvorpaa han stiger ind gjennem døren.

Men idetsamme møter han Asbjørn Krag som staar med sit ur i haanden.

— Generalkonsul Berger, formoder jeg, sa Krag.

Den anden nikket.

— De er præcis, fortsatte Krag, det er utmerket, saa slipper vi at spilde tiden.

— Naa saa De er hr. Bewer? spurte generalkonsulen synlig nysgjerrig.

Asbjørn Krag lyttet efter tonefaldet i hans stemme og med tilfredshet la han merke til, at generalkonsulens ord hverken røbet vrede eller foragt.

— Det er mig, svarte Krag uten at blunke.

— Maa jeg faa vite, hvad De ønsker at meddele mig.

— Undskyld, svarte Krag, De har vel forstaaelsen av, at det gjælder en meget vigtig sak.

Den anden glippet med øinene og smilte.

— Jeg har ikke forstaaelsen av nogenting, sa han; det er Dem, som skal tale.

— Jeg kjender Dem ikke, svarte Krag rolig, og jeg vil gjerne ha Deres legitimation.

Den anden blev pludselig fortrædelig og vendte sig mot sin bil.

— De kan ta det som en formsak, fortsatte Krag, men jeg har nu som et ubrydeligt princip, at jeg ikke uttaler mig med fortrolighet til en mand som jeg ikke er sikker paa hvem han er.

— Ønsker De maaske, spurte den anden, at jeg skal komme her sættende med byfogden for at bevidne min identitet.

Krag tok spøken for alvor. Det var likesom han smattet paa den.

— Aanei, sa han, egentlig er det nok, naar De viser mig det brev jeg har skrevet til Dem, saa er jeg sikker.

Den anden grep i lommen.

— Her har De Deres lap, sa han uvillig.

Krag foldet papiret ut. Det var ganske kort. Han læste: %Q

«Hr. generalkonsul. Hvis De vil ha en meddelelse av vigtighet, saa kom til mig klokken 5. Jeg er Dem ganske ukjendt, men for at De ikke skal tro, at saken er likegyldig, vil jeg nævne to ord for Dem: Stokke gaard.

Deres ærbødige

N. Bewer.«

Herunder stod adressen og klokkeslettet endnu engang: Præcis fem.

Asbjørn Krag læste dette brev uten at en mine fortrak sig i hans ansigt. Men mangeslags tanker jaget i de næste sekunder gjennem hans hoved: Her hadde han igjen føling med de besynderlige operationer vedrørende hans ven godseierens barndomshjem. Men hvilken forbindelse var der mellem denne sak og generalkonsulen?

Han foldet brevet sammen og la det i lommen.

— Det er godt, sa han, saa er jeg overbevist. Undskyld denne lille forsigtighet, men det er, som sagt, mit princip. jeg beklager at vi ikke kan samtale deroppe, i mit hjem. Han pegte over sit hode.

— Visselig ikke, sa generalkonsulen, det hele ser virkelig merkelig ut.

— Ganske uventet er der kommet en mand, fortsatte Krag, som ikke bør se os to sammen.

— Saa-aa. Jeg pleier ikke i mine forretninger at iagtta denslags overdrevne hemmelighetsfuldhet. Den nærmer sig sterkt til fordækthet, min herre.

— De er nu heller ikke spor nysgjerrig, sa Krag, hvorfor spør De ikke om, hvem denne mand er.

Generalkonsulen saa spørgende paa ham.

— Den mand, som saa uventet er kommet, og som nu sidder deroppe og venter paa mig, sa Krag, det er godseier Stokke selv.

Der foregik en pludselig forandring med generalkonsulen, et rapt og koldt blink viste sig i hans øine. Der har vi forretningsmanden, tænkte Krag.

— Kjender De ham? spurte generalkonsulen hvast.

Krag nikket.

Generalkonsulen vendte sig pludselig mot sin bil.

— Saa reiser vi hjem til mig, sa han, der er —

— Tvertimot, avbrød Krag, ser De derhenne er et litet konditori. Der kan vi sidde ganske uforstyrret paa denne tid.

— Vel, saa lad os det.

De gik sammen hen til konditoriet. Krag saa paa sit ur igjen. Denne samtale hadde tat nøiagtig syv minutter. Detektiven tænkte ved sig selv: Der er aapenbart et svakt punkt i mit foretagende. Det bestaar deri, at slynglen Bewer, Maxim eller hvad hans navn nu var, sidder deroppe og venter. Bare han ikke blir utaalmodig eller mistænksom og foretager sig noget paa egen haand. Krag trøstet sig dog med, at nu hadde han isolert ham fra de to hovedpersoner. Fruen kunde han ikke finde. Og her i dette avsidesliggende konditori sad han selv med manden. Saa gjaldt det da at komme til forretningerne.

VI.
En affære.
[rediger]

Da de to mænd sad likeoverfor hinanden inde i en liten baas i konditoriet, la Asbjørn Krag merke til en interessant omstændighet.

Generalkonsulens likegyldighet var nu fuldstændig væk og istedet betragtet han Asbjørn Krag med vaaken interesse; nu og da saa han paa ham, opmerksomt, for siden, likesom han vilde værdsætte ham, veie hans evner eller hans motstandskraft.

— Hvem er De? spurte generalkonsulen og hvor kommer De fra. De er tydeligvis ikke Kristianiamand. Og dog er det likesom jeg mindes at ha set Deres ansigt en gang før.

Asbjørn Krag hadde altsaa atter engang anledning til at konstatere rigtigheten av det princip han nu i en aarrække hadde hat: at vise sit ansigt saa litet som mulig og derigjennem bli saa litet kjendt som mulig.

Han svarte undvigende: