Negeren med de hvite hænder/36

Fra Wikikilden

— Nei, svarte Krag, det er ikke os han er bange for, det er for en anden. Han er bange for negeren med de hvite hænder. Hans liv svæver i en traad.

— Men saa maa vi jo beskytte ham, sa Ryberg.

— Hvorfor? spurte Krag.

— Om ikke for andet, svarte Ryberg, saa fordi han er et vigtig vidne i saken.

— Nuvel, svarte Krag, saa overlater jeg til Dem at beskytte ham.

XXXVI
Natten i laboratoriet.
[rediger]

Klokken var otte om aftenen den næste dag: politikemikeren skulde netop til at lukke sine kontorer, da en mand steg ind til ham. Det var Asbjørn Krag.

— Naa, endelig, sa den berømte kemiker, idet han bød detektiven en stol; jeg hadde ikke ventet, at De skulde komme. Bestemmelsen var jo egentlig klokken 7, ikke sandt?

— Det er rigtig, sa Krag.

— Og hvis jeg nu ikke hadde ventet i den timen, men var gaat, hvad saa?

— Det hadde ikke gjort det ringeste, sa Krag, saa var

De ikke kommet længer end ned paa gaten. Jeg har været her utenfor siden klokken 7.

— Det var som pokker. Og De har rolig latt mig sitte her og vente.

— Ja, svarte Krag. De kan endda være taknemlig for jeg gir Dem tid til at spise aftensmat. Jeg sa igaar, at jeg helst vilde være alene i laboratoriet inat; men det er ikke nødvendig.

— Hvad behager? ikke nødvendig?

— Nei, De kan ogsaa godt være tilstede.

Politikemikeren, som efter samtidens mening hadde sans for humor, lo, han gik hen og aapnet døren ind til de andre værelser i laboratoriet. Man kunde se indover i en fantastisk og mørk verden, hvori de store beholdere og de kemiske apparater stod utydelige og graa i det skimlede lys fra den enslige kontorlampe.

— De er kanske mørkeræd, sa politikemikeren og lo igjen, og saa vil De, at jeg skal holde Dem med selskap.

— Ja, la os si det, svarte Krag, har De gode cigarer?

— Nei, men jeg kan lave nogen gode cigaretter. En kemiker kan alt.

— Godt. Har De kaffe?

— Nei, men jeg kan fabrikere en brilliant kop the. Der findes ikke grænse for, hvilke nødvendighetsartikler jeg kan forfalske.

— Vel, nu er klokken halv 9, og de behøver ikke mere end en time til Deres aftensmat. De kan jo for en gangs skyld spise paa en kafé, paa Boulevard for eksempel. Saa skal jeg sitte her og vente paa Dem. Senere end et kvarter før ti maa De ikke komme.

— Hvorfor ikke senere? spurte kemikeren, idet han tok tøiet paa sig.

— Nei, forat noget skal hænde klokken ti.

— Naa, saaledes. Vil De saa forklare mig, spurte kemikeren videre, hvorfor De ikke straks er kommet herop, men istedet har gaat frem og tilbake utenfor.

— Jeg har ikke gaat frem og tilbake, svarte Krag. Jeg har sittet paa den lille kafeen derover.

— Naa, saa har De altsaa iagttat nogen.

— Ja.

— Hvem?

— En indbrudstyv, svarte Krag, et menneske, som temmelig nøie studerte lokaliteterne. Efterat den notisen om papirerne stod i dagens blade, vare jeg fuldt paa det rene i med, at der vilde bli forsøkt indbrud i laboratoriet. Og jeg kan forsikre Dem om, at vi dennegang har en fomuftig indbrudstyv for os. Han har nøie studert terrænget. Og en fomuftig indbrudstyv er bestandig en farlig mand. Man skal aldrig utsætte sig for unødig fare. Derfor er det, at jeg har git Dem tillatelse til at være tilstede iaften.

— Tillatelse til at være tilstede i mit eget laboratorium, kjære Krag: — hvis jeg ikke kjendte Deres tone saa godt, saa vilde jeg anse Dem for uforskammet.

— Farvel, sa Krag, tænk saa paa teen og paa cigaretterne.

— De kan være fuldkommen tryg, svarte politikemikeren — det var like før han gik —, intet kan være saa egte og velsmakende som de nydelsesmidler, der fremstilles kunstig av en stor kemiker.

Da Krag var blit alene, tændte han sin lommelykte og gik paa opdagelsesreise i de forunderlige værelser. Han visste, at det kunde være farlig at færdes her. Han hadde hørt om en mand, som en morgen var letsindig nok til at helde vand i en tilsynelatende tom bolle, og som nær hadde sprængt det hele hus i luften. Men han var selv noget av en kemiker, og vandret derfor trygt omkring mellem de mange kolber.

Man skulde tro, at det var de forskjellige apparater, som interesserte ham, men saa var slet ikke tilfældet. Derimot syntes han at nære en vældig interesse for vinduerne og dørene, som han undersøkte temmelig nøiagtig. Laboratoriet laa i tredje etage, det hadde fire vinduer ut til gaten og to til gaarden. Krag aapnet alle vinduer og saa ut. Undersøkte forsiden. Det lot til at han var tilfreds med resultatet av sin undersøkelse. Laboratoriet hadde bare en indgang, en stor dobbeltdør, som fra trappeavsatsen førte ind til et litet forværelse. Indenfor det laa kontoret, derindenfor igjen to laboratorieværelser. Alle værelserne, ogsaa laboratoriet og forværelset, var opfyldt av apparater, papirer, bøker, stene, skaale og sække og poser med gjenstande, som var indlevert til undersøkelse, og i det hele tat en vrimmel av de ting, som nødvendigvis tilhører et anset og sterkt benyttet laboratorium.

Medens Asbjørn Krag holdt paa med sine undersøkelser, lyttet han nu og da efter støi, men alt var stille i den store gaard; de andre forretninger var forlængst lukket, og kun gatens larm, rullen av vognhjul og skridt av forbiilende mennesker naadde op til ham, og trængte gjennem de lukkede ruter. Da Krag hadde endt sin undersøkelse, satte han sig makelig tilrette i en av de store stole i kontoret og ventet. Præsis klokken et kvarter før IO hørtes skridt nede i trappen, og litt efter banket det paa døren, som Krag tidligere hadde stængt med smæklaasen.

— Hvem der? spurte Krag.

— Det er mig svarte en stemme utenfor. Det var kemikeren, som var vendt tilbake.

Da Krag hadde lukket ham ind og stængt døren igjen, spurte kemikeren litt forbauset og irritert:

— Det er pludselig, som om jegikke skulde være hjemme hos mig selv. Hvad er dette for slags forsigtighetsregler. Han satte nogen klirrende gjenstande fra sig paa bordet. Det er teen, sa han.

— Som jeg har sagt Dem, svarte Krag, venter jeg et indbrudstyveri. Jeg ikke alene venter det, men jeg ønsker det ogsaa. Og gjennem aapne døre kan der jo aldrig arrangeres noget ordentlig indbrudstyveri.

— Det forekommer mig, svarte kemikeren, at De optrær stik imot politiets ide. En politimand bør ikke arbeide paa at foranledige forbrytelser, men derimot paa at forebygge dem.

— De har ret, svarte Krag, og dennegang vil jeg virkelig arrangere en forbrytelse; men jeg gjør det for at faa midler i hænde til at kunne opdage en anden og betydeligere ugjerning.

— Men først og fremst maa der da være noget at stjæle. Og i den notisen, som De har narret aviserne til at trykke, tales der om nogen brever, som slet ikke eksisterer. Ialfald ikke her i mit laboratorium.

— Det er heller ikke brevene det gjelder nu, svarte Krag, det er manden, som er ute og søker efter dem.

— Det er ham, som er forbryteren altsaa.

— Ja.

— Hvad heter han?

— Det vet jeg ikke, men han har et underlig opnavn. Han kaldes for negeren med de hvite hænder.

Der blev stilhet i nogen sekunder. Kemikeren blandet teen, og de to mænd drak litt av den gule, styrkende drik. Saa spurte kemikeren:

— Hvad har han da gjort, denne neger med de fantastiske haender?

— Han har begaat et mord.

— Et mord. Saa er det altsaa ham, som har dræpt aagerkarlen Maxim.

— Ja.

— Og det er for at faa beviser mot ham, at De arrangerer dette indbrud?

— Ja.

— De mener, at han vil komme her for at stjæle nogen papirer?

— Ja.

— Hvorfor er da disse papirer av saadan vigtighet for ham?

— Han vil ha fat i disse papirer. svarte Krag, han trodde først; at Maxim hadde dem. Denne tro kostet Maxim livet. Igaaraftes blev der forsøkt et mord paa aapen gate i Kristiania. Det var en forvalter Boberg, som blev overfaldt i mørket nede i Grubbegaten og slaat til jorden av negeren med de hvite hænder. Han trodde, at Boberg hadde papirerne.

— Det maa være nogen forfærdelige papirer. Hvad staar der i dem?

Stod, mener De.

— Saa eksisterer de altsaa ikke længer?

— Nei.

— Hvorav vet De det?

— Fordi jeg selv har brændt papirerne.

Kemikeren var taus en stund.

— Dette er en underlig historie, sa han, hvorfor brændte De papirerne?

— For at redde en dames ære.

— Ah. Men siden manden, som leter efter papirerne har begaat et mord og et mordforsøk for at faa fat i dem, saa er der jo livsfare forbundet med at opholde sig i laboratoriet iaften.

— Det er rigtig nok, svarte Krag.

— Men jeg har ingen revolver, sa kemikeren, har De tænkt paa det?

— Det har jeg ogsaa tænkt paa, svarte detektiven, for jeg har to, her er den ene. Den er ladd i alle løp.

— Kemikeren tok vaabnet.

— Men De maa ikke skyde, advarte Krag, før jeg har ropt til Dem, at De skal fyre av.

— Jeg forstaar. De vil fange byttet levende.

— Jeg vil slet ikke fange nogen, sa detektiven.

— Nu forstaar jeg ikke mere.

— Det er heller ikke nødvendig. Men nu er klokken 10. Vi maa slukke lampen. Manden maa selvfølgelig ikke forstaa, at der er folk i laboratoriet.

Lampen blev slukket og det taakeagtige blinde lys fra gatelykterne var det eneste, som skinnet i laboratoriet og druknet de mange underlige apparater i en spøkelsesagtig skumring.

Krag reiste sig.

— Vi maa gaa ind i de indre værelser, sa han, indbrudstyve maa ha frit løp.

De to mænd trak sig stille tilbake til de egentlige laboratorierum. Kemikeren spurte hviskende:

— Jeg kan slet ikke forstaa, hvorledes De kan vite, at indbrudstyven vil komme netop paa denne bestemte tid?

— Det kan da kun bety, svarte Krag, at jeg kjender ham allikevel. Og det kan videre bety, at jeg hittil har været en dumrian.

— Hvad behager?

— En dumrian, som ikke har forstaat, at naturligvis maatte morderen være ham.

Pludselig la han haanden advarende paa kemikeren skulder og lyttet.

XXXVII.
Tyven, som graater.
[rediger]

Begge de to mænd stod en stund fuldkommen stille i mørket og lyttet.

De hørte at der var nogen, som famlet ved ytterdøren. nede i trappen.

— Han maa ha en falsk nøkkel, hvisket Krag, jeg har set ham ta maal av laasen.

Litt efter hørte de ogsaa, at det gav et knæk i døren dernede, og at den blev aapnet. Saa lød der listende trin i trappen.

— Han vet, hvad han gaar til, mumlet Krag, han er ikke ræd for at møte nogen.

— Da vilde jeg bare ønske, svarte kemikeren, at ingen forvilder sig ind i trappen. Der kunde let ske et ulykkestilfælde.

— Eller et nyt mord. Tys, nu er han ved døren.

Der lød en skrapen ved dørlaasen, og straks efter klangen av metal.

— Brækjem, hvisket Krag, hold Deres revolver i beredskap, men fremforalt, skyt ikke.

— Ikke under nogen omstændighet, er det meningen?

— Ikke før jeg roper.

— Men om De nu ikke er istand til at rope?

— Hvis De forstaar det, svarte Krag, saa maa De skyte. Men saa maa De ogsaa træffe. Det er bare et godt raad jeg gir Dem.

Det gav et høilydt knæk i døren. Saa blev alt stille. Det var tydelig nok, at indbrudstyven stod urørlig utenfor for at høre efter om han skulde ha vakt opmerksomhet hos en eller anden.