Negeren med de hvite hænder/28

Fra Wikikilden

XXVIII.
To breve.
[rediger]

Asbjørn Krag læste brevene endnu en gang igjennem og rystet uforstaaende paa hodet. Det første brev lød saaledes:


»Hr. Asbjørn Krag. Jeg har telefonert efter Dem

flere ganger idag, men jeg har ikke kunnet træffe dem. Der er hændt noget underlig, som har gjort mig meget urolig, og jeg maa absolut tale med Dem. Jeg kommer imorgen formiddag, kl. 11.

Deres

J. B.”


Det andet brev lød saaledes:

«Min herre!

I anledning en paafaldende merkelig hendelse tillater jeg mig at søke Deres bistand imorgen klokken halv et.

Ærbødigst

G. Berger,

generalkonsul».


Detektiven maatte uvilkaarlig smile, da han hadde læst disse to brever fra mand og hustru. De var skrevet paa samme slags brevpapir, paa generalkonsulens private papir. Men Krag gjettet paa, at det ene brev var skrevet fra hjemmet og det andet fra kontoret; — det var forskjellig slags blæk.

Saa blev han pludselig alvorlig.

— Paa denne maate, tænkte han, vender vi altsaa tilbake til vort utgangspunkt. Jeg visste nok, at det ikke var rigtig at kaste bort som saken uvedkommende nogen av de mennesker, som engang var blit flettet ind i dens net.

Han skrev en kort billet til generalkonsulen: «Jeg vil søke Dem selv paa Deres kontor kl. 2» — og la den ut i forstuen. Hans tjener vilde besørge brevet tidligst mulig; det var en given ordre. Før han gik til ro, ringte han ned til politikamret for at høre om noget nyt var forefaldt. Men der var ikke forefaldt det ringeste nyt. Aviserne var som gale efter enkeltheter, og reporterne beleiret opdagelsespolitiets kontorer uavbrudt. Men der var intet spor av morderen. Chefen, som Asbjørn Krag traf i telefonen, var utaalmodig efter at faa rede paa, hvad detektiven paa sin kant hadde opnaadd, og Krag lovte at rapportere alt i løpet av den næste dag. Men han gav ham ikke stort haap om et resultat.

Allerede klokken syv den næste morgen kom Ryberg. Agronomen Boberg, som han hadde fulgt til bygrænsen, var endnu ikke kommet tilbake, men Rwerg hadde bragt paa det rene, at han endnu saa sent som klokken 11 igaaraftes opholdt sig paa gaarden Stokke, tilsynelatende ganske iuvitenhet om, hvad der var skedd.

— Jeg forutsætter, sa Ryberg, at jeg fremdeles skal holde mig underrettet om hans bevægelser.

— Ja, saa snart han faar se bladene, vil han naturligvis styrte ned igjen til byen.

— Det er en selvfølge. Og saa vil han ile hen til sin dræpte vens bolig.

— De tar feil, svarte Krag, han kan jo ikke vite, hvad politiet har fundet av papirer. Hvis de to har været sammen om nogen skumle smaa forretninger, saa er det litt sandsynlig, at han vil ile i løvens gap. Pas paa i Deichmansgaten hvor han bor. Har De undersøkt hans leilighet.

— Ja, igaaraftes, svarte Ryberg. Jeg fandt et paaskud til at trænge mig ind i hans værelse, men jeg opdaget ikke nogetsomhelst merkelig. Hvis han har nogen papirer, saa tror jeg at han fører dem med sig. Alle skuffer og skabe

Han skjulte ingen hemmeligheter. Underveis kan De gaa var ulaaste.

— Godt, saa ses vi klokken 1. indom politikemikeren.

— Hvem? spurte Ryberg overrasket. bruk for ham?

Har De allerede

— Ja. Jeg vil gjerne ha en konferanse med ham klokken fem.

— Hvor?

— I hans laboratorium i Pilestrædet.

— Det skal bli besørget, svarte Ryberg, — det ser ut til, fortsatte han imponert, som at De allerede har Deres plan færdig og arbeider efter den. De træffer Deres dispositioner saa sikkert, som om det bare gjaldt at trække den til for at faa offeret til at dingle.

Asbjørn Krag la haanden paa hans skulder.

— Kjære ven, sa han, De har uret; jeg staar i dette øieblik saa magtesløs, at hvis jeg hadde en saadan snor og trak den til, saa vilde der slet ikke dingle noget offer i den.

Ryberg saa paa den anden. Et underlig blik glimtet i den unge politimands øine.

— Jeg tror Dem ikke, sa han. Straks efter gik han for at overta sin del av arbeidet: Bevogtningen av agronomen, den dræptes ven.

Til den fastsatte tid, klokken 11, ringte det paa Asbjørn Krags entrédør. Detektiven gik selv ut og lukket op; utenfor stod en tæt tilslørt, elegant klædt dame. Det var fru Jeanette Berger, den bekjendte kunstnerinde, hvis tilstedeværelse paa en privatdetektivs kontor vilde ha vakt sensation i byen, hvis den var blit kjendt.

Krag førte hende ind i sin leilighet og hjalp hende yttertøiet av.

— Det glæder mig, sa han, at De ikke længer er saa nervøs, som da jeg første gang talte med Dem.

— Men da gjaldt det jo ogsaa noget mere end det forhaabentlig nu gjælder. Jeg har været utsat for en underlig oplevelse, sa hun, og jeg har besluttet at henvende mig til Dem, da jeg stoler blindt paa Dem.

Krag saa smilende paa sit ur.

— Det gjælder altsaa ikke liv eller død nu? spurte han.

— Nei, svarte hun litt urolig; men det er et besynderlig tilfælde. Det lyder som en hel roman.

— De har læst bladene? spurte Krag.

— Ja, svarte hun med en gysen; det var jo forfærdelig, at han skulde ende saadan; men jeg kan ikke tvinge mig til at føle nogen medlidenhet med ham. Derimot føler jeg den dypeste medlidenhet med den stakkels morder, som er blit drevet til at begaa en forfærdelig handling. Vet De, hvisket hun, at jeg saa inderlig godt kan forstaa morderens handlemaate. Hvis jeg var stillet overfor det utrolige, at jeg i en given, frygtelig situation ikke hadde nogen anden utvei, saa kunde godt desperationen og fortvilelsen trykke revolveren i min haand.

— Ah, utbrøt Krag, De er den tredje.

— Den tredje, hvad mener De?

— De er den tredje, som har hat de samme tanker. Igaaraftes talte jeg med en ung dame, en dame fra scenen, hos hvem det næsten var blit til overbevisning, at kun saaledes maatte det gjøres —, Krag fuldførte ikke sætningen, men antydet resten med en betegnende haandbevægelse.

— Men den tredje? spurte fru Jeanette. De sa den tredje.

— Ja, for den første, det var mig selv.

— Dem selv, store Gud.

— De giftige kryp maa knuses, sa detektiven alvorlig, men som De ser, frue, er en fjerde kommet os i forkjøpet.

— Og denne fjerde, hvem er det?

— Det vet man ikke endnu.

— Ikke engang De?

— Nei, ikke engang jeg.

Fra dypet av en skuffe i sit skrivebord ledte han frem en liten æske, som han aapnet. Æsken var halvt fyldt av de fineste cigarretter.

— Jeg vet, at De røker, sa han, man tænker bedre ved en cigaret, frue. Straks efter gled den violblaa røk i svaiende ringe omkring i værelset.

Fru Jeanette lo.

— Vet De hvad, utbrøt hun, jeg er kommet her for at fortælle Dem noget, og nu sitter jeg istedet her og er nysgjerrig. Jeg har en følelse, at De ogsaa har noget at fortælle mig.

— De tar ikke feil, svarte Asbjørn Krag, dere litt nervøse damer har et merkværdigt instinkt. Jeg har været gjenstand for to høist besynderlige sammenstøt av tilfældigheter. Begge gjælder Dem, frue.

En mørk skygge gled over hendes ansigt, og hun blev øiensynlig en smule urolig.

— Vær ikke bange. Der er intet at ængstes for. Husker

De, da vi sidst skiltes, saa antydet De noget om, at De var mig taknemlig.

— Jeg er Dem fremdeles dypt taknemlig. Jeg vil aldrig glemme at —

Krag avbrøt hende med en haandbevægelse.

— Nuvel, saa husker De vel ogsaa, at jeg sa til Dem, at De muligens kunde gjøre mig en stor tjeneste igjen ved leilighet, og det erklærte De Dem villig til.

Fru Jeanette nikket. ,

— Netop igaaraftes, da jeg kom hjem, fortsatte Krag, og fandt Deres brev, stod jeg ifærd med selv at skrive til Dem for at utbede mig denne tjeneste.

— Det var et merkværdigt træf. Hvad er det, De ønsker?

— Det er ikke saa særdeles meget, svarte Krag smilende, idet han velbehagelig støtte røken ut iværelset, men saadan er det bestandig med os politimænd, vore ønsker er smaa og ubetydelige. Jeg vilde bare ha Dem til at si mig, naar Deres mand kom hjem igaarnat.

Fru Jeanette brast i latter, men Krag var nu uhyre alvorlig.

— Det er virkelig et ønske, sa han.

— Undskyld min munterhet, men det er virkelig for komisk. Jeg kan si Dem akkurat, naar min mand kom hjem. Tænk, han kom hjem klokken halv fem.

Ikke en bevægelse i Asbjørn Krags ansigt forraadde, at denne meddelelse interesserte ham. Men han sat nogen sekunder og regnet efter. Klokken halv fire var han kjørt fra Grand. Han behøvet ikke mere end ti minutter — et kvarter for at naa hjem. Hvor hadde han saa været i mellemtiden? »Klokken fire hadde mordet fundet sted.

— Er De sikker paa, at han ikke kom klokken fire? spurte Krag.

Fru Jeanette kunde næsten ikke skjule sin munterhet; saa komisk forekom hende Krags indtrængende og alvorlige stemme og det ganske ubetydelige ved spørsmaalene.

— Nei, sa hun, han kom klokken halv fem. Vi bor jo like ved kirken, og jeg hadde ligget vaaken hele natten, fordi jeg grundet frem og tilbake paa, hvad der var hændt om aftenen, det, som jeg endnu ikke har fortalt Dem om, men som jeg er kommet hit for at fortælle. Kirkeklokkerne slog tre, halv fire, fire og halv fem — saa kom han.

— Kom han gaaende eller kjørende? spurte Krag videre.

— Gaaende. tid iforveien.

Vognen hadde han sendt hjem en times Han liker at gaa en lang tur, naar han kommer fra festligheter.

— Var han klædt i pels eller ulster? spurte detektiven videre, i pels maaske? tilføiet han let.

— Nei, svarte hun, i en lang, gulbrun ulster.

XXIX.
Manden gjennem vinduet.
[rediger]

Asbjørn Krag sat et øieblik taus og ganske bevæget over de merkværdige oplysninger, som nu kom dryssende utover ham. Fru Jeanette skjønte ikke, hvor han vilde hen med sine spørsmaal, hun tok det hele spøkefuldt.

— Er det noget mere, De ønsker at vite? spurte hun, det er unødvendig at spørge mig ut om min mands tilstand forøvrig, for selv om han ofte kan bli ganske længe oppe. saa drikker han dog aldrig et glas formeget, som De kanske tror. Men hvorfor har De forresten bruk for alle disse likegyldige ting?

— Ikke for noget særlig, sa Krag, det er en liten sak, jeg holder paa med.

— Som min mand er implisert i. Du store Gud, skal nu ogsaa han i politiet; det vil bli interessant. Si mig, har han gjort noget galt?

— Slet ikke, avbrøt Krag smilende, men hvis De tænker