Negeren med de hvite hænder/26

Fra Wikikilden

— Men de er iallefald i sikkerhet, saalænge de er hos morderen.

— Trøst Dem med det, svarte Krag, det er foreløpig Deres eneste trøst. Saa vendte sig detektiven mot Fiorella. Han tiltalte hende paa engelsk.

— Har De saa besluttet Dem til intet at skjule?

— Jeg skal intet skjule, sa hun.

— Godt. Saa De forbrytelsen bli begaat?

— Nei. Men jeg kom like efter.

— Saa De morderen?

— Ja.

— Kjendte De ham?

— Nei.

Krag lænet sig tilbake i stolen.

— Godt, sa han, la os saa faa vite hele sandheten.


XXVI.
Sandheten.
[rediger]

Danserinden talte lavmelt og stilfærdig og hele tiden med

Danserinden talte lavmelt og stilfærdig og hele tiden med nedslagne øine.

— Sandheten er den, sa hun, at jeg har bedraget Gibson.

— Kjære frøken, indskjøt Krag, det er ikke denslags sandheter, jeg ønsker at vite. Jeg har slet ikke tænkt noget nærmere paa, om Deres kjærlighet til unge Gibson har været egte eller ikke. Desuten — »

— Vær litt mild mot hende, sa Gibson bønfaldende, om litt vil hun nok si Dem, hvad hun mener.

— Jeg har holdt av Gibson som ingen anden, fortsatte Fiorella, uten at ta hensyn til Asbjørn Krags ord, jeg er blit boende her i byen i næsten et helt aar og slitt mig ut i den lille varieté, mens jeg dog kunde ha reist utenlands og tjent flere penger og lært andre og flere mennesker at kjende.

— Elsket De ham straks ved første møte? spurte Krag.

— Nei, ikke straks, svarte danserinden, det kom litt efter litt. Nei, jeg vet ikke, hvorledes det er kommet, men jeg vet bare, at jeg nu ikke længer kan undvære ham, og jeg er beredt til at gaa i døden for at redde ham.

Asbjørn Krag saa paa hende.

— Jeg har gjettet det, sa han; da De besøkte Maxim klokken fire idagmorges hadde De en merkelig og farlig plan, ikke sandt.

— Jo, jeg var beredt til at gjøre det yderste. Hun hævet stemmen og gjentok: Det yderste, siger jeg Dem, det yderste.

Krag bemerket blot tørt:

— Men at De hadde anledning til at besøke ham den tid av døgnet, det tyder dog paa, at De maatte staa i et særlig forhold til ham.

— Det har De ret i, svarte danserinden, Nicolay Bewer var min mand. Det synes ikke at forbause Dem?

— Ikke synderlig, svarte Krag, det er bare en forklaring paa, hvad jeg spurte Dem om. Jeg tar forklaringen for god.

— Tror De mig ikke?

— Jo, jeg tror Dem fuldkommen.

— Jeg har været gift med ham i seks aar, og hvis jeg vilde fortælle Dem om dette egteskap, da blev det fortællingen om en kvindes lidelseshistorie. Folk tror ikke, at vi, som danser rolig over scenen hver aften og færdes i sorgløshet og glæde, at vi kan ha vore lidelser, men vore lidelser kan være større og dypere end de ileste menneskers. Jeg blev som ganske ung dansøse ved en teaterballet tvunget ind i dette egteskap. Tiltrods for, at han i begyndelsen gjorde alt for at behage mig, hadde jeg en forunderlig avsky for ham, men tilslut lod jeg mig da av trusler og løfter overtale. I det første aar av mit egteskap elsket han mig sikkerlig oprigtig, iallefald var han meget opmerksom. Men efterhaanden blev han likegyldig, og hans sind vendte sig til andre kvinder. Og med forandringen viste sig hans virkelige og brutale natur sig. Jeg behøver ikke at fortælle alle de mishandlinger, jeg har været utsat for, og kanske De heller ikke vil tro paa det, men tilslut blev ogsaa mit sind bittert, og da jeg saa hans likegyldighet, kastet jeg mig ogsaa ut i det muntre liv, som jeg hadde saa let adgang til. Jeg hadde ventet, at han skulde ha slaat mig ihjel, første gang, da han fik vite, hvorledes jeg, hans hustru, var. Han fandt nogen brever. De forstaar, denslags brever, som man, straks man faar dem, bør brænde, men som man allikevel samler paa. Med dødsangst og bæven gik jeg til et møte med ham. Men han var ganske anderledes, end jeg hadde ventet. Han smilte grusomt, men han var rolig. Jeg husker endnu hans første ord: Min lille due, sa han, du er flink, dig kan jeg faa bruk for. Da jeg giftet mig med ham, trodde jeg, at han var en formuende mand; men litt efter litt hadde jeg faat et indblik i hans forretninger. Jeg begyndte at bli mistænksom, fordi han saa ofte skiftet opholdssted, ofte brøt han op, likesom han skulde være jaget, og litt efter skjønte jeg da, at hans forretninger var likesaa lyssky som hans karakter. Han var stadig eftersøkt av politiet. Jeg tror ikke, han begik egentlige forbrydelser, men han vandret stadig paa kanten av forbrydelsen, og han var mere grusom end forbryderen, for der ligger mange stakkels ødelagte menneskeskjæbner efter ham, hvor han har gaat. Saa tvang han ogsaa mig ind i sine ugjerninger. Vi reiste fra by til by, og jeg hadde som opgave at skaffe ham ofre,

Jeg skulde søke at bli kjendt med unge og ubefæstede mænd, som han saa plyndret. Især unge mænd, som ikke selv hadde nogen formue, men som hadde rike og ansete slegtninger, var han opsat paa at faa fat i. De kan vel forstaa, hvorledes det i de fleste tilfælde gik. Selv hadde livets ulykke lært mig grusomhet og hensynsløshet, og da jeg hadde valget mellem en tilværelse i elendighet og nød eller en tilværelse i overflod, valgte jeg det sidste, fordi jeg syntes jeg selv hadde lidt saa meget, at jeg hadde ret at utnytte mit liv, selv om andre skulde lide derved. Det er en daarlig moral, det vet jeg nok, men min moral er ikke bedre. Og jeg skal jo nu si hele sandheten, ikke sandt.

— Hvor mange mennesker har Dei forening med denne bandit ødelagt? spurte Krag.

— Det vet jeg ikke, det husker jeg ikke, svarte hun med en undertrykt hulken i stemmen, jeg vilde aldrig tænke paa det, turde det ikke, jeg kvalte rædselen med nye oplevelser, ny spænding, og paa den maate blev jeg ham efterhaanden en flinkere og flinkere due . . . Men jeg var ikke den værste, tilla hun heftig, han var meget værre end jeg, og jeg bad ofte paa knæ for de stakkels ofre, men intet hjalp, han viste mig bort leende og brutalt.

— Felttoget gik altsaa for sig paa den maate, sa Krag, at De narret disse ubefæstede ungdommer til at bruke mange penger.

— Oh, det behøvet jeg ikke at narre dem til., Det vilde de saa gjerne av sig selv. Men naar det var kommet til det, at de ikke hadde flere igjen, da begyndte mit egentlige arbeide.

— Da førte De dem sammen med Maxim?

— Ja.

— Som til en begyndelse var elskværdigheten selv og tilbød at laane den unge penger. — Ja.

— Og som i begyndelsen slet ikke tok noget bevis.

— Nei.

— Men som tilslut, da han forlangte papirer for det hele beløp, ikke hadde nogen anden utvei end at utskrive falske veksler.

— Saaledes var det bestandig.

— Fandt disse unge mænd paa av sig selv, at det jo var en glimrende utvei med slike falske veksler?

— Som oftest ikke, svarte danserinden, de hadde jo bestandig to utmerkede raadgivere.

— Summen av dette er altsaa den enkle, sa Asbjørn Krag, at det er Dem, som har ført Deres elskede ind i elendigheten.

— Ja, svarte hun stilfærdig, men jeg har lidt likesaameget derved som han selv. Da jeg blev glad i ham, aa, hvor jeg har bedt og tryglet og graat. Men alt var forgjæves. Gibson sank bare længere ned i elendigheten, og tilslut omklamret Maxim ham med et grep, hvorfra han ikke kunde i reddes. Da var det, at jeg besluttet mig til at vaage et sidste forsøk. Det var igaaraftes jeg skiltes fra Theo i kafeen, jeg visste, at Maxim vilde være ute i forretninger til klokken fire, og jeg gik vaaken frem og tilbake paa mit gulv og ventet, mens urviserne sneglet sig frem.

— Hvad var Deres hensigt? spurte Krag, vilde De dræpe Deres mand?

— Jeg vilde først trygle ham endnu engang, bede som for mit liv, love ham alt, hvis han denne ene gang viste mildhet og retfærdighet. Og hvis det ikke nyttet, saa var det min hensigt at dræpe ham. Jeg hadde min dolk med.

— Naar De skal være helt ærlig, sa Krag, tror De da, at det hadde nyttet at be ham endnu engang om at vise skaansel.

— Nei, svarte hun med en gysen, jeg forstod, hvad jeg gik til. Jeg hadde nøklen til hans leilighet og korn ind i den ad baktrappen. Allerede da jeg var i kjøkkenet, hørte jeg støi av stemmer derinde, og jeg listet mig derfor forsigtig derind. Men i detsamme jeg gaar gjennem det første værelse, hører jeg et skud, et dumpt og uhyggelig smeld fra en revolver. Jeg stanser og maa gripe mig for brystet, ti en forfærdelig tanke har faret gjennem mit hode: Om det var Gibson, om det var Gibson, som var blit drevet til fortvilelse. — Jeg blev staaende derinde i det mørke værelse i to-tre minutter og gaar saa ind i det næste værelse, som ogsaa er mørkt. Jeg ser straks min mand, som sitter i stolen. —

— Forstaar De, at han er død?

— Ja, jeg forstaar, at han er død, for jeg ser de blodige pletter paa hans skjortebryst.

— Opdaget de ikke straks morderen?

— Ikke straks. Ikke før et minut eller saa er gaat. Jeg nærmer mig værelset med vaklende skridt, jeg kjender, at jeg er en besvimelse nær, og saa ser jeg et menneske, som reiser sig op henne ved et av skabene. Det er en mand. Han er klædt i en fotsid brun ulster, som naar ham næsten ende til anklene, han staar med ryggen vendt mot mig, saa jeg kan tydelig, ganske tydelig se, at han putter en revolver i lommen. Han maa ha hørt mine skrid, og det forunder mig, at han ikke vender sig om. Men saa vender han sig pludselig om og staar midt i lyset.

— Men saa fik De jo allikevel se dette menneskes ansigt.

— Det var ikke et menneskes ansigt, svarte Fiorella.

XXVII.
Pels.
[rediger]

Efter danserindens besynderlige ord indtraadte lang taushet. De kom endog overraskende paa Asbjørn Krag; han blev sittende i flere minutter og stirret tankefuldt frem for sig.

— Forstaar jeg Dem ret, spurte han endelig. De siger, at den mand, som reiste sig henne ved bokreolen og vendte sig mot Dem, han hadde intet menneskeansigt?

— Det er rigtig, hvad jeg siger, svarte Fiorella, idet hun gyste, manden hadde intet menneskeansigt.

— Og dog var det et menneske? spurte Krag.

— Og dog var det et menneske. Hans skikkelse var en mands, hans klær var en mands, hans hænder var en mands. Men hans ansigt —

Fiorella fuldførte ikke sætningen; det var likesom hun manglet ord for at kunne beskrive det merkværdige syn.

— Saa De længe paa dette ansigt? spurte Krag.

— Ikke meget længe, svarte Fiorella, han kom meget langsomt gaaende mot mig og jeg veg forfærdet tilbake saadan som man viker tilside, naar man tror at se et spøkelse. Da han kom helt hen mot mig, virket han saa frygtelig paa Hvad der mere hændte kan jeg ikke huske; det første jeg saa, da jeg kom til bevissthet, var Deres ansigt. mig, at jeg faldt besvimet om.

Men jeg formoder, at han rolig har gaat forbi mig og har latt mig ligge der. Jeg kunde jo ikke være farlig for ham.

— Jeg kan ikke glemme dette ansigt De har set, sa Krag, kan De beskrive det.

— Det var et dyrs ansigt, svarte danserinden, en jaguars eller leopards. Haaret fra hodet faldt nedover halsen, øinene var store og vilde.