Negeren med de hvite hænder/24

Fra Wikikilden

virkelig reiser med automobil ut til Bærum. De skal følge ham til bygrænsen, ikke længer.

— Men hvis han nu ikke reiser?

— Saa skal De følge ham som en skygge.

— Og hvis han reiser et andet sted, for eksempel med

Vestbanen?

— Saa er det for at spare bilen. Saa kan De følge ham paa toget.

— Men hvis han saa reiser med Østbanen?

— Det kan der slet ikke være tale om, svarte Krag.

— Hvorfor ikke?

— Nei, for isaafald er det hans hensigt at flygte, og saa arresterer De ham øieblikkelig. Behøver jeg at uttale mig tydeligere?

— Nei, svarte Ryberg, det er tydelig nok.

De fulgtes ad nedover trappen. Krag hadde tydeligvis stort hastverk.


XXIV.
Fiorella, den ulykkelige.
[rediger]

Da de to mænd, Ryberg og Asbjørn Krag gik nedover trappen, sa Ryberg:

— Jeg forstaar at De pludselig har faat hastverk. Er det mine meddelelser, som har bevirket det?

— Ja, delvis, svarte Krag. De har git mig en traad, som jeg nu vil følge.

— Jeg brænder av nysgjerrighet, bemerket den anden. Kan De ikke fortælle mig, Krag, hvorfor dette frygtelige drama skal hemmeligholdes. Hvorlænge agter De at forholde offentligheten enkeltheterne?

— Hvis detektivbetjenterne gjør sin pligt — og det tviler jeg ikke paa — saa skal hemmeligheten kunne holdes til iaften, og hvis bladene er os velvillige, saa kan vi holde hemmeligheten til imorgen eftermiddag. Det vil være tilstrækkelig.

— Men hvorfor? De pleier da ellers ikke at skade eftersøkelsen, at meddelelserne kommer ut. De bevirker gerne, at mange vidner melder sig. Især naar begivenheten er av en saa opsigtsvækkende art som denne.

— De glemmer konsertbilletten, sa Krag.

— Konsertbilletten?

— Netop.

De var kommet utenfor porten, og Asbjørn stanset op for at gi Ryberg disse sidste ord:

— Jeg mener, sa han, konsertbilletten, som jeg fandt hos den døde. Tror De, at en mand som aagerkarlen Maxim gaar paa konsert for at høre spillet?

— Neppe. Det tror jeg ikke engang De gjør.

— Nuvel; men endnu mindre er det ham om at gjøre at sikre sig en billet itide. Denne billet, som jeg har i min lomme, gjælder til nummer 24 paa 3dje bænk. Det betyr selvfølgelig, at han venter at træffe en eller anden paa konserten, én, som ikke selv har kunnet avlægge ham besøk, ellerisom han ikke har kunnet besøke. Jeg har undersøkt i en plan over publikumspladsene i Hals’ konsertsal. Det viser sig, at nr. 24 er like ved midtgangen. Altsaa maa vedkommende sitte paa nr. 25. Men hvis nu bladene bringer meddelelse om mordet, er det høist sandsynlig, at jeg ikke finder nogen der. Er De med?

— Fuldstændig.

Krag saa paa sit ur.

— De faar Dem en er I. Inden halv 2 kan De være ved Deichmansgate. Forvalteren har jo bestilt automobilen til klokken 2, det er godt at være tidlig ute. Har De politilegitimationen hos Dem?

— Ja.

— Godt. Hvis han skulde gjøre det mindste tegn til at flygte, saa grip ham straks. Betænk Dem ikke et øieblik paa at slaa til, men vær iøvrig forsigtig.

Efter at ha avtalt til hvilken tid og hvor de skulde træffes om eftermiddagen, skiltes de. Krag tok sporvognen ned til Centrum, og den anden spaserte hurtig avsted den motsatte vei. Asbjørn Krag naadde ned paa Continental Hotel præsis til den tid, han hadde avtalt at møtes med sin ven Stokke, som ventet ham i læseværelset. Stokke var uhyre spændt paa, hvad detektiven vilde si ham.

— Jeg laa vaaken længe inat, sa godseieren, og tænkte paa dine sidste ord. De lød saa underlig uheldsvangre. Og jeg vaaknet idag med følelsen av, at jeg var kommet ind i en uhyggelig affære. Hvorledes hænger egentlig dette sammen?

— Du har ret, svarte Krag, du er kommet ind i en meget uhyggelig sak, eller rettere sagt, du har faat føling med den. Fortæl mig nu en gang til, hvad din forvalter heter.

— Wangen, svarte Stokke forundret.

— Det er ikke sandt, han heter Boberg.

— Det forundrer mig ikke, eftersom han er en saa stor skurk, som du antydet igaaraftes. En saadan mand trænger til at skifte navn nu og da. Hvad sa han til, at du forstyrret ham saa sent paa natten?

— Han sa ikke det mindste. Han var død, da jeg kom.

Godseieren for sammen som om han hadde faat et slag.

— Død, mumlet han, det var merkværdig pludselig.

— Jeg maa da gjøre dig opmerksom paa, forklarte Asbjørn Krag, at den mand, som jeg mente, var din forvalter, han var det ikke. Han hadde en medhjælper, som kanske ikke er en likesaa stor skurk som han, men som hjalp ham i hans slyngelstreker. Og denne medhjælperen er det, som heter Boberg, og han er din forvalter.

— Men hvem av dem er det da, som er død saa pludselig? spurte godseieren.

— Maxim, svarte Krag, han er dræpt klokken 4 inat.

— Paa den tid, da du skulde møte ham! ropte godseieren, idet han forfærdet reiste sig.

Krag smilte.

— Vær rolig, sa han, det er ikke jeg, som har dræpt ham. Jeg fandt ham død i stolen.

— Men vet du da, hvem som har dræpt ham?

— Nei, endnu ikke.

— Og har dette noget med min gaard at bestille?

— Merkelig nok ja, svarte Krag. Jeg er kommet for at spørre dig, om du aner, hvorfor din far saa bestemt ønsket, at du ikke skulde sælge gaarden.

— Jeg har hele tiden ment, at det bare var en særhet av ham.

— Det har det altsaa ikke været. Hvor stor anslaar du værdien av din gaard?

— 250,000 kroner.

— Vel. Men jeg har hittil truffet to mænd, som mere end gjerne vilde ha git 300,000. Den ene var den dræpte, den anden lever endnu, det er generalkonsul Berger.

— Ja, jeg forstaar ikke, hvorfor gaarden pludselig har faat denne værdi.

Krag reiste sig.

— Nu har den faat en endnu større værdi, sa han, den har kanske kostet et menneskeliv. Du maa indrømme, at det er en sjelden gaard. Nu gaar jeg fra dig foreløbig; men jeg er kommet for at faa et løfte av dig, og det maa du gi, før jeg gaar.

— Hvilket løfte kan jeg gi dig? spurte godseieren, som var meget bevæget.

— Du maa ikke reise ut til din gaard.

— Med glæde ikke. Det har du mit løfte paa.

— Og selvfølgelig maa du ikke avtale det mindste med hensyn til salg, overdragelse eller øvrige arrangementer vedrørende gaarden.

— Det har du ogsaa mit løfte paa.

— Endvidere maa du ikke reise.

Godseieren saa grundende paa ham.

— Maa jeg ikke reise, sa han, det er haardt. Jeg staar praktisk talt reisefærdig i dette øieblik.

— Du maa ikke reise.

— Godt, saa reiser jeg ikke.

Krag rakte ham haanden.

— Tak og farvel, sa han, paa gjensyn. Vi sees igjen. Han bad ham iagtta taushet om, hvad han hadde hørt, og skiltes derpaa fra ham. Da Krag igjen stod paa gaten, var klokken blit halvfire.

Han spiste frokost, og mellem retterne skrev han et brev til lille Gibson. I dette brev sa han, at han vilde tale med danserinden Fiorella, og at han ventet svar paa, hvor og naar han kunde møte hende. Svaret skulde lægges ind paa Grand Cafe inden klokken 9 samme aften.

Efterat Krag hadde hat en ny konferanse med opdagelsespolitiets chef — en konferanse, som iøvrig ikke bragte noget nyt, gik han hjem for at klæ sig om til konserten.

Da han klokken 8 satte sig paa sin plads, nummer 24 paa 3dje bænk, kunde ingen se paa ham, at han sat der i anledning av en uhyggelig og gaatefuld mordaffære. Han bladet i programmet som de andre og ventet paa, at konsertgiveren skulde vise sig.

Da den geniale violinist endelig kom ind og bukket for publikum, blev han hilset velkommen av en overfyldt, begeistret sal.

Men én plads var ikke besat, og det var pladsen ved siden av Krag, nr. 25.

Saasnart violinisten hadde spillet et nummer, forsvandt ogsaa detektiven fra konsertsalen.

Inde i Grand traf han Ryberg. Han hadde avtalt møte med ham til denne tid.

— Har De arrestert ham? spurte Krag.

— Nei, svarte detektiven.

— Godt, saa er han altsaa reist ut til gaarden.

— Ja, jeg fulgte efter ham til bygrænsen. Han reiste som om intet skulde være hændt. For et øieblik siden har jeg talt med chaufføren, som nu er vendt tilbake, efterat ha kjørt ham frem. Han skal hente ham imorgen klokken 12. Boberg er nu paa gaarden. Hvordan gik det paa konserten?

— Daarlig, svarte Krag, stolen ved siden av min var tom, og paa den stolen hadde jeg ventet, at morderen skulde ha sittet. De ser saaledes, at dagen har været fuld av skuffelser. Men nu skal vi se, hvad dette budskap vil bringe.

Overkelneren kom med et brev. Utenpaaskriften var skrevet med en fin damehaand.

Krag brøt brevet. Det var paa fransk. Han læste:

»Jeg vil si Dem den hele sandhet. Møt mig iaften klokken 12 hos Gibson. Den ulykkelige Fiorellaax

9 — Negeren med de hvite hender.

XXV.
Klokken er 12.
[rediger]

Avisgutten bragte Krag sidste aftenaviser. Han aapnet dem og gjennemløp flygtig spalterne. Der stod ikke en linje om dramaet i Drammensveien 115 B.

Imidlertid la han det betydningsfulde brev, han netop hadde faat fra danserinden i lommen. Ryberg saa nysgjerrig paa ham.

— Er noget hændt? spurte han.

— Intet andet, svarte Krag, end at der er en, som tilbyr at meddele hele sandheten. Krag lo bittert. Hele sandheten, gjentok han, den kan ikke et menneske i den vide verden oplyse om i dette øieblik.

— Hvorfor ikke? spurte Ryberg, sæt om det nu var morderen selv, som vilde melde sig.

— Si dog ikke det. Det vilde bare gjøre saken end mere indviklet.

Ryberg sperret forbauset øinene op.

— Men saa er jo det hele haapløst, sa han, saa maa der andre kræfter end vore til, for at bringe lys i saken.

Krag gav ham tegn til at han skulde sætte sig nærmere til cafébordet, og saa forklarte han lavmelt, og indtrængende følgende:

— Vi staar overfor en merkelig samling kjendsgjerninger. Mordet er bare en del av saken, det er dens uhyggeligste punkt, men det er ganske sikkert ikke dens vigtigste. Den første merkelige omstændighet, vi støter paa, er salget av Stokke gaard, eller rettere sagt det salg, som ikke kan gaa iorden. Der er to mænd, som kjæmper for at faa kjøpt gaarden, først og fremst aagerkarlen Maxim, som for sikkerhets skyld endog lod sin haandgangne mand Boberg forvalte