Negeren med de hvite hænder/15

Fra Wikikilden

XV.
Et natligt møte.
[rediger]

Det ringte paa entreklokken; en skarp og kjølig dirren, som formelig skar gjennem værelset. Unge hr. Gibson for sammen og kastet et skræmt blik paa detektiven.

— Hvad skal jeg gjøre? spurte han, jeg hadde en utvei.

Asbjørn Krag pekte paa sin lomme, hvor Gibsons revolver laa.

— Denne? spurte han.

Gibson svarte ikke.

— Godt. Men den utvei er foreløpig stængt. Overlad den kommende til mig. Det kan vel ikke være nogen anden end Nicolay Bewer?

— Nei. Jeg venter ingen anden. Og saadan ringer han bestandig, haardt og uforskammet. Hør nu.

Det ringte igjen.

— Luk op, befalte detektiven.

Gibson gik mot døren.

— Men hvis han nu spør efter pengene. Y

— Saa skal De bare svare, at De ingen har. Send ham ind til mig.

Gibson gik ut i entreen. Krag hørte, at han aapnet døren ut til trappen, og straks efter hørtes lyden av stemmer derute. Det var Bewers mørke og unge Gibsons svake, ængstelige.

Vampyren talte venlig.

— Godaften, godaften kjære ven, det glæder mig at se Dem. Jeg haaper jeg træffer Dem alene. Forretningssaker kan bedst avgjøres under fire øine, ikke sandt kjære ven. De bor da ogsaa i et rolig hus. Her kan ingen forstyrre os.

Krag hørte, at den kommende skrapte med galoscherne, idet han tok dem av. En frak og en hat blev hængt paa knaggen. Krag trak sig tilbake til den mørkeste krok av værelset, hvor han ikke risikerte straks at bli set. Døren blev aapnet. Men det varte en stund, for de to kom ind.

— Efter Dem, kjære ven, sa Bewer leende, idet han gned sine hænder, efter Dem. Jeg holder aldrig av at ha folk bak mig, det er en vane, et princip om jeg saa maa si, — et underlig princip kanske, hehe, men De skulde vite, hvad der en gang hændte mig i San Francisko, eller nær var hændt mig, rettere sagt. Naaja, den historie kan De senere faa.

Manden snakket ustanselig. Han hadde igjen anlagt sin forlorent elskværdige stemme og denne sleske mine, som var det værste av alt, fordi det skjulte en uhyre nedrighet. Krag betragtet ham nøie, idet han traadte over tærskelen i hælene paa unge Gibson. Manden lukket selv døren; han optraadte ganske som om han skulde være hjemme, og Krag la merke til, at han kaste et hurtig blik ned mod dørlaasen; døren kunde stænges av, nøklen sat i.

Nicolay Bewer stanset midt paa gulvet, gned sig fremdeles i hænderne og skuldrede velbehagelig mot varmen.

— Utmerket, brummet han, De er virkelig en utmerket mand at arbeide sammen med. De tænker ogsaa paa mine gigtsvake lemmer. Dem kan jeg godt like. Men hvad satan —

Han hadde opdaget Asbjørn Krag. Og synet var saa overraskende for ham, at han glemte at beherske sig, hans arme faldt ret ned, og han la hodet med de utstaaende øine fremover som en tyr, der forbereder sig paa angrepet.

Krag gik langsomt frem paa gulvet.

— Godaften, sa han.

— Hvad pokker . .. hvad pokker skal det bety? for fyren Pludselig rasende op, idet han vendte sig mot den stakkels Gibson, som henne ved skrivebordet fingret nervøst med sin papirkniv.

— Hørte De ikke, at jeg sa godaften? spurte Krag?

— Jeg er ikke kommet for at træffe Dem, snerret Maxim.

— Kjender De mig?

— Nei. Og jeg bryr mig heller ikke om det.

— Naar De ikke kjender mig, skulde De ikke være uhøflig. Slik optrær virkelige forretningsmænd aldrig.

Denne lille hentydning til forretninger bløtgjorde tydeligvis aagerkarlen en smule.

— Hvem er De da? spurte han.

— Jeg er Gibsons bedste ven. For tiden hans bedste ven.

— Naar De er hans gode ven, saa skulde De ha saapas finfølelse, at De gik Deres vei.

— Ingenlunde. Jeg er netop kommet for at delta i denne konferanse.

— Ah saaledes. Konferansen indskrænker sig til, at jeg præsenterer hr. Gibson en fordring.

— Hvor stor?

— Fem og tyve tusen.

— Er det det hele?

— Det er det hele.

— Kjære Gibson, spurte Krag, har du de 25 tusen?

Gibson slap papirkniven i gulvet.

— Nei.. . stammet han, nei . . . det vil si —.

— Har du dem?

— Nei, svarte Gibson fast, jeg har dem ikke.

Asbjørn Krag saa smilende paa aagerkarlen.

— Der kan de selv se, sa han, at min ven trænger assistanse.

— Ah! En stor lettelse aandet frem av dette utrop.

Aagerkarlen strakte haanden mot Krag:

— Saa sier jeg gjerne godaften.

— Men Krag bare rystet paa hodet.

— Nei, sa han, hvad indbilder De Dem?

— Den anden rykket haanden til sig. Hans øine formelig utstraalet haan og foragt.

— Aa, sa han, er De en av Dem! Jeg kjender slike vigtige unge fyrer med denslags æresbegreper. Det er ikke første gang, en og anden har negtet at ta mig i haanden. Men den samme haand har. ..

Manden fuldførte ikke sætningen, men han knuget sin haand sammen, som naar man presser en Citron mellem fingrene. Lille Gibson gyste, Maxim saa det og smilte — paa den maate, at han viste tænder.

— Lad os ikke tale mere derom, sa Krag, idet han pekte paa en av lænestolene, sæt Dem ned.

— Og hvis jeg nu negter at underhandle, saalænge De er tilstede? Jeg kan nemlig ikke like Dem, forstaar De. Jeg kan ikke like Deres stemme.

Stemmen, tænkte Krag, stemmen forekommer ham altsaa kjendt. Men han konstaterte til sin tilfredshet, at hans forklædning eller skjulte ham godt.

— Hvis jeg nu gaar min vei? spurte aagerkarlen, hvad saa?

— Ja hvad saa. De kommer nok igjen. Ialfald tror jeg ikke, De gaar, forinden De har pengene. De maa optræde som forretningsmand.

Aagerkarlen saa paa ham et øieblik og satte sig saa pludselig ned i lænestolen. Hans ansigt skiftet paany uttryk. Han blev igjen elskværdig.

— Vel, jeg tilgir, sa han.

Krag bukket forbindtlig og tok plads likeoverfor ham. Lille Gibson blev staaende ved skrivebordet.

— Hvormeget skylder Gibson Dem? spurte Krag.

— Sytti tusen.

— Men derav har han bare faat de femogtyve tusen. Resten er renter.

— Det benegter jeg.

— Men Gibson paastaar det. Og jeg tror Gibson.

— Det er rigtig, sa Gibson. De har rigtignok trukket mig lovlig stert op, Maxim. Men jeg skal nok betale Dem alle de sytti tusen, naar jeg bare faar tid paa mig. De vet godt, at De faar Deres penger. De maa gi mig henstand.

— Igjen henstand, nei!

— De har jo tjent godt paa mig.

— Her er foreløbig ikke tale om mere end de femogtyve tusen. De er forfaldne, og de skal jeg ha.

— Ja, sa Krag, jeg synes ogsaa, Gibson, at du skulde betale manden de 25,000, som du skylder ham.

— Det vil jeg ogsaa. Men nu . . . . nu iaften kan jeg ikke.

Krag overhørte Gibsons bemerkning og henvendte sig utelukkende til aagerkarlen.

— Naar nu de 25.000 utbetales, sa han, saa gir De altsaa Gibson tilbake alle gjældsbeviserne.

Aagerkarlen sperret øinene op.

— Alle gjældsbeviserne for 25,000! Jeg har gjældsbeviser for sytti tusen i lommen. De 2 5,000 utløser bare et eneste papir.

— Men Gibson har overhodet ikke faat flere penger av Dem.

— Røverhistorier, vrisset Maxim utaalmodig.

— Og De faar ikke flere penger end de 25,000 fortsatte Krag uforstyrret, vær nu fornuftig. Det er et tilbud.

Aagerkarlen lo.

— Gamle spøkefugl, sa han gemytlig.

— Hvis De ikke tar imot dette rimelige tilbud, fortsatte Asbjørn Krag, faar De ingenting.

— Ha! Jeg har mine endossenter.

— Hvilke er det?

— Gibsons onkel staar paa de 25,000.

— Har De vekselen med Dem? spurte Krag.

— Kom med pengene, svarte aagerkarlen.

— Vekselen, sa Krag.

Aagerkarlen slog i bordet. Pengene først! ropte han.

Asbjørn Krag reiste sig pludselig, gik hen til døren, laaste den og stak nøklen i lommen. Saa strakte han haanden frem og like saa rolig, som om han skulde bestille noget i en butik sa han:

— Vekselen!

XVI.
Pelsen.
[rediger]

Asbjørn Krag puttet nøklen i lommen.

— Nu er vi sikre, sa han. Nu kan ialfald ingen forstyrre os længer. Er det ikke saa, at De fremfor alt ønsker at være uforstyrret, naar De skal avhandle den slags forretninger?

Nicolay Bewer reiste sig op fra stolen. Smilet var med et forsvundet fra hans ansigt.

— Naa, saaledes? sa han. Det var i alle fald klart spil.

Asbjørn Krag stillet sig like overfor ham.

— Jeg gir Dem et valg, sa han.

— Virkelig, svarte aagerkarlen. Det var elskværdig av Dem. Lad høre!