Morderen fra mørket/4

Fra Wikikilden

IV.

RETFÆRDIGHETENS DØD[rediger]

Der gik nu et par døgn, hvorunder der hersket stilhet paa det lille sted hvor den ulykkelige hadde levet. Ellers hørtes om kveldene ungdommens glade støi utover veiene. Men nu holdt alle sig inden døre. Det var likesom en ensom tragisk skygge vandret omkring i aftenens skumring og jaget folk ind i de oplyste stuer. Naar nogen talte sammen, var det gjerne lavmælt og forsigtig og under rædde øiekast. Som var de bange for, at et eller andet usynlig og lyttende væsen var i deres nærhet.

Men efter at den almindelige sensation hadde tapt sig, begyndte folks interesse at gaa i en bestemt retning. I den lille landsbank, som hadde været utsat for bedragerierne, stod der saa mange smaa spareskillinger, at folk ængstelig begyndte at spørre hverandre om, hvordan bankens stilling i virkeligheten var. En morgen, tre dager efter den sørgelige hændelse, fandt man et halvt snes mennesker staaende utenfor banklokalet. De hadde alle kontrabøker i hænderne, og hver især var ivrig efter at komme først frem til bankens dør. Det blev fortalt, at deres kontrabøker representerte en værdi av flere tusen kroner. Hvis det ikke netop hadde været saa koldt den morgen, vilde man sikkert ha faat en antydning av hvorledes et bankrun foregaar ute i den store verden. Men den skarpe kulde kvalte paa en maate den begyndende ophidselse.

Det var en fredag, og paa denne sorte fredag viste apoteker Frykman sig stor. For det første lot han de utaalmodige indskytere komme ind i bankens varme forværelse endnu en time forinden kontortiden begyndte. Og her inde i det varme lokale benyttet han anledningen til at gi saa tilfredsstillende oplysninger om bankens stilling, at der ikke var en eneste av dem tilbake, da banken endelig aapnet. Idetheletat faldt der megen berømmelse paa apotekeren i de dager. Det blev paastaat, at hvis ikke hans eftersyn hadde været saa skarpt, vilde bedragerierne sandsynligvis ha fortsat og banken ha været utsat for endnu større tap. Og man syntes ikke alene, at hans pligtfølelse og paapasselighet hadde været tiltalende. Men apotekeren hadde ogsaa under denne sak latt visse menneskelige egenskaper træde frem. Han hadde utsat sig selv for store ubehageligheter, bare fordi han vilde gi den ulykkelige doktor anledning til at dække bedragerierne. Desuten kunde man av apotekerens utseende og hele maate at være paa i de dager forstaa, at dramaet hadde grepet ham sterkt. Han buldret ikke længer saa kraftig i sit hus. Han viste sig ikke gjerne i apoteket. Han talte ikke gjerne med folk. Alt dette gjorde, at apotekeren blev staaende sympatisk i det almindelige omdømme.

Det er nødvendig at paapeke denne omstændighet, som har betydning for det efterfølgende, da det viser, at apotekeren netop nu stod paa høiden av sin magt og anseelse i den lille flække. Alle vilde ham vel, alle saa op til ham, han hadde ingen fiender, og der var allermindst nogen som stræbte ham efter livet.

Om aftenen den fjerde dag efter doktor Flodins sørgelige endeligt (det var den 30te november) hadde apotekeren spurt ivrig efter sin ven kaptein Nylander. Han vilde gjerne tale med ham. Man hadde forsøkt at ringe ham op i telefonen, men det blev meddelt, at kapteinens telefon var i uorden og ikke svarte. Forøvrig hadde provisoren lagt merke til, at kapteinen hadde gaat forbi apoteket ved femtiden om eftermiddagen. Sandsynligvis kom han da fra stationen.

Eftersom klokken nærmet sig stængningstid, blev apotekeren stadig mere forundret over, at kapteinen ikke viste sig.

– Der er bare en forklaring mulig, mumlet han halvhøit med sig selv, kapteinen har skaffet sig sakerne i Stockholm, og da er naturligvis jeg overflødig.

Men netop som apotekeren skulde sætte lemmerne for klokken ni, aapnedes døren og kapteinen trampet ind, hyllet i en stor pels. Det var saa koldt, at aanden stod som en hvit sky ut fra hans ansigt.

– Det var godt du kom, sa apotekeren, jeg har noget at tale med dig om. Læg pelsen.

Kapteinen tok pelsen av og hængte den over en stol. Apotekeren gik hen til ham og stirret længe ind i hans ansigt.

– Sover du godt? spurte han.

– Siden jeg har været her sidst, har jeg sovet udmerket, svarte kapteinen, men det var et underlig spørsmaal. Hvorfor spør du?

Apotekeren svarte ikke straks. Han bare rystet paa hodet og fortsatte med stængningen av apoteket. Efter at ha sat alle lemmerne for, laaste han døren. Kapteinen saa forundret til. Først la han merke til apotekerens bevægelser. Dernæst la han i særlig grad merke til den andens ansigt. Han syntes, at der paa nogen faa dager var kommet noget gustent og indfaldent over dette ellers saa strenge og redelige ansigt. Uttrykket tydet paa en indre lidelse. Kapteinen husket, at han engang hadde set dette graa og vikende blik, dette sammenbidte og forstemte ansigtsdrag hos en kræftsyk.

– Hvorfor stænger du apoteket? spurte han, er det ikke din mening at slippe mig ut igjen.

– Jo, men først maa vi tale litt sammen. Jeg har noget at fortælle dig. Vi kan gaa ind her.

Frykman viste ham ind i et litet værelse, som støtte op til apoteket. Dette værelse benyttet apotekeren som bibliotek og privatkontor. Ofte benyttet han det ogsaa som soverum. Men før han lukket døren mellem værelset og apoteket, kastet han et granskende blik omkring i apoteket, som om han frygtet for, at han hadde glemt noget derinde. Men alt var i orden. Døren stængt og lemmerne sat paa.

– Skal du ikke slukke lyset derinde? spurte kapteinen, idet han tok plads i den store skindsofa.

– Ikke endnu, svarte apotekeren, ikke forinden du er gaat. Desuten er det saa hyggelig med oplyste værelser.

– Er du begyndt at bli mørkrædd? spurte kapteinen.

Apotekeren svarte ikke, men paa en smertelig grimase i hans ansigt kunde kapteinen forstaa, at spørsmaalet var ham ubehagelig.

– Hvad vil du mig saa?

– Nu er det fire dager siden? Ikke sandt?

– Siden hvad?

– Siden Flodin kastet sig overbord.

Kapteinen nikket og saa paa sit ur.

– Meget rigtig, sa han, og det var vel temmelig nøiagtig ved denne tid, at det hændte.

Der løp en svak skjælven nedgjennem apotekerens arme, og hans fingre fik det travelt med at klamre omkring papirene paa bordet.

– Vet du hvad, sa han, jeg har tænkt og tænkt ustanselig paa denne sak hele tiden siden. Og jeg kan ikke se, at jeg kan bebreide mig noget.

– Siden det er av betydning for dig, kjære ven, sa kapteinen med en varme i stemmen, som var usedvanlig, vil jeg si dig, at det er ogsaa min mening. Du kan ikke bebreide dig noget. Du har gjort din pligt. Men har du samvittighetsnag?

– Nei, ikke samvittighetsnag. Jeg har nøie gransket mine følelser i disse dager. Det er ikke samvittighetsnag. Det kan jeg jo ikke ha. Det er uro.

– Over hvad?

– Husker du telefonen?

– Naa ja, den telefoneringen. Det var et merkelig træf. Slikt kan jo hænde.

Kapteinen talte med en let og ledig stemme, men hans blik vek sky tilside for den andens stirrende øine.

– Jeg har forsøkt at telefonere til dig idag, fortsatte apotekeren, men din telefon svarer ikke.

– Den er i uorden, sa kapteinen. Er det derfor, du er urolig? Med mig staar det ellers godt til.

– Nei, det er ikke derfor jeg er urolig, svarte apotekeren halvt aandsfraværende, men det er noget andet, som gjør mig ængstelig. Jeg kan ikke rigtig forklare mig det.

Han var taus i over et minut. De var begge tause. Apotekeren sat og trommet med fingrene paa bordplaten og saa eftertænksomt ut i den tomme luft. Omsider sa han:

– De har ikke fundet ham endnu.

Kapteinens svar røbet, at de begge hadde tænkt paa det samme.

– Der har været storm i de sidste dager, sa han.

Om litt spurte apotekeren:

– Kan du huske den aften, da doktoren stod og gjemte sig i mørket her utenfor.

– Ja, det fortalte du mig jo siden, at det var doktoren, som stod derute.

– Det var sidste gang jeg saa ham, fortsatte apotekeren, som om han ikke hadde hørt den andens bemerkning. Da han saa efterpaa kom ind til mig, var han i en underlig ophidset sindsstemning. Det var næsten som om han var halvt forstyrret. Nu forstaar jeg jo, at han allerede da omgikkes med disse fortvilede planer om at bringe det hele til avslutning. Men han bebreidet mig ikke noget, det forsikrer jeg dig, han hadde ikke et eneste bebreidende ord. Tvertimot.

– Tvertimot? spurte kapteinen og smilte bittert.

– Ja, han gav mig fuldstændig ret. Jeg husker endnu ord til andet, hvad han sa. De gjør bare Deres pligt, hr. apoteker, sa han, men saa tilla han rigtignok, at der ikke findes noget frygteligere, end i de vigtige stunder av ens liv at støte hodet mot dette uryggelige berg av pligt. Kjære dig, min ven, jeg glemmer aldrig hans ansigt i det øieblik og de magre og dirrende hænder, som han forsøkte at skjule det med. Jeg forstaar det saa godt, sa han. De har al retten og jeg har uretten. Men jeg har ogsaa al ulykken, hele den forfærdelige ulykke, og allikevel veier den ikke noget mot retten.

Apotekeren saa paa sin haand.

– Hvorfor ser du paa din haand? spurte kapteinen.

– Jeg synes endnu, jeg kjender den ulykkeliges klamme grep om mine haandled, svarte apotekeren. Det er likesom jeg endnu har kulden fra fingrene i huden.

– Grep han fat i dig?

– Han fik et uhyggelig anfald tilslut. Hans øine var som en vanvittigs og hans stemme var hæs og utydelig. Han truet mig. Men De maa allikevel vogte Dem, sa han, for De er ikke længer noget menneske. Er jeg ikke noget menneske? spurte jeg. Nei, skrek han, De er bare retfærdigheten. Og jeg selv, jeg er heller ikke noget menneske længer. Er heller ikke De noget menneske? spurte jeg forundret og venlig alene for at berolige ham. Nei, jeg er bare ulykken, sa han.

– Og da var det han grep mine hænder. Og hviskende, likesom han betrodde mig en stor hemmelighet, fortsatte han:

– Men ulykken skal engang dræpe retfærdigheten, apoteker.

– Skal den det? spurte jeg.

– Ja, sa han, ulykken skal engang snikløpe retfærdigheten. Det skal den gjøre i en mørk nat, i en nat fuld av graat og fortvilelse og elendighet. Da skal ulykken støte en dolk i retfærdighetens hjerte og dræpe den. Jeg vet godt hvordan et saadant hjerte skal rammes. Det maa ikke være med en bred og plump kniv, apoteker, den bare preller av mot benene. Det skal være med en slank og spids klinge og den skal ramme saadan, her . . .

– Hvor? spurte kapteinen, som i pinsom og nervøs interesse hadde hørt paa denne fortælling, pekte han paa dit bryst?

– Ja, han førte haanden mot mit bryst, saadan . . .

– Og støtte til? spurte kapteinen ophidset og pekte mot den andens hjerte.

– Ja, men han hadde ikke noget vaaben, forstaar du. Senere blev han mere rolig. Men før han gik, sa han allikevel til mig: Jeg er glad, fordi De har git mig denne frist. Og jeg er Dem meget taknemmelig. Men jeg skulde ønske, jeg var død. Saa skulde jeg gaa ind til Dem en nat og lægge en iskold haand paa Deres ansigt. Da han hadde sagt dette, gik han.

Da apotekeren hadde endt sin fortælling, reiste kapteinen sig og begyndte at drive frem og tilbake paa gulvet.

Efter en stunds taushet sa han:

– Du skulde forsøke at glemme dette. Nu er jo allikevel alt forbi.

– Jeg kan ikke glemme det, svarte apotekeren lavmælt, jeg drømmer om det om nætterne.

– Er du da bange for onde drømme?

– Nei, men jeg vaakner.

– Det gjør man bestandig av onde drømme.

– Det er ikke det hele, sa apotekeren. Han reiste sig op.

– Hvad er der da mere?

– Det er ikke de onde drømme, jeg vaakner av.

– Ikke det? spurte kapteinen og stillet sig foran ham.

– Jeg har nu i to nætter paa rad vaaknet ved at nogen har forsøkt at trænge ind i apoteket.

Kapteinen saa opmerksomt paa sin ven. Der var over vennen noget raadløst og forsagt, som rørte ham.

– Er du sikker paa det? spurte han.

– Kjære dig, fuldkommen sikker. Jeg har vaaknet ved at høre nogen rasle med dørlaasen utenfra. Saa har jeg staat op og er gaat ind i apoteket. Jeg har da ganske tydelig hørt et levende væsen utenfor. Et menneskes puslen langs væggen. Et menneskes aanden. Fingre, som har famlet mot døren og mot vinduerne. Og jeg har set dørvrideren bevæge sig.

– Dette er jo galskap, hvisket kapteinen. De to venner saa paa hinanden. Der var fuldkommen stille i værelset og utenfor. Der hørtes ikke noget andet end suset i gaslamperne inde i apoteket.

– De har slet ikke fundet ham, mumlet apotekeren aandsfraværende. Og kapteinens svar viste paany, at de atter igjen hadde tænkt paa det samme:

– Der har været strid strøm de sidste dager, sa kapteinen, og i strid strøm flyter de døde op.