Morderen fra mørket/16

Fra Wikikilden

XVI

TRYKKENDE HIMMEL[rediger]

Da kapteinen vaaknet næste morgen blev han med en gang forbauset, fordi han hørte stemmer i huset. Han reiste sig op i sengen og lyttet. Han kunde ikke skjelne hvad der blev sagt, han kunde bare høre stemmerne. Og da han var kommet fuldstændig ut av søvnen og hadde orientert sig, forstod han, at stemmerne kom fra dagligstuen.

I begyndelsen var han ikke ganske paa det rene med, hvorfor han var forbauset over at høre disse stemmer. Om det var fordi han saa sjelden hørte menneskelige røster i sit hus eller om det var fordi disse stemmer hadde en forbindelse med noget, som han ganske nylig hadde oplevet. Idet han vaaknet, hadde han en følelse av, at der pludselig blev trukket et teppe for en tilværelse, som han hadde været inde i, men som han nu ikke længer husket noget av. Og i de stemmer han hørte, syntes han at merke en efterklang av denne tilværelse, et vagt og vikende minde, – det var likesom en fjern og fremmedartet drøm gled bort og de sidste ord han hadde hørt i drømmen smeltet sammen med de første ord han nu hørte i vaaken tilstand. I et eneste litet øieblik bølget der i hans underbevissthet en forstaaelse av, hvad han i drømmen hadde set eller hørt, men i næste øieblik igjen var det altsammen borte. Og i samme nu han begyndte at kjende stemmerne inde fra dagligstuen, var det hele henveiret. Men han blev dog sittende tilbake i sengen med aapne og stirrende øine og med en fornemmelse av, at han hadde været andre steder og hørt røster av mennesker, hvis navne eller skikkelser han ikke nu længer kunde gjenkjende. For de stemmer han nu hørte var nye for ham, det var jo Maria som talte med detektiven.

Han ringte og klokkens fjerne kimen skar samtalen istykker, saa der indtraadte stilhet.

Maria kom ind med kaffen.

Denne dag var hun mere snakkesalig end ellers.

– Det er en livlig mand kapteinen har faat ind i huset, sa hun, det er en sjelden omgjængelig og elskværdig herre. Tænk han har været her siden klokken syv idagmorges. Han maa være vant til at være tidlig paa benene.

– Hvis den mand er elskværdig, sa kapteinen forundret, saa vil han ha noget at vite av Dem. Har han spurt Dem om noget?

– Nei, ikke om noget særlig. Han har talt om løst og fast.

– Javist.

– Og han maa være en god ven av kapteinen. For han taler saa godt om Dem, ja rigtig saa hjertevarmt.

– Virkelig.

– Han synes det er saa synd, at kapteinen skal være plaget av søvnløshet, og det synes rigtignok jeg ogsaa. Han er ogsaa av den mening, at kapteinen ikke bør sove saa meget i den stolen; men heller gaa ordentlig tilsengs som igaaraftes. Jeg er sikker paa, at kapteinen har sovet godt inat.

– Jeg har sovet udmerket, Maria, svarte kapteinen.

– Hr. X mener, at man faar onde drømme av at sove i den stolen, fortsatte Maria, da jeg fortalte ham om den forfærdelige natten, blev han ganske forskrækket.

– Hvilken nat har De fortalt ham om, Maria?

– Om den frygtelige natten, da apotekeren blev slaat ihjel. Jeg glemmer aldrig den stund, da jeg vækket kapteinen, og De stirret tvers igjennem mig og likesom saa noget langt borte og sa, at der var blod paa telegrammet. Men der fandtes jo ikke et telegram i hele værelset. Det var frygtelig.

– Har De fortalt ham dette, Maria?

Maria blev taus en stund. Saa sa hun forvirret:

– Det husker jeg ikke. Kanske . . .

– Og hvad sa han til det?

– Det husker jeg heller ikke, svarte Maria endnu mere forvirret, men det forekommer mig, at han sa noget saadant som at kapteinen er syk og at han trænger hvile.

Da kapteinen efter at ha klædt sig paa kom ind i dagligstuen, fandt han detektiven beskjæftiget med et besynderlig foretagende. Kapteinen kom meget stille ind ad døren, og da der var tykke tepper paa gulvene kunde ikke hans skridt høres. Iallefald lot det ikke til, at detektiven hadde lagt merke til hans komme.

Detektiven var optat med at prøve om døren ut til entreen gik let paa sine hængsler. Han aapnet den gang paa gang og lukket den igjen i laas. Kapteinen mindtes ikke at han tidligere hadde lagt merke til, hvor lydløst den dør kunde aapnes og lukkes.

Han kremtet.

Detektiven vendte sig mot ham.

– Jeg trodde aldrig at De kunde overraskes, sa kapteinen, hvad i alverden er det De holder paa med?

X smilte.

– Jeg prøver døren, sa han; naar jeg kjeder mig, er det bestandig min vane at underholde mig med denslags ting. Naar jeg opholder mig i et stort hus, kan jeg sitte i timevis og lytte efter døre og vinduer, som aapnes og lukkes. Mit øre har væbnet sig til at høre forskjellen i de lyd som utspringer fra gamle døre og nye, fra gamle vinduer eller nye. Mens enkelte mennesker, naar de ser et gammelt hus, uvilkaarlig utbryter: Nei, hvor det staar smukt i landskapet, hvor den gamle bygningsstil dog er retlinjet og harmonisk, – da interesserer dette mig ikke saa meget som at faa høre, hvordan vinduerne rasler paa sine hængsler, naar de aapnes, eller hvordan den gamle bygnings døre smelder i laasene naar de lukkes. Aa, hvor disse lyd kan fortælle om meget og mangt. – Hør nu –

Han aapnet forsigtig døren og lukket den derefter igjen uhyre varsomt. Døren ynket sig svakt og der gik ut fra laasen et suk som fortalte om gammelt og slitt staal.

– Er der ikke noget i denne lyd, sa detektiven, som røber, at mennesker hundreder av ganger er gaat over denne terskel. Idet jeg aapner den saadan, voldsomt og med et heftig grep i vrideren, da gjentar jeg bare noget, som engang er hændt: Et menneske er kommet rusende ind i et bestemt erende, opbragt og forbitret eller bærende paa en stor og overraskende nyhet. Eller naar jeg aapner den saadan, forsigtig og neppe hørlig, da gaar der allikevel et gisp ut av døren som synes at fortælle en hemmelighet, – saadan er fordum et menneske kommet ind ad den en nat, listende. . . . Hør, vet De hvad, brøt han pludselig av, jeg kan ikke faa dette til at stemme.

– Hvad er det De ikke kan faa til at stemme?

– Det maa jo være et eller andet menneske, som har sat de blodpletterne paa Deres skjorte, sa han, men hvordan fanden kan dette menneske være kommet ind uten at ha vækket Dem?

– Det forstaar jeg heller ikke, svarte kapteinen, men jeg har jo gjort Dem udtrykkelig opmerksom paa, at det bare var en drøm. Jeg drømte, at morderen Flodin kom ind gjennem vinduet. Hans røde haar flagret i den kolde blæst fra det aapentstaaende vindu. Han lænet sig over mig og grep mig i armen, og da jeg vaaknet, var der merker av blodige fingre paa mit skjorteærme. Det var en underlig drøm . . .

– Men forstaar De da ikke, sa X, at jeg er ifærd med at opspore virkeligheten bak Deres drømme. Jeg er ifærd med at finde morderen.

– Han lever altsaa?

– Han lever. Graa pelskrave, ikke sandt? Og sørgeflor omkring silkehatten.

– Jo. Saadan saa jeg ham sidst.

Kapteinen rykket pludselig til. Hans blik hadde opfanget en gjenstand paa speilbordet. Kapteinen nærmet sig speilet. Og hans øine var hele tiden fæstet paa den gjenstand, som saa pludselig hadde fanget hans interesse.

– Der er ogsaa noget andet, fortsatte detektiven, som jeg ikke kan faa til at stemme. Der var blod paa telegrammet, ikke sandt?

– Jo, svarte kapteinen, da jeg drømte om mordet, syntes jeg at jeg saa et telegram paa gulvet i det lille værelse. Og paa dette telegram var der tydelige blodpletter.

Kapteinen var nu kommet hen til speilen og grep efter den gjenstand som hadde fængslet ham. Det var en liten, en meget liten flaske. Detektiven fulgte opmerksomt hans bevægelser.

Pludselig rakte kapteinen haanden frem mot detektiven.

– Tak, sa han. Og i dette øieblik var der en overordentlig inderlighet i hans stemme.

Detektiven tok nølende mot den fremstrakte haand.

– Hvad takker De for? spurte han forundret.

– Jeg forstaar Dem, svarte kapteinen, og jeg takker Dem endnu en gang.

Et besynderlig smil gled over detektivens ansigt. Han gik hen til vinduet. Han saa ikke ut paa veien. Han saa op mot himlen. Himlen var idag graa og tung.

Om litt sa detektiven:

– Jeg kommer fra apoteket. Jeg har undersøkt alt dernede. Nu er jeg overbevist.

– Om hvad? spurte kapteinen.

– Om at morderen lever, svarte detektiven, jeg venter at møte ham naarsomhelst.

– Er det kanske ham De ser efter? spurte kapteinen.

– Nei, svarte detektiven, jeg ser saa nysgjerrig ut av vinduet, fordi jeg pludselig interesserer mig for veiret.

. . . Da detektiven igjen hadde forlatt kapteinen og var gaat ut for at søke, begyndte kapteinen at vandre frem og tilbake i sine stuer. Gamle Maria kom ind og spurte om ikke kapteinen skulde ha noget mat. Men kapteinen var ikke sulten, han vilde ikke spise. Han hadde faat en pludselig og ny interesse for alle de kjære ting han gjennem aarene hadde samlet, han stirret søkende og likesom lyttende ind mot de gamle gule malerier, og det var likesom hans blik i forundring gjennemtrængte deres dybder, han følte kjælent henover møblernes forsiringer og beslag, løftet paa de enkelte gjenstande i sin samling av vaaben og rariteter og saa beundrende paa det altsammen. Men der var stadig noget fraværende over ham, som om hans tanker var umaadelig langt borte.

En og anden gang spurte han gamle Maria, som stadig gjorde sig erender ind og tuslet omkring ham:

– Kommer han ikke snart?

– Jo, svarte Maria, som forstod hvem han mente, han kommer nok snart. Jeg har set ham etpar ganger idag. Han streifer omkring paa veiene. Sidst jeg saa ham, talte han med den unge læge. . . . Men hvorfor gaar kapteinen saadan omkring og gransker alle de gamle ting?

– Det vet jeg ikke, svarte kapteinen.

– Bare ikke kapteinen kommer til at skille sig av med dem, sa den gamle husholderske. Det er likesom De tar farvel med det altsammen.

Pludselig stanset kapteinen midt paa gulvet og aandet besværlig.

– Jeg synes luften er saa tung, sa han, mørket kommer tidligere idag end ellers.

– Himlen er overskyet, svarte den gamle.

Kapteinen gik hen til vinduet.

– Jeg har aldrig set skyerne drive saa lavt, sa han, det er likesom de vil falde ned over jorden, Maria, kan De se? Kanske skyerne presser luften sammen og at det er derfor at jeg aander saa tungt.

– Kapteinen skulde gaa en tur, svarte Maria, kapteinen har jo slet ikke været ute idag.

– Ja, det vil jeg gjøre, Maria. Gi mig mit tøi, sa kapteinen.

Da Maria hjalp ham tøiet paa, sa hun lavmælt:

– Jeg synes kapteinen er saa underlig idag.

– Saa-aa – hvorfor det?

– Jeg synes kapteinens stemme er saa underlig. Den minder mig om noget, sa Maria.

– Hvad minder den Dem om da? spurte kapteinen.

– Den minder mig om graat, svarte Maria.

Kapteinen knappet pelsen tæt over brystet.

– Jeg graater aldrig, sa han.

Kapteinen gik først en tur nedom jernbanebroen. Veien slynget sig omkring dens vældige staalben. Naar man nede fra veien saa op mot dens mængder, syntes den mægtig og samtidig let og fin i sin av stænger og buer og spænd vrimlende konstruktion. Under dens midtbue løp elven med en klinger skyllen, langs begge bredder dannet isen hvite frynser, hvorunder strømmen rislet med en glasklar og kold lyd. Til begge sider hævet landet sig op i mægtige og gule banker. Kapteinen stod længe og la merke til det besynderlige glimmer, som lyste henover disse banker av vissent og frostseigt græs. Hvis solen skinnet henover her, tænkte han, saa vilde bankerne brænde som foraarsbølger. Men ingen sol skinnet. Han syntes, at han mellem disse to bratte bakker befandt sig i bunden av en avgrund og at himlens langsomt drivende, tunge skyer var som et i vinden bølgende lavt telttak over denne dybde. Og hvor alle ting omkring ham utstraalte kulde: De høie rimede staalben som bar broen, elvens ensformige nynnen indunder breddernes islemmer, veiens ubarmhjertig klingende haardhet, idet han traadte paa den. Alt var koldt og likesom ubønhørlig fiendsk. Han saa ingen mennesker og netop fordi han ikke ønsket at møte nogen, hadde han en vældig og trykkende følelse av sin ensomhet.

Da han nogen tid efter sin lange vandring igjen stod utenfor sit hus, hadde han lyst til at gaa videre ned mot apoteket og jernbanestationen, men idet han saa op mot himlen syntes han at skylaget stadig var blit lavere og at det ikke længer hadde den drift som tidligere. Det hang over hans hode og det var likesom det sænket sig istedetfor at drive østover. Uten at han egentlig kunde forklare sig grunden til det, følte han en sælsom trussel i disse hængende og nedfaldende uldne skyer. Han aapnet døren til sit hus og gik ind i entreen.

Der saa han paa en knag hængende doktor Flodins pels med den graa krave og hans silkehat med det brede sørgebaand. Alt dette som han kjendte saa vel.