Martin Linge

Forfatter:Nordahl Grieg

Det var gjerne mindre roller

han i fredens dager fikk.

Mange andre skulle roses

før han kunne få kritikk.

ingen følte under krigen

i sitt hjerte noe savn,

da de sløyfet på plakaten,

nederst, Martin Linges navn.

Mens de spilte gamle stykker

i vår blodige april,

flertes teppet for et annet,

vilt og ukjent skuespill,

aldri øvet, aldri prøvet,

jagende fra sted til sted -

det var Norges skjebnedrama.

Der var Martin Linge med.

Slitt fra søvnen i en vårnatt

fikk enhver av folkets sverm

presset inn i sine hender,

bydende, en rolleperm,

og hvert blad var ubeskrevet,

og hver vei var mørk og blind,

og til alle kom et stikkord.

Gla gikk Martin Linge inn.

I sitt edle varme hjerte

fant han det han skulle si:

drømmen om å gjøre slekten

mere rank og mere fri.

I den hårde stjernekulden

stod han smilende parat;

han som ikke kunne gjøgle

ble den frie kunsts soldat.

Alltid vokste rolleheftet

med hans klare sterke skrift,

og han spillte det han diktet

og hans drøm ble til bedrift.

Alltid måtte flere undres

ved hans vesens milde makt.

Men en manns og kunstners gjerning

dømmes etter siste akt.

Timen kom. Han kjente scenen:

stille hav og hvite fjell.

Det var Nasjonalteater -

bygget opp av Norge selv!

Mot de tyske rekker gikk han

i sin norske uniform

med en håndgranat i neven,

og tok publikum med storm!

Her fikk skuespiller Linge

lysende sitt gjennombrudd,

møtt av ingen bifall-salve,

men av mitraljøse-skudd.

Da han stupte, ramt i brystet,

hadde, blodig, han gitt alt

som en kunstner har på hjerte.

Det var slutt, og teppet falt.

Men hans folk, fra hav til fjellbygd,

frihetskrigens stolte menn,

som en kunstner sjelden når til,

de står rikere igjen;

og de veier hovedrollen

som han tok, men aldri fikk,

og de føler det han følte,

og de gir ham god kritikk.