Kullbrenneren

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Det var en gang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også kullbrenner. Da faren var død, giftet sønnen sig, men han vilde ikke ta sig noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og til sist vilde ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde han fått brent en mile engang da, og reiste til byen med noen kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygata og så sig om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange prester der, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av sig lua for; «jeg skulde ønske jeg var prest jeg også, så hilste de kanskje på mig og; nå læst de mest ikke se mig,» sa han.

«Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du og,» sa grannene til kullbrenneren; «men nå er vi ute og ferdes likevel, så kan vi reise på auksjon efter gamlepresten og få oss en tår, og imens kan du kjøpe kappa og kragen,» sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

«Nå har du vel både levemåte og skillinger?» sa kjerringa.

«Ja, nå skal det bli levemåte, mor,» sa kullbrenneren, «for nå er jeg blitt prest!» sa han; «her ser du både kappa og kragen!» — «Det skal du få mig til å tru; sterkt øl gjør store ord,» sa kjerringa; «du er like sæl hvad for en ende snur op, du,» sa hun.

«Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er kjølnet,» sa kullbrenneren.

Så var det en dag det reiste så mange prestklædde folk forbi hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunde skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren vilde være med, han og, og tok på sig presteklærne. Kjerringa mente det var vel så vist å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakksskillingen han fikk for det også. «Alle taler om drikken, men ingen om tørsten, mor,» sa mannen, «dess mer en drikker, dess mer en tørster,» sa han, og så strøk han til kongsgården. Der blev alle de fremmede bedt inn til kongen, og kullbrenneren fulgte med, han og. Så sa kongen til dem at han hadde mistet den dyreste fingerringen sin, og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt sammen alle de prestlærte i landet, om det var noen av dem som kunde si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut at han skulde lønne den som kunde si det; var han i prestlære, skulde han få kall; var det en prest, skulde han bli prost; var det en prost, skulde han bli bisp, og var han bisp, skulde han bli næst efter kongen. Så gikk kongen fra den ene til den andre og spurte dem alle sammen, og da han kom til kullbrenneren, så sa han: «Hvem er du?» — «Jeg er den vise prest og den sanne profet,» sa kullbrenneren. — «Så kan du vel si mig hvem som har tatt ringen min da?» sa kongen.

«Ja, det er ikke rent ut av von og vett, at det som har skjedd i mørket, kan syne sig i lyset,» sa kullbrenneren; «men det er ikke alle år at laksen leiker i furutopp,» sa han. «Nå har jeg lest i sju år for mig og mine, og har ikke fått kall enda, så skal tjuven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for jeg må skrive og regne gjennem mange land.»

Ja, han skulde få god tid og så meget papir han vilde, når han bare kunde skaffe frem tyven.

Så kom han op på et kammers for sig sjøl i kongsgården, og det varte ikke lenge før de skjønte at han måtte kunne mer enn fadervår, for han skrev op så meget papir at det lå der i digre dynger og hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og kråketær. Men tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så blev kongen kei det, og så sa han, at kunde han ikke skaffe frem tyven om tre dager, så skulde han miste livet.

«Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare ut køla før mila er slukket,» sa kullbrenneren. Men kongen stod på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det, at livet hans ikke var meget verdt.

Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham op hver sin dag, og disse tre hadde vært sams om å stjele ringen. Da den ene tjeneren kom inn og tok av bordet efter kveldvorden og gikk ut igjen, drog kullbrenneren et dypt sukk og så efter ham: «Det var den første,» sa han; han mente den første av de tre dagene han hadde igjen av livet sitt. «Denne presten kan mer enn mate sig,» sa tjeneren, da han fikk kameratene for sig selv, og så fortalte han at han hadde sagt at «jeg var den første, sa han.» Den andre, som vartet ham op næste dagen, skulde merke sig vel det han sa, og riktig nok, da han tok ut efter kveldvorden, glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han: «Det var den andre.» Så skulde den tredje legge merke til hvordan han bar sig den tredje dagen, og det gikk verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døren og skulde gå med kopper og fat, så foldet kullbrenneren hendene sine og sa: «Det var den tredje,» og så sukket han som hjertet vilde briste.

Han kom ut så skremt at han mest ikke kunde puste, og sa det var grei sak at presten visste det, og så gikk de

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

inn og gjorde knefall for kullbrenneren og bad og velsignet, at han måtte ikke si det var dem som hadde tatt ringen; de skulde gjerne gi ham hundre daler hver, når han ikke vilde føre dem i ulykke. Det lovte han både visst og vel, det skulde ikke noen komme i ulykke, når han fikk pengene og ringen og en stor grautklump. Den ballet han ringen vel inn i, og lot så en av dem gi den til den største galten til kongen, og gjæte den, så den ikke gav den fra sig igjen.

Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og vilde ha rett på tyven.

«Ja, nå har jeg regnet og skrevet gjennem mange land,» sa kullbrenneren, «men det er ikke noe menneske som har stjålet ringen,» sa han. « Pøh! hvem er det da?» sa kongen. «Å, det er den store galten til kongen,» sa kullbrenneren. Ja, de tok og slaktet galten, og ringen hadde den i sig; det var riktig nok det.

Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at han gav ham hest og gård og hundre daler attpå. Kullbrenneren var ikke sen om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i kallet, skulde han til kirken og lese op kallsbrevet; men før han reiste, skulde han ha dugurd; så la han fra sig kallsbrevet på flatbrødet, men tok så feil og dyppet brevet i soddet, og da han kjente det var seigt å tygge, gav han hunden hele beten, og den glefset det i sig med det samme.

Nu visste han ikke hvordan han skulde stelle sig. Men til kirken måtte han, for almuen ventet, og da han kom dit, reiste han op på prekestolen med det samme. Der tok han til å heve sig slik at alle tenkte: det er visst svært til gild prest. Men da det bar til, blev det ikke så gildt enda.

«De ord, mine tilhørere, som I skulde fått høre denne dag, fór i hundene; men kom igjen en annen søndag, mine kjære sognefolk, så skulle I få annet å høre! Og dermed er denne preken ute.»

Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preke hadde de aldri hørt; men så mente de: han tør vel bli bedre, og blir han ikke det, så skal det vel bli en råd med ham. Den næste søndagen det var messe igjen, var det så fullt av folk som vilde lye på den nye presten, at det mest ikke var rum til dem i kirken. Ja, han kom da og, og reiste op på stolen med det samme; der stod han en stund og sa ikke et ord; men så smelte han på med én gang og ropte: «Hør, du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt bak i kirken?» — «Å, jeg har slike sunde skor, far,» sa hun. «Å, du kunde ta dig et gammalt purkeskinn og gjøre dig nye skor, så kunde du komme likeså langt frem i kirken, du som de andre dannekvinner. — Forresten så må I betenke hvad for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirken, så kommer somme nordenfra og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken igjen; men I staner vel, og da spørs det hvor det blir av jer. Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen. — Så skal jeg lyse op om ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil nevne på dette sted. — Og så har jeg et hull på min gamle bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunde høve til hullet, det vet hverken I eller jeg.»

Denne preka var noen av almuen nokså velnøgde med. De trodde ikke annet enn at det blev en bra prest av ham med tiden, sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det blev prostemesse, så klaget de på presten, og sa at slike preker hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes den siste og leste den op for prosten.

Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trange vei; og især, sa han, var det som han lyste op om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulde gå med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulde bety hans trang, og lappen var offer og milde gaver han ventet av menigheten, sa prosten.

«Ja, så mye skjønte vi og, det var prestesekken det,» mente de på.

Til slutt sa prosten, han syntes at menigheten hadde fått slik en bra og forstandig prestemann at de ikke burde klage på ham, og enden blev at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det blev verre og ikke bedre, så klaget de til bispen.

Ja, langt om lenge kom han også, og da skulde det være bispemesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirken så ingen visste om det, og saget løs prekestolen, så det var såvidt den hang der når en gikk varlig op på den. Da så menigheten var samlet, og han skulde til å preke for bispen, stiltret han sig op på stolen og tok på å legge ut, så som han brukte; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høit: «Er det noen her som har noe ondt eller noen misgjerning på sig, da er det best at han forlater dette sted; ti på denne dag vil der skje et fall hvis make ikke er skjedd siden verdens skapelse,» og dermed slo han i stolen så det dundret, og prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirken som den ytterste dag skulde til å komme.

Men da sa bispen til almuen at han undret sig over at menigheten kunde klage over en prestemann som hadde sådanne gaver på stolen, og så megen visdom at han kunde forutsi tilkommende ting. Han syntes han minst burde være prost, sa han, og det varte ikke lenge heller før han blev det. Så var det ingen råd, de fikk dras med ham.

Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke hadde barn, men da kongen fikk høre at det kanskje kunde komme et, var han nyfiken efter å vite om det skulde bli en arving til land og rike, eller om det bare skulde bli en prinsesse. Så blev alle de lærde i landet samlet til slottet, for at de skulde si hvad det blev til. Men da det ikke var noen av dem som kunde, så husket både kongen og bispen på kullbrenneren, og det varte ikke lenge før de fikk ham imellem sig og spurte ham ut. Nei, han kunde ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som ingen kunde vite.

«Ja, ja,» sa kongen, «jeg er like glad enten du vet det eller du ikke vet det, jeg, men du er jo den vise prest og sanne profet, som kan forutsi tilkommende ting; og vil du ikke si det, skal du miste både kappe og krage,» sa kongen. «Men det er det samme, jeg skal prøve dig først,» sa han, og så tok han det største sølvkruset han åtte, og gikk ned i stranden. «Kan du si mig hvad som er i det kruset,» sa kongen, «så kan du nok si det andre og,» sa han og holdt på krus-lokket.

Kullbrenneren vred bare hendene og bar sig ille: «Å, du ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord, hvad har du nå for alt ditt slit og ditt slep!» sa han.

«Ja, der ser du om du ikke visste det!» sa kongen, for han hadde en stor krabbe i sølvkruset. Så måtte kullbrenneren inn i storstua til dronningen. Han tok en stol og satte sig midt på gulvet, og dronningen gikk frem og tilbake i stua.

«En skal ikke gjøre bås til ubåren kalv, og ikke trette om navnet før barnet er født,» sa kullbrenneren; «men slikt har jeg hverken hørt eller sett,» sa han; «når

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Dronningen går imot mig, så tror jeg mest det blir en prins, og når hun går ifra mig, ser det ut som det var en prinsesse.»

Det var tvillinger, så kullbrenneren traff det den gangen også. Og for det han kunde si det som ingen kunde vite, fikk han penger i lassevis, og så blev han den høieste næst kongen. Tripp trapp trille, han blev mer enn han vilde.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.