Kongen

Kongen av Forfatter:Nordahl Grieg

Slik vil Kongen leve for oss:

Ved en sølvblek bjørkestamme,

mot en naken vårskogs mørke,

står han ensom med sin sønn.

Tyske bombefly er over.

Slitets tunge, trette furer

i hans ansikt er hans egne.

Smerten i det gjelder andre.

Slik må fredens ansikt være,

grått og dradd av nattevåk,

jaget, pint, forhånt av voldsmakt,

men allikevel med styrken

til å lide med alt liv.

Han og bjørken hører sammen.

Som de døde er med mulden

er hans sjel blitt ett med landet.

Mannens rene, vâre smerte,

stammens hvite, stille lys,

ser en dag de ikke kjente.

Noe fint og skjult skal krenkes.

Noe grovt og ondt skal komme.

Over smerten, sår og hudløs,

lukker der seg strengt en vilje.

Slik må fredens ansikt være,

dirrende av spente sener,

i en hård forakt for mordet,

i et vern for alt den elsker.

Rak og høy står han ved bjørken,

stirrende mot det som kommer,

ørne‐ensom, ørne‐stolt.

II.

Da de tyske overfalt oss

og bød trelldom, svarte Kongen

at han nektet for seg selv.

Men det var hans folk som hadde

valget; bare det fikk svare.

Ingen presset han i kampen,

ingen tryglet han om støtte.

Sky og vâr for andres skjebne,

angst for andres rett å leve —

siden hver må dø alene —

stod han, uten krav, og ventet.

Aldri var vårt land så øde:

veier stengt og byer lammet,

det var langt fra sinn til sinn.

Var det ikke som hvert hjerte

fikk lagt valgets byrde på seg,

bevende: hva skal jeg gjøre?

Blekt og stille traff de valget,

først hans råd, og siden folket.

Første svaret kom fra havet.

Førti tusen norske sjøfolk,

en for alle, valgte strid,

valgte hjemløshet og lengsel,

valgte flammedød og koldbrann,

valgte drift på spinkle flåter

tusen ville mil fra hjelpen;

evig heder skal de ha!

Men de valgte det de kjente,

dekk og dørk, sitt eget arbeid.

De som gikk i krigen hjemme

valgte det de ikke kjente,

valgte det de ikke kunne.

Men de fant seg vei mot fienden,

fra fabrikken og kontoret,

fiskebåten, skolepulten;

oftest fikk de ingen ordre

uten den de ga seg selv.

Snøen brånet, bjørken spratt.

Rugden trakk i månenatten.

Tyske tanks var sør i dalen.

Med sitt hode fullt av våronn

gikk en mann nedover bygden,

han bar giftering på fingren,

det var lukt av hest i klærne.

Luften mellom ham og stuen

der hvor barnene og konen

stod og stirret, øket svimmelt

til et isrum hvor han sank.

Det var far som gikk i krigen.

Mange var som ikke gikk.

Kornet modnes sent her nordpå,

stampes ikke frem av jorden.

Så kom nederlagets time.

Kongen og de få som fulgte,

seilte hjemløse fra landet,

langsmed kystens siste øyer

der hvor vårens hvite sjøfugl

nettopp hadde endt sin lange,

lengselsdrevne reise hjem.

Landet lå igjen, alene.

Men det såkorn som var kastet

inn i hvert et nakent hjerte

på en blek, forpint aprildag

vokste gjennom høstens mørke:

det var selv en måtte velge.

Tapt og hjelpeløs var ingen:

hver var ensom med det største,

hver var ensom med seg selv.

Over jordens overflate

myldret landets nye herrer.

Vold og hykleri var parret,

og de kalte seg for gartner

når de bare var en lus‐pest

ynglende om folkets røtter,

giftig, gravende og grådig:

hvor er frihet, finn den, drep den.

Det ble ikke tungt å velge.

Tusen seilte over sjøen,

trosset bombefly og dødsdom,

storm og hav de ikke kjente

på en liten fiskeskøyte,

færingsbåt gikk også an,

Da de kom iland på kaien,

ba de straks om mere fare;

jagerfly var alltid drømmen,

og de brente etter kampen

som en elsker mot sin elskte.

Mange fikk det som de ville,

og de flyr idag Kanalen

til sitt ville stevnemøte.

Nød og terror ble i landet.

Alt ble plyndret og besmittet

men det siste, egentlige:

menskesinnet fikk de ikke.

Barnene stod først i striden:

det var vekstens eget opprør.

Kanskje barn har mest å verge,

siden de skal leve lengst.

Presset øket, hver fikk svare:

hva han mente med sitt liv.

Sa han at han mente noe,

ble han fengslet, slått og martret

av en flokk med syke treller

i den hatefulle angsten

for en frihet som de aldri

lærte av en førertrell.

Kornet modnes sent her nordpå.

Mannen, ensom med sitt indre,

velger langsomt, han må kjenne

hva han tror på, hvem han er,

men så føler han en lykke

ved at valget er hans eget,

gjennomprøvet, gjennomlidt.

Friheten er grodd i frihet,

alt er hans, fra rot til blomstring.

Han har retten til sin tanke,

dyrebar som hjemmets jord.

Fengslets bleke pinte menn

synger når de går i døden.

Nå er akeren blitt moden.

III.

Engang var det få rundt Kongen.

Nå står han og folket sammen,

og nå stiger det fra somme

dette underlige ropet:

du er fører, du er høvding,

og vi selv er kongehirden.

Hvorfor er det at de velger

ord fra våre fienders sprog:

Fører, før oss, og vi følger.

Er det angsten for å tenke,

er det trangen til å velte

alle byrder på en annen?

Skyldes ikke verdens nød

at den tenkte altfor dårlig?

Skal vårt bidrag til dens frelse

være det: å ikke tenke?

Men det tankeløse ropet

skjuler noe urettfærdig,

noe blindt og grusomt mot ham.

Førerskapet ofrer andre,

blodig må dets byrde være;

den skal Kongen være fri.

Ingen mann i dødens kval,

i en livbåts frost på havet,

eller siste natt i cellen

kan fortvilett rope til ham:

hvorfor har du ført oss hit?

De vil huske ham med godhet,

som en venn og som en felle.

De gikk selv sin gang mot døden,

for de valgte, de som han.

Han som stod ved bjørkestammen

i sitt hemmelige slektskap

med den bleke vår omkring seg,

hadde smertelig en ømhet

for alt liv som skulle gro.

Ydmyg har han sett det vokse

dit hvor hver mann er alene,

dit hvor friheten blir døden.

Han er mere enn en fører,

for han trodde på de andre,

sinnets eget kongerike.

Mot en fremtid skal han gå,

for han selv har mere frihet

i sitt hjerte enn de fleste.

Derfor er han folkekongen

i et land hvor hver skal være

fører for sin egen skjebne,

høvding i sitt eget sinn.