Hvorledes Dr Wrangel kom/8

– Ganske riktig, jeg må ha en billett til forestillingen på fredag.

Portieren gikk.

Stephanson spurte:

– Er denne billetten for Dem eller fru Theresa?

– For fru Theresa, svarte dr. Wrangel.

– Men tror De hun har lyst til å gå på teaterforestillinger så kort tid efter. . .

– Dessverre, sa dr. Wrangel tankefullt, hun må.

David Berglund.

De store hoteller fører, foruten de vanlige gjestelister, også journaler over sitt eget personale, fra den minste piccolo til hotellets viktigste mann, hovedportieren.

Dr. Wrangel valgte ut listene fra 6. til 12. juni. Det tok ham flere timer å gjennemgå dem. Han gransket dem med en nøiaktighet som kunde synes forbausende, ikke et navn eller et notat undgikk hans opmerksomhet. Ofte konfererte han med portieren om de enkelte navn. Ved reisendelistene var portierens betydelige personalkjennskap til stor hjelp. Disse listene med de tørre navn og data var likevel som en lektyre over en travel sommerukes reiseliv. Det var formelig som man kunde se svermen av de reisende strømme ut og inn av hotellvestibylen.

Han hadde den øvede kriminalists teft for navn, bare ved å se navnet, stillingen, bestemmelsesstedet og hensikten med reisen, kunde han ane sig til om det lå noe fordektig bak eller ikke. Slik kunde han ved gjennemsyn av listen for den 8de bemerke følgende til den forundrede portier –

– Han der har De aldri sett før på hotellet. Ham kjenner De ikke.

Portieren leste navnet: Heinz von Haenfstaengel, oberleutnant a. d., hensikten med reisen: Studier i Fürstenberggalleriet, fremtidig opholdssted: København. Portieren måtte innrømme, at han ikke kjente mannen personlig. Men han kunde huske ham. Han bodde på hotellet i tre dager. En meget stillferdig mann. Han gikk ut om morgenen for å studere i galleriet og kom bare tilbake til måltidene. Han gikk tidlig til sengs. En sympatisk hotellgjest.

– Men vet De bestemt at han studerte i galleriet? spurte dr. Wrangel.

Portieren rystet nesten forarget på hodet.

– Vi blander oss ikke op i gjestenes privatliv, sa han.

– Nei visst. Det er jo også mulig, at han studerte i galleriet for å fordrive tiden. Imidlertid er navnet falsk. Jeg tør vedde ti mot en på det. Det finnes sikkert ingen graf Haenfstaengel, Det er et berømt navn i München, en borgerlig familie, ansett kunsthandel forøvrig. Men hele opstillingen av navnet og titulaturen minner mig om en form, som er egen for en bestemt internasjonal forbryter. De må ikke tro at de er særlig opfinnsomme, de herrer storforbrytere. De gjentar sig bestandig. Og den herren jeg sikter til, har det nettop med å spekulere ut besynderlige navn. Han er også forfengelig og hans fantasi svermer alltid omkring kunst og adelskap. Især kunst. Fürstenberggalleriet og Haenfstaengel, der har vi to holdepunkter.

– Men det er ikke skjedd noe nevneverdig her i byen i den tiden.

– Med undtagelse av... bemerket Wrangel og så spørrende på portieren.

– Signor Cathfields død, ja – hvis det er en forbrytelse. Setter De ham i forbindelse med den?

– Nei, svarte Wrangel, det er ikke hans metier. Han er hotelltyv, men ikke på den måten. Dessuten har han forlatt hotellet før signor Cathfield døde, og vi kan vel gå ut fra at han også har forlatt byen. Denne «Graf v. Haenfstaengel» er jernbanetyv, hotellsvindler, sosietetstyv, om De vil. La oss nå se. Legg merke til alle disse navnene på reisende som er kommet fra Amerika.

– «Drottningholm» kom nettop den dagen.

– Ja visst ja. Med en mengde rike amerikanere, som har stanset her en dag og så dratt videre. Her har vi hans metier. Han har ventet på «Drottningholm» og har slått følge med et eller annet selskap som kunde gi ham anledning til et kup. Han er også reist avsted samme dag som de fleste amerikanerne. Men la oss foreløbig notere navnet.

Slik gav bare gjennemlesningen av reisende; listene anledning til å rulle op et lite sommerskuespill: Den glade turistsverm fra Atlanterhavsdamperen som et døgn fyller hotellet med sin lysende støi og så drar videre – med sosietetstyven hakk i hæl.

Journalen over hotellbetjeningen viste, at det nettop i de dagene var ansatt en del ekstramannskap. Hotellets faste og prøvede personale kunde portieren selvfølgelig svare for. Det var kommet tre nye menn til, en kjøkkenassistent og to hjelpetjenere. Kjøkkenassistenten var ennå i tjeneste på hotellet, den ene hjelpetjeneren hadde fått ansettelse på Hotel Eggers, hvor han visstnok var fremdeles, men den annen var visstnok blitt avskjediget på grunn av uduelighet. Det måtte hovmesteren kunne gi nærmere beskjed om. Hovmesteren blev tilkalt.

– Mannen på Eggers har jeg sett idag, forklarte han, De kan sikkert få fatt på ham når som helst. Kjøkkenassistenten kan jeg tilkalle hvad øieblikk det skal være. Og hvad den tredje angår –.

Hovmesteren trakk medlidende på skulderen.

– Den stakkaren, sa han bare. Men det lå en tydelig karakteristikk i ordene.

Dr. Wrangel kastet et blikk i protokollen.

– Han heter David Berglund, sa han – hvorfor sier De stakkar?

– Fordi han var så klosset og innskrenket, svarte hovmesteren. Og vendt mot portieren tilføide han:

– Det var han med arret. Du husker ham nok.

– Ja visst, svarte portieren og smilte. Ja, det var en underlig skrue.

– Arret? spurte Wrangel.

Hovmesteren forklarte.

– Han hadde et stort arr efter et knivstikk her under venstre øie. Han var blitt overfalt av en finne engang han var stuert ombord i en liten båt, fortalte han.

Dr. Wrangel satt taus en stund fordypet bak det store protokollarket. Det skjulte ganske ansiktet hans. Tilsynelatende vilde han nok engang granske journalen for muligens å finne en bedre ledetråd. Omsider la han journalen tilside og sa:

– Denne David Berglund er altså den eneste som er noenlunde ukjent. Hadde han noen anbefalinger?

– To-tre, såvidt jeg husker. Fra småhoteller hvor han hadde servert tidligere.

– Og han viste sig å være ganske ubrukelig?

– Han var ikke egentlig påfallende udyktig i tjenesten, han serverte med en viss omhu. Men han hadde ikke omløp i hodet. Det var vanskelig å få ham til å forstå hvad han skulde gjøre. Når han først forstod det, gjorde han det villig, men vi må ha hurtige folk i en stor bedrift som denne, folk som kan tenke selvstendig. Undskyld hr. doktor, men hvis De bare hadde sett denne fyren i arbeide en eneste gang, vilde De ha skjønt hvorfor jeg kalte ham en stakkar. Å sette ham i forbindelse med noe så desperat som et mord, forekommer mig å være utenkelig. Dessuten var han ikke helt presentabel. De vet dette stygge arret i ansiktet. Kort sagt, vi kunde iallfall ikke bruke ham. Han var svært ulykkelig over at han måtte gå.

– Bad han om å få bli? spurte Wrangel.

– Ja.

– Så, han bad om å få bli, mumlet dr. Wrangel hen for sig, er De sikker på det?

Portieren og hovmesteren vekslet blikk, som om de vilde si til hverandre: Doktoren sitter og tenker på noe ganske annet.

– Han forlot tjenesten dagen efter signor Cathfields død, sa dr. Wrangel.

– Det husker jeg ikke. Men hvis det står i journalen så er det naturligvis riktig.

– Det står i journalen. Sov David Berglund på hotellet?

– Nei, vi kan ikke ha alle folkene boende her. Iallfall ikke ekstramannskapet.

– Vet De hvor han bodde henne, denne David Berglund?

– Nei, formodentlig leide han et værelse ute i byen.

Doktoren reiste sig og knappet hanskene.

– Ja, så er det ikke mer foreløbig, sa han, med undtagelse av at De må skaffe mig rede på hvor denne Berglund bodde.

– Jeg skal undersøke saken, svarte hovmesteren, adskillig forundret over doktorens interesse for denne «stakkaren», formodentlig er det noen av de andre tjenerne som vet det.

Det gikk noen timer, dr. Wrangel hadde en konferanse på politistasjonen for å bringe visse formelle omstendigheter i orden. Da han vendte tilbake til hotellet ved tre-tiden og kastet et blikk på klokken konstaterte han at det ennå vilde vare fire timer før fru Theresa kunde komme. Han konstaterte det med et visst savn og merket en flyktig utålmodighet.

I vestibylen satt unge Paolo og konsul Andvig og ventet. Paolo kom straks imot ham med fremstrakt hånd.

Hans optreden var vesentlig forandret. Han var fremdeles til det ytterste høflig, men han la også for dagen en viss hjertelighet. Dr. Wrangel festet sig ved det, han hadde imidlertid lært sig å behandle mennesker med den ytterste mistenksomhet og iakttok derfor en viss reservasjon.

Paolo begynte med en undskyldning. Han hadde muligens optrådt noe ubehersket i Lysekil aftenen i forveien. Men nå var han blitt bedre orientert. Han forstod at saken var i de beste hender hos dr. Wrangel. Det hadde gledet ham meget å høre at doktoren allerede var kommet til Göteborg. Formodentlig med motorbåt. Hvorfor ikke doktoren heller hadde gjort ham den fornøielse å seile med ham?

– De glemmer, svarte doktoren smilende, at igåraftes var De ennå ikke orientert.

– Og dessuten hadde formodentlig doktoren større hastverk med å komme til Göteborg enn jeg.

Paolo sa det uten den ringeste antydning av noe underforstått, men dr. Wrangel opfattet brodden.

Paolo fortsatte:

– Jeg hører tilfeldigvis at jeg ikke kan få de værelsene jeg har bestilt.

– Nei, jeg har allerede lagt beslag på dem.

– Ønsker De så bestemt å bo nettop der?

– Jeg kommer slett ikke til å bo der, svarte doktoren, det ene værelset er avstengt og vil bli avstengt. De andre værelsene er reservert for signora Cathfield.

– Madame vil altså uleilige sig hit?

– Jeg kan se på Dem at De vet det.

– Ja, jeg vet det. Jeg vil bare meddele Dem at jeg også blir boende på hotellet. Jeg står nårsomhelst til disposisjon hvis det er noe De ønsker oplysninger om. Til gjengjeld håber jeg at De vil vise mig eller min advokat den samme imøtekommenhet.

– Det lover jeg.

– Takk. Når kommer madame?

– I eftermiddag.

– Så vil jeg tillate mig å gjøre madame min ærbødige opvartning.

Dr. Wrangel spekulerte en stund. Det er mottrekket som forberedes, tenkte han, det er den sicilianske høflighet med dolken i trøieermet.

Litt efter fikk han en liten papirlapp av hovmesteren.

– Der bodde David Berglund, sa han.

Wrangel leste: Hotell «Tripolis». En besynderlig tankeforbindelse fløi gjennem hans hode: Signor Cathfield fra Tripolis, hotell «Tripolis».

– Det var da et merkelig navn på et hotell i Göteborg, sa han, det må være et tredjeklasses hotell.

– Jeg tenker sjetteklasses, svarte Grand hotells hovmester og kneiste litt med nakken.

Ved teen.

Dr. Wrangel møtte op på bryggen. Fru Theresa så ut til å være ganske oplivet efter den friske sjøreisen og hilste på ham med en viss munter overgivenhet. Hun hadde heller ikke hatt anledning til å kjede sig underveis, Gøsta Ericson hadde fulgt henne fra Lysekil.

– Vi har spist en fortreffelig lunsj ombord, sa skuespilleren. Og fru Theresa har vakt hele selskapets opmerksomhet. – La De merke til hvor begeistret den østerrikske greven var?

Fru Theresa så sig om blandt de reisende.

– Han er kommet vekk for oss nå, mumlet hun, nå ja, vi ser ham vel igjen, han skulde ta inn på samme hotell.

– Dere har altså gjort bekjentskaper? spurte dr. Wrangel.

– Det er umulig annet i ferietiden. Det var især en østerriksk greve som var meget interessant. Ham må du se å få hilst på.

I bilen fortalte dr. Wrangel om sitt møte med Paolo. – Han har ganske forandret taktikk, sa han, han er imøtekommende, og han forsøker å legge