Hvorledes Dr Wrangel kom/7

– Jeg har sett det.

– Godt. Er motorbåten klar?

– Alt i orden. Raceren skal ligge ved dampskibsbryggen klokken tolv inatt.

– Det er fint. Vinden er ikke særlig sterk. Jeg antar vi kan ta ham igjen allerede ved trestiden inatt.

– Sikkert. Jeg kjenner båten.

Stephanson vilde gå, men dr. Wrangel holdt ham et øieblikk fast i jakkeopslaget.

– Jeg vil bare spørre Dem om en liten ting, sa han, var De tilstede ved undersøkelsen i hotellet da døren blev sprengt?

– Nei, ikke jeg.

– For den gangen kunde De nemlig ha tatt morderen. Morderen var der.

– Detektiven stusset.

– Morderen? spurte han. Mener De ham?

– Jeg sa bare morderen, svarte dr. Wrangel.

I det samme kom fru Theresa.

De tre værelser.

Tidlig på morgenen, før de reisende var begynt å komme ned til frokost, hadde dr. Wrangel og Stephanson foretatt en undersøkelse av værelse nr. 27. De hadde forlatt Lysekil med motorbåten ved midnatt. Det hadde vært en henrivende tur nedover langs kysten i den klare sommernatten. Efter et par timers fart hadde de passert den blå yachten. Båten kunde ikke ventes til Göteborg før utpå formiddagen. Vinden hadde snudd, og stod nå temmelig hardt imot.

Fra sin tjenestetid i Stockholm var Stephanson vant til at dr. Wrangel arbeidet efter egne metoder. Den måten han foretok undersøkelsen i hotellet på, forundret ham derfor ikke. Det hele hadde på en måte nyhetens interesse for Stephanson. I den første tiden efter dødsfallet hadde det ikke vært tale om noen nøiaktigere undersøkelse, for det forelå ikke noen mistanke om en forbrytelse. Hvis det straks var blitt utkastet en slik siktelse, hadde man sikkert festet sig ved noen enkeltheter, som sterkt forringet betydningen av den omstendighet at den dødes værelse var låst innenfra.

Den rike signor Cathfield hadde lagt beslag på en av hotellets beste suiter for sig og sin hustru. To soveværelser, en salong og et bad. Salongen og fruens soveværelse var sammenhengende, derefter kom badet og så signorens soveværelse. Her konstaterte dr. Wrangel at der var et stort klæsskap, som godt kunde rumme to mordere, om det skulde være. Dessuten hadde man døren til badeværelset. Men den var også låst, forklarte portieren.

Dr. Wrangel kunde altså efter en foreløbig og flyktig undersøkelse fastslå følgende:

Vi går ut fra (han snakket til Stephanson, men detektiven hadde fornemmelsen av at Wrangel egentlig bare snakket med sig selv, som om han halvhøit gjennemgikk et regnestykke). – Vi går ut fra, at det er riktig at begge dørene har vært låst innenfra. Det kunde se ut til å være avgjørende for teorien om selvmord, men i virkeligheten er det ikke det, den har bare bidratt til at mistanken om mord straks blev utelukket. Et menneske som vil ta livet av sig, behøver ikke låse sig inne på den måten. Derimot kunde en forbryter nettop benytte sig av dette middel for å bringe efterforskningen på villspor. For en teknisk dreven forbryter er det ikke vanskelig å treffe et sånt arrangement. Det eksisterer innbruddsverktøi, som gjør det til en bagatell både å låse en dør og låse den op fra den motsatte siden. Dessuten kan man tenke sig, at morderen simpelthen har opholdt sig inne i værelset, for eksempel i det store skapet, og så har sloppet ut under forvirringen efter at døren var blitt sprengt. Videre har vi døren til badeværelset. Portieren kan bare huske med bestemthet at den også var låst. Men derimot tør han ikke sverge på at nøkkelen stod i på innsiden. Det er umulig å vite med bestemthet, når mordet er foregått. Men vi kan jo tenke oss at det var ved 10-tiden om kvelden, mens signora Cathfield var i teatret. Efter forbrytelsen har morderen gått ut gjennem badeværelset, har låst døren efter sig, og er gått inn i signoraens leilighet. Derfra har han så sloppet ut, eller har kanskje gjemt sig der...

Da dr. Wrangel var kommet så langt i sine utlegninger, så han på Stephanson og spurte:

– Ikke sant, De er enig med mig?

– Jeg er enig i Deres resonnement, svarte Stephanson, men det beroliger mig ikke.

Dr. Wrangel pekte på skrivebordsstolen.

– Der satt signor Cathfield, ikke sant, og der på gulvteppet fant man den lille revolveren, «damerevolveren», om jeg så må si. Sett Dem i stolen, Stephanson, sånn ja.

Detektiven tok nølende plass.

Dr. Wrangel gikk et par skritt bak ham og mønstret omgivelsene omhyggelig.

– Efter såret å dømme, må morderen ha stått her og skutt fra denne avstand.

– De snakker hele tiden om et mord, De utelukker altså ganske muligheten av selvmord, sa Stephanson.

– Fra denne avstand, mumlet dr. Wrangel åndsfraværende.

Plutselig snudde han sig mot vinduene.

– Det er da også et forbannet lys, sa han.

Han gikk bort og trakk de tykke forhengene for.

Det blev et øieblikk ganske mørkt i rummet, men så tendte doktoren lyset.

– Omtrent slik må det ha sett ut, mumlet han.

Wrangel åpnet døren til badeværelset.

– La oss gå videre, sa han. Stephanson fulgte ham. De gikk gjennem badet og kom inn i fruens soveværelse.

– Som De ser, kan morderen godt ha gått denne veien, bemerket han.

Så åpnet han døren til salongen ved siden av. Ikke noe sted gjorde han nøiaktigere undersøkelser, men det var noe forunderlig granskende og eftertenksomt over ham, likesom han lette efter noen eller noe, han ikke kunde finne.

Plutselig spurte Stephanson:

– Arbeider De fremdeles som fru Theresas venn, dr. Wrangel?

– Ja, naturligvis.

– Da forekommer det mig at Deres sannhetskjærlighet spiller vennen et slemt puss. De har på en meget instruktiv måte forklart mig, hvorledes morderen kan være undsloppet. Det er meget i mulig at det kan ha foregått slik. Men alle omstendigheter tatt i betraktning, så er det efter dette enda mer sannsynlig, at det er fru Theresa selv, som har begått mordet. Det er hun som har skutt mannen, det er hun som derefter har gått inn til sig selv gjennem badeværelset.

– Ganske riktig, svarte dr. Wrangel, det er den sannsynligste forklaringen, men det er ikke den eneste. Synes ikke De også at den er altfor enkel?

– Om noen timer kan vi vente italieneren her med en advokat, fortsatte Stephanson, ingen kan nekte ham å foreta undersøkelser i det værelset hvor hans far er død på en så mystisk måte. Han vil komme til å gjøre akkurat de samme iakttagelser som De, og derved vil hans mistanke mot fru Theresa bli vesentlig styrket.

– De har nok rett, svarte dr. Wrangel likegyldig, jeg forstår at De er urolig for arrestordren, De burde ha utført Deres opdrag, mener De?

– Gudbevares, når De overtar ansvaret.

– Jeg vil også overta ansvaret rent formelt, sa dr. Wrangel, klokken 10 går jeg til politichefen og påtar mig å bringe saken til en løsning, som vil komme til å tilfredsstille alle parter.

– Bringe saken til opklaring, mener De?

Dr. Wrangel smilte.

– De spør så inkvisitorisk, kjære Stephanson, svarte han undvikende. Hvad tror De politichefen vil svare?

– Jeg er overbevist om at han vil gi Dem frie hender.

– Jeg også.

Så ringte Wrangel på portieren.

– Vil De sørge for at det værelset som sist blev bebodd av den avdøde signor Cathfield, blir avstengt.

– Det skal ikke benyttes altså?

– Ikke foreløbig. Derimot må de andre to værelsene, nemlig soveværelset og salongen og badeværelset settes istand til en reisende, som kommer fra Lysekil ikveld. Det er en dame.

– Det skal bli notert. Tør jeg utbe mig navnet?

– Fru Theresa Cathfield.

Portieren kunde ikke legge skjul på en viss bevegelse.

– Den samme damen, som... mumlet han.

– Ja, den samme damen.

– Og hun ønsker akkurat de samme værelser, som... som hun hadde dengang.

– Akkurat.

– Vel, alt skal bli besørget.

– Dessuten, fortsatte dr. Wrangel, vil jeg gjerne se fortegnelsen over gjestene fra dagene omkring signor Cathfields død. Og hotellets journaler. Jeg vil vite, hvem som opholdt sig i hotellet, både av reisende og personale. Jeg forutsetter at hotellet kan skaffe mig disse oplysningene.

– Selvfølgelig. Om en halv time skal alt ligge ferdig på kontoret.

Portieren vilde gå, men dr. Wrangel stanset ham med en bevegelse som om han hadde fått en ny innskytelse.

– Da jeg kjørte til hotellet imorges, la jeg merke til teaterplakatene, sa han, det forekommer mig, at jeg så de Wahls navn.

– «Johan Ulfstjerna» opføres fredag med de Wahl som gjest, sa portieren.

Dr. Wrangel så på Stephanson og spurte:

– Husker De at det var det samme stykket som gikk den kvelden da signor Cathfield døde?

– Det står i politirapporten, svarte Stephanson alvorlig, fru Theresa var i teatret den dagen.

– Ganske riktig, jeg må ha en billett til forestillingen på fredag.

Portieren gikk.

Stephanson spurte:

– Er denne billetten for Dem eller fru Theresa?

– For fru Theresa, svarte dr. Wrangel.

– Men tror De hun har lyst til å gå på teaterforestillinger så kort tid efter. . .

– Dessverre, sa dr. Wrangel tankefullt, hun må.

David Berglund.

De store hoteller fører, foruten de vanlige gjestelister, også journaler over sitt eget personale, fra den minste piccolo til hotellets viktigste mann, hovedportieren.

Dr. Wrangel valgte ut listene fra 6. til 12. juni. Det tok ham flere timer å gjennemgå dem. Han gransket dem med en nøiaktighet som kunde synes forbausende, ikke et navn eller et notat undgikk hans opmerksomhet. Ofte konfererte han med portieren om de enkelte navn. Ved reisendelistene var portierens betydelige personalkjennskap til stor hjelp. Disse listene med de tørre navn og data var likevel som en lektyre over en travel sommerukes reiseliv. Det var formelig som man kunde se svermen av de reisende strømme ut og inn av hotellvestibylen.

Han hadde den øvede kriminalists teft for navn, bare ved å se navnet, stillingen, bestemmelsesstedet og hensikten med reisen, kunde han ane sig til om det lå noe fordektig bak eller ikke. Slik kunde han ved gjennemsyn av listen for den 8de bemerke følgende til den forundrede portier –