Hvorledes Dr Wrangel kom/35

Fra Wikikilden

vinduet og ryggen mot døren. Den øverste del av hodet var synlig over stolkanten. Da kapteinen banket på, svarte han kom inn! uten å reise sig. Og da kapteinen var kommet inn i værelset, spurte han stillferdig, men fremdeles uten å bevege sig:

– Kaptein Farace, De er formodentlig kommet for å si at De reiser. I så fall gleder det mig, for det er den eneste fornuftige utvei.

To motstandere.[rediger]

Kaptein Farace blev stående målløs over den annens uhøflighet. Wrangels optreden var planmessig fornærmelig. Han snudde sig ikke, han blev sittende urørlig med ryggen mot den fremmede, og det var en tydelig hån i stemmen.

– Vil De ikke reise Dem op, så jeg kan se Dem i ansiktet, sa kapteinen. Jeg har alltid lyst til å se den som fornærmet mig.

– Kjære kaptein, svarte dr. Wrangel, jeg sitter virkelig så godt at det vilde genere mig å skifte plass. Dessuten innser jeg ikke nødvendigheten av noen lengre samtale. Jeg venter på Deres svar.

– Det er altså Deres hensikt å fornærme mig?

– Deres opfatning er ikke langt fra sannheten.

– Og De ønsker å høre mitt svar?

– Jeg venter stadig på det.

– Nåvel, jeg har et svar å gi Dem.

Franskmannen satte et lite sølvbeslått skrin fra sig på bordet. Han var meget blek. Dr. Wrangel reiste sig nå. Han betraktet den rasende franskmann et øieblikk, og efter å ha kastet et blikk på skrinet, spurte han, idet han smilte forbindtlig:

– De har tatt med våben, ikke sant? Hvad vil De med dem?

– De representerer mitt svar til Dem.

– De skulde ikke gå omkring med Deres våben i skrin, sa Wrangel og smilte enda mer vennlig og innlatende, det er nemlig tungvint og upraktisk. Det er meget lettere å ha en pistol løs i lommen. Hvor enkelt vilde det ikke være for Dem å trekke et våben op av lommen og avfyre det mot et mål – for eksempel en blank hodeskalle som lyser over et brunt stoltrekk.

Franskmannen gjorde en bevegelse, men Wrangel stanset ham.

– Nå er det for sent, sa han, meget for sent. Jeg har allerede reist mig op, som De ser. Det er ikke så lett lenger. Men jeg skal gi Dem en oplysning som kanskje er nyttig for Dem: Jeg er ganske våbenløs.

– Jeg er ikke noen snikmorder, svarte kaptein Farace.

– Det er dumt av Dem. Ofte kan et raskt lite drap avgjøre store vanskeligheter. Som sagt, jeg er våbenløs. De har altså Deres chanse.

Det var med tydelig selvovervinnelse kaptein Farace kunde fortsette samtalen.

– Jeg har overveiet situasjonen nøiere, sa han. Jeg har bestemt mig for å tilby Dem en duell.

– Mitt lands lover forbyr dueller.

– Lover kan omgås. Jeg har et brev i lommen, hvor jeg meddeler at jeg frivillig søker døden. Et sånt brev må De også skrive.

– Nei, jeg vil ikke det.

– Ved siden av å være en stor slyngel, er De altså feig også.

– Det er besynderlig å høre slikt. Men jeg ser virkelig ikke noen grunn til at jeg skulde risikere livet for å gjøre Dem en tjeneste.

– Og De fastholder Deres trusler fra i formiddag?

– Jeg har gitt Dem mine betingelser. Jeg har ingen ting å forandre.

– De vil altså støtte anklagen mot fru Theresa?

– Det kommer an på Dem. Hvis De reiser Deres vei, trenger fru Theresa min beskyttelse. Og i så fall vil jeg naturligvis gjøre alt for at hennes sak skal komme til å stå så godt som mulig. Men hvis De motsetter Dem mitt ønske, har jeg ingen som helst grunn til å hjelpe henne. Jeg er ganske usentimental. Jeg er så gammel nå, at jeg handler bare efter kald beregning. Det forekommer mig at Deres beregninger også er uhyre nederdrektige.

Dr. Wrangel trakk beklagende på skulderen.

– Jeg har tatt min beslutning, sa han. Det er forbannet uheldig for mig at De er dukket op i spillet. Derfor vil jeg også bruke de kort jeg har på hånden.

– Selv om det skal gå ut over en ung og uskyldig kvinne?

– Nå. Ung og uskyldig . . . Det forekommer mig at De bruker svært romantiske uttrykk.

– De vil kanskje våge å påstå at fru Theresa er skyld i sin manns død.

– Bevisene er overveldende.

– Men tror De det virkelig?

– Jeg er bare sikker på en ting, svarte Wrangel. Nemlig, at den mann som blev arrestert i formiddag ikke har begått mordet.

– Når det kommer til stykket foreligger det kanskje ikke engang et mord, men et selvmord.

– Ved en overfladisk betraktning kan det se sånn ut. Men det vilde ikke falle mig vanskelig å bevise at det er begått et mord.

– Skal jeg fortelle fru Theresa alt dette?

– Fortell hvad De vil. Men jeg gir Dem en chanse til. Jeg holder alltid ord. De har fått betenkningstid til imorgen. Jeg behøver ikke å betrakte saken som avgjort ennå. Først imorgen har De det siste ord.

Kapteinen stod usikker og fingret med pistolkassen. Han så inn i Wrangels ansikt, og Wrangel leste i franskmannens uttrykk en overveldende forbauselse over den annens sjofelhet. Kapteinen stod og tenkte sig om. Plutselig var det som om han tok en ny beslutning. Uten å hilse åpnet han døren.

– Kommer jeg til å høre fra Dem? spurte Wrangel.

– Ja, De skal høre fra mig, svarte Farace truende.

Wrangel bukket forbindtlig og tok plass i lenestolen. Før franskmannen hadde forlatt værelset, hadde Wrangel inntatt sin gamle plass – han satt halvt begravet i den store stolen med ansiktet mot vinduet og med bakhodet vendt mot døren. Hodeskallen lyste over stolryggen. Franskmannen stirret på den. Det for en skjelven gjennem ham. Men så grep han sig i det. Han rystet tanken av sig og gikk.

Da han hadde lukket døren, strøk Wrangel sig over pannen. Han var blitt blek.

Så sa han for sig selv –

– Han torde ikke.

Utenfor hotellet møtte franskmannen Stephanson. Kriminalbetjenten spurte ham om han hadde snakket med Wrangel.

– Ja, – forhåpentlig for siste gang.

Stephanson gav nå franskmannen den beskjeden som Wrangel hadde bedt ham overbringe, at han var å treffe på sin vanlige aftentur i parken klokken elleve.

Oplysningen lot til å gjøre et besynderlig inntrykk på kaptein Farace. Han blev stående en stund og tenke sig om.

Stephanson hørte at han mumlet: Klokken elleve.

– Hvis De treffer dr. Wrangel, sa franskmannen omsider, vil De da hilse ham, at jeg ikke kan komme i aften. Men klokken ni imorgen tidlig skal han høre fra mig.

Stephanson tenkte:

– Jeg vet ikke hvad det skal bety med denne spaserturen i parken. Dr. Wrangel har sikkert en bestemt hensikt med den. Men en ting er jeg ganske sikker på. Franskmannen kommer, skjønt han benekter det.

Og Stephanson blev enig med sig selv om at han også vilde komme. Han ante en fare.

Den siste dag.[rediger]

Stephanson hadde spekulert meget på dr. Wrangels besynderlige optreden efter møtet på politistasjonen. Han hadde inntrykk av at Wrangel var en mann som reiste sig fra bordet efter å ha kastet et siste blikk på spillet, – ikke fordi spillet var ferdig, men fordi stillingen var slik, at det var endelig avgjort. Han forstod av Wrangels sørgmodige og åndsfraværende vesen at avgjørelsen innebar et tragisk moment. Samtalen med den enarmede franskmann hadde direkte forskrekket