Hvorledes Dr Wrangel kom/34

– Jeg må ha klarere beskjed, sa han. Theresa er fremdeles truet av en stor fare, ikke sant? Men faren kan bli avverget hvis De legger Dem i selen for det?

– Ganske sikkert.

– Men Deres betingelse er at jeg reiser min vei og overlater henne til Dem?

– Riktig.

– Og hvis jeg nekter å gå inn på Deres betingelser, vil hun bli tiltalt for mord.

– Jeg kan ganske sikkert få henne arrestert i løpet av et par timer.

– Dessverre, sa franskmannen, tillater ikke Deres lands lover at jeg gir Dem det svar De fortjener. Men det hender at man er nødt til å snakke med slyngler. Jeg blir altså nødt til å spørre Dem: Hvor lang frist gir De mig?

– Den bør ikke være så lang. Saken har hastverk, for begivenhetene ruller videre og kan ta makten fra oss. Altså sier vi til imorgen tidlig.

– Imorgen tidlig skal De få mitt svar, sa franskmannen og forlot ham uten å hilse.

Dr. Wrangel vinket på en kelner og ba om et stort glass konjakk. Efter å ha skyllet det ned, mumlet han for sig selv:

– Det hjalp. Det tar på kreftene å spille pøbel.

Professor Fiedler.

Professor Fiedler var ennå ikke kommet, så Wrangel blev sittende en stund i en av hotellets små salonger i samtale med Stephanson. Kriminalbetjenten hadde for en times tid siden truffet professoren for utgående. Han skulde avlegge en visitt hos en av sine videnskapelige forbindelser. Wrangel ventet tålmodig. Stephanson syntes han var i usedvanlig godt humør og tilskrev det den suksess han hadde hatt i fektningen mot Alexis Boman. Det var virkelig kommet noe innsmigrende og lyst over Wrangel. Det var likesom et stormende uvær var trukket over og hadde gitt plass for en blid og velgjørende ro.

Stephanson var fremfor alt interessert i tilfellet Samuel Kattberget. Han anså det for gitt, at de nå hadde morderen innenfor lås og lukke. Wrangel smilte tvetydig, men uttalte sig ikke nærmere.

– Men det er en gåte for mig, sa Stephanson, hvordan De sånn uten videre kunde opgi navn og adresse på ham. Hadde De visst det lenge?

– I flere dager, svarte Wrangel, men jeg hadde ikke tenkt å la bomben springe så fort. Jeg blev tvunget til det ved advokat Bomans pågående fremferd. Slik som saken lå an, måtte det foretas en arrestasjon og jeg vilde ikke at det skulde bli fru Theresa.

– Men hvad var det egentlig som førte Dem frem til Samuel Kattberget?

– Det var en uhyre enkel kombinasjon, svarte dr. Wrangel. Det var den gamle hotellvertinnen som bragte mig på tanken. Husker De vår første samtale med henne?

– Jeg husker bare at hun var ytterst mistenksom mot Dem og meget optatt av signor Cathfields tidligere besøk.

– Det hele er den enkleste matematikk, sa Wrangel. Jeg var straks klar over at en mann som signor Cathfield måtte ha en særskilt viktig grunn for å besøke det lille skitne hotellet. Da jeg fikk vite navnet på hotellets tidligere eier, hadde jeg forbindelsen klar. Navnet røbet slektskapet. De husker at signoren hadde spurt efter fyrsteværelset, og Lindskog sa at han hadde smilt så ondskapsfullt. Det kunde selvfølgelig ikke bety noe annet, enn at han var dypt krenket og rasende. Jeg tenkte straks: Han har satt penger i hotellet, og slektningen har snytt ham. Han har beskrevet hotellet som et luksushotell med fyrsteværelser og lignende, og han har sikkert sendt fotografi av bygningen med det store, prangende skiltet. Han har fantasi, den gamle hestetyven. Men jeg grep ikke inn på det tidspunkt, for situasjonen var altfor usikker. Men så kom tyveriet av dokumentene fra Bomans kontor. Da skjønte jeg at Samuel var blitt skremt av avisnotisene. Han forstod at signor Cathfield ganske sikkert hadde efterlatt sig papirer som kunde avsløre hans bedragerier med hotellet. Han vilde ha dem vekk for enhver pris.

– Fordi de også avslørte hans forhold til mordet.

Wrangel stirret åndsfraværende ut i luften.

– Den gamle krøtterhandleren visste ikke da, at vi hadde konstatert et mord, sa han.

Stephanson reiste sig og begynte å drive urolig frem og tilbake.

– Men når vi igjen kommer tilbake til hotellet, sa han, så ruller vi igjen op alt det, som fremdeles er uopklart. David Berglund . . . Kofferten med stein i . . .

Wrangel la hånden på skulderen hans.

– Det er kanskje det gamle spill om sideløpende begivenheter, sa han. En forbrytelse som denne kan ikke stå isolert, fordi den griper dypt inn i de daglige hendelser. Fra samme øieblikk mordet er begått, har det innfiltret sig i andre foreteelser. Før man har et klart billede av motivene, virker de sideløpende hendelser forstyrrende. Det er først når alt er opklart, at man kan se hvor hver ting hører hjemme. –

Så kom professoren. Gjensynet med Wrangel var meget hjertelig. Han betraktet ham fra alle sider med glad nysgjerrighet. Så truet han til ham med fingeren og sa mildt bebreidende –

– Allerede i arbeide, hører jeg. Det er kanskje for tidlig. Men forresten ser De fortreffelig ut. De har fått Deres levende uttrykk tilbake. Sist jeg så Dem, var det noe dødt og grublende over Dem. De har sikkert hatt godt av å vende tilbake til livet og dets vanskeligheter.

De to gamle venner blev enige om å spise sammen. Før Stephanson gikk, sa Wrangel til ham –

– De treffer sikkert kaptein Farace. Hvis han ytrer noe ønske om å få snakke med mig, så si at jeg spaserer i Kungsparken hver aften ved 11-tiden.

– Virkelig, svarte Stephanson stussende. Det visste jeg ikke.

– Nei, det er nok så. Jeg går aldri der på den tiden, men De kan si det allikevel. Jeg skal iallfall sikkert være der i kveld.

Wrangel og professor Fiedler pratet en stund før måltidet. Wrangel vilde igjen komme inn på sin overståtte sykdom, men Fiedler avbrøt ham –

– Det er mitt råd til alle rekonvalesenter, at de ikke skal tenke mer på det som er forbi. Først når sykdommen også er glidd bort fra tankene, kan man si at den er helt overvunnet.

– Det er noen rent praktiske oplysninger jeg vil ha bekreftet, svarte Wrangel. Flyveulykken fant sted den tolvte juni, ikke sant?

– Den nøiaktige datoen husker jeg ikke. De blev samlet op under den knuste maskinen. Den var styrtet ned fra en ganske liten høide.

– Jeg har spekulert en del på, hvorfor ambulansen bragte mig til Deres klinikk og ikke til lægevakten.

– Jo, det skal jeg forklare Dem, svarte professoren livlig. I begynnelsen trodde man De var ved full bevissthet og ikke videre såret. De snakket klart og tydelig og sa at De vilde bli ført til min klinikk.

– Jeg husker ikke noe av det.

– Den slags fenomener er ikke sjeldne under bevisstløshet. Det er en slags logiske feberfantasier. Jeg kom selv straks til stede da De blev båret inn i klinikken, og skjønt det var et par år siden De hadde sett mig, gjenkjente De mig straks. Kjære venn, sa De, det er ikke så farlig. Jeg så da, at det var galt fatt med hodet Deres, men jeg trøstet Dem med at det bare vilde bli en affære på en ukes tid. De kunde ikke ha hatt noen smerter. Som bevis på hvor besynderlig klar De var, kan jeg fortelle Dem at De ba om å få toalettsakene sendt til klinikken fra hotell Dagmar.

– Fra hotell Dagmar, gjentok Wrangel forundret.

– Naturligvis. Hvorfor forbauser det Dem. De pleide jo alltid å ta inn på hotell Dagmar. Send bud til nummer 24 efter mine saker, sa De. De husket endog værelsesnummeret. Men så i løpet av noen minutter blev De uklar, og så var det ikke mange fornuftige ord å få ut av Dem. Bevisstløsheten varte i åtte dager. Nå kan jeg si Dem, at Deres tilstand var ytterst betenkelig. En mindre god konstitusjon enn Deres vilde ha bukket under.

– Husker De ikke et eller annet av det jeg sa mens jeg var bevisstløs. En setning. Et navn.

Professoren rystet misfornøid på hodet.

– Nå er vi altså midt oppe i sykehistorien igjen, sa han, og jeg som trodde vi skulde ha en hyggelig eftermiddag. Jeg kan ikke si noe eksakt. Det var likesom De hele tiden var under en narkose. Og det er virkelig umulig å huske hvad bedøvede mennesker prater om. Det var vel mest flyktige erindringer fra Deres arbeide.

– Nevnte jeg noen gang navnet David Berglund? Professoren rykket til.

– Ja, svarte han bestemt, nå husker jeg det. Det var et navn som kom ofte igjen i Deres fantasier.

– Takk, svarte Wrangel. Så skal jeg ikke spørre mer. Det var en av de tingene jeg vilde vite. Og nå ser jeg, at hovmesteren kommer for å si at det er servert. Kom, kjære venn, så skal vi allikevel forsøke å få en hyggelig dag ut av det.

Utpå kvelden var Wrangel tilbake på sitt hotellværelse. Han satte sig straks til skrivebordet og begynte å arbeide. Men først la han klokken foran sig på bordet; det kunde tyde på at han skulde være ferdig til en bestemt tid. Da han hadde skrevet en times tid, ringte portieren og sa at kaptein Farace ønsket å tale med ham.

– La ham komme, sa Wrangel.

Efter denne telefonbeskjeden fikk Wrangel et besynderlig hastverk med å forandre forskjellige ting i værelset. Han flyttet skrivebordet til side, så det blev bedre plass. Derefter skjøv han den store klubbstolen over mot vinduet. Så tok han makelig plass i stolen. Han satt med ansiktet mot vinduet og ryggen mot døren. Den øverste del av hodet var synlig over stolkanten. Da kapteinen banket på, svarte han kom inn! uten å reise sig. Og da kapteinen var kommet inn i værelset, spurte han stillferdig, men fremdeles uten å bevege sig:

– Kaptein Farace, De er formodentlig kommet for å si at De reiser. I så fall gleder det mig, for det er den eneste fornuftige utvei.

To motstandere.

Kaptein Farace blev stående målløs over den annens uhøflighet. Wrangels optreden var planmessig fornærmelig. Han snudde sig ikke, han blev sittende urørlig med ryggen mot den fremmede, og det var en tydelig hån i stemmen.

– Vil De ikke reise Dem op, så jeg kan se Dem i ansiktet, sa kapteinen. Jeg har alltid lyst til å se den som fornærmet mig.

– Kjære kaptein, svarte dr. Wrangel, jeg sitter virkelig så godt at det vilde genere mig å skifte plass. Dessuten innser jeg ikke nødvendigheten av noen lengre samtale. Jeg venter på Deres svar.

– Det er altså Deres hensikt å fornærme mig?

– Deres opfatning er ikke langt fra sannheten.

– Og De ønsker å høre mitt svar?

– Jeg venter stadig på det.

– Nåvel, jeg har et svar å gi Dem.

Franskmannen satte et lite sølvbeslått skrin fra sig på bordet. Han var meget blek. Dr. Wrangel reiste sig nå. Han betraktet den rasende franskmann et øieblikk, og efter å ha kastet et blikk på skrinet, spurte han, idet han smilte forbindtlig:

– De har tatt med våben, ikke sant? Hvad vil De med dem?