Hvorledes Dr Wrangel kom/31

Nå åpnet dr. Wrangel lommeboken og tok frem noen papirer. Men han gav sig god tid.

Det var tre papirer av forskjellig størrelse. To av dem var maskinskrevne.

– Hvorledes er De kommet i besiddelse av disse papirer? spurte Wrangel.

– Det er mine papirer, svarte Kattberget hissig.

– Tror De det? spurte Wrangel og så på ham.

Mannen flyttet sig urolig frem og tilbake. Det var som om han først nå blev opmerksom på de mange mennesker som var samlet i kontoret. Blikket fløi nervøst fra den ene til den andre.

– Det er private papirer, sa han tvert. Ta mulkten og la mig få pengene, så jeg kan komme avsted. Jeg skal med toget.

Dr. Wrangel vinket på advokat Boman. Han bøide sig over papirene. Det gav et sett i ham.

– Jeg vil gjerne vite, sa Wrangel, om disse papirene med rette kan sies å tilhøre denne mann?

– Det er mine papirer, svarte advokaten, det er de dokumentene som manglet i mappen.

Cathfields siste brev.

Hittil hadde alle vært desorientert, hver optatt med sitt. Arrestanten kunde ha fornemmelsen av at man helst så ham av veien så hurtig som mulig. Men nå blev han plutselig gjenstand for alles interesse. Det begynte å rykke og skjelve i den store kroppen. Alle så på ham, kaldt, avventende, ubarmhjertig.

Men plutselig var det som han hadde fått en idé.

– Gi mig de papirene, sa han, jeg kan ikke se på så langt hold.

Dr. Wrangel rakte dem frem uten betenkning.

Da Kattberget hadde sett på dem en stund, gled det likesom et overbærende smil over ansiktet, han brettet dokumentene sammen og leverte dem tilbake.

– Jeg fant dem på den måten, sa han.

– Hvor?

– På gulvet i jernbanestasjonen. Det var ved halv syv-tiden igår aftes.

Advokat Boman trakk på skulderen og slo beklagende ut med hånden. Han hadde et øieblikk følt sin stilling vakle og vilde i det lengste holde sin posisjon.

– Det er jo ikke utelukket at mannen snakker sant, sa han.

Dr. Wrangel hadde imens lest de tre papirene nøiere. Han så igjen op på den arresterte. Samuel Kattberget var blitt påfallende blekere i de siste par minutter.

– De ser ellers ut til å være en fornuftig mann, sa Wrangel, hvordan kan De tenke Dem muligheten av, at en sånn løgn kan passere?

Kattberget svarte ikke.

– Det er umulig, at tilfeldighetene kan være så elskverdige. Her er tre dokumenter som er av den høieste verdi for Dem. Deres navn står nevnt i dem alle tre. Og så vil den milde skjebne at De skal finne dem på jernbanestasjonen. Og det gider De å stå og fortelle oss gamle politifolk?

– Jeg vet ikke hvad det er for slags papirer, svarte Kattberget stedig, jeg har ikke lest dem, jeg leser aldri andre folks papirer.

– Disse dokumentene er stjålet, sa Wrangel, og det er De som har foranlediget tyveriet.

– Hvor er de stjålet?

– Fra advokat Alexis Bomans kontor.

– Jeg kjenner ham ikke og har aldri hatt noe med ham å gjøre.

– Det er ingen andre enn De som har interesse av disse papirene.

– Jeg vil gjerne vite når tyveriet fant sted.

– Hvorfor vil De vite det? spurte Wrangel.

– Fordi jeg da kan bevise, at jeg på samme tidspunkt har vært et ganske annet sted.

– De røber Dem, sa dr. Wrangel og smilte. Deres svar forteller mer enn ordene. De avslører hvordan De har planlagt forbrytelsen – og hvordan De på forhånd har tenkt å føre politiet bak lyset i påkommende tilfelle. Jeg skal uten videre gå med på, at det ikke er De som har begått tyveriet. Jeg vet dessuten, at det ikke er Dem. Men De må være forsiktig med det De sier. Vi har større kjennskap til dette enn De aner.

– De vet altså at det ikke er jeg som har begått tyveriet?

– Ja, det vet vi, svarte Wrangel.

– Nåvel, men så kan De vel ikke forlange at jeg skal være ansvarlig for andres forbrytelser.

– La oss vente, svarte dr. Wrangel, kanskje vi kan komme til å forlange det allikevel.

I det samme kom Stephanson inn. Han blev stående i den åpne døren.

– Har De ham? spurte Wrangel. Stephanson nikket.

– Vel, la oss så få se på hallunken.

Det var en ung, lys mann, som blev ført inn. Øinene for fra den ene til den annen og stanset til slutt ved Samuel Kattberget. I dette moment var den unge manns ansikt et eneste intenst spørsmål. Men Kattberget kunde ikke gi ham noe svar.

Dr. Wrangel snudde sig mot Alexis.

– Nå er det De som har ordet, sa han, kjenner De denne fyren?

– Det er ham, svarte advokaten.

Og vendt mot politichefen fortsatte han:

– Det er ingen tvil om at det var denne unge mannen som kom med dokumentmappen igår. Jeg vil benytte anledningen til å klargjøre min stilling i saken, da jeg nå forstår at det er kommet til ting som er av fundamental betydning for den. Det har hele tiden vært min mening å arbeide på sakens rettferdige opklaring. At jeg nå og da er kommet i et motsetningsforhold til dr. Wrangel, beror kanskje på at jeg ikke har hatt tilstrekkelig innsikt i detaljene. Jeg går fullstendig over til den mening, at det ikke foretas noe avgjørende skritt før den merkelige omstendighet med dokumentmappen er blitt helt klarlagt. Da dokumentene blev bragt tilbake igår, var jeg ikke opmerksom på at det manglet tre papirer. Jeg er fremdeles ikke på det rene med hvilken betydning de har, og overlater nå til dr. Wrangel å bringe denne sak på det rene. Imens akter jeg å innta en avventende holdning.

Efter denne lille tale mente advokat Boman å ha levert en utmerket retrett. Han tok ganske rolig plass, la det ene ben over det annet og begynte å pusse brillene sine.

Dr. Wrangel vinket den unge mann nærmere til sig.

– Vi har ikke så lang tid, sa han. De kan naturligvis nekte, hvis De mener det er fornuftig, men jeg kan fortelle Dem at det bare vil forverre Deres sak. Det er i vår besiddelse fingeravtrykk fra selve tyveriet. Det vil altså ikke ta oss mer enn noen minutter å få konstatert om De lyver eller ei.

– Dessuten gjenkjenner jeg jo fyren, innskjøt Boman.

Dr. Wrangel vendte sig igjen mot den gamle, da han så at den unge ventet på et signal fra ham.

– Det er Deres sønn, ikke sant?

– Jo.

– Da må De kunne gi ham et godt råd. Si til ham at han må tale sannhet. Bak denne tyverihistorien ligger det en annen og meget verre mistanke.

– Jo, det er ham.

– Altså, det er De som har begått tyveriet av mappen?

– Ja.

– Hvem var det som hadde bedt Dem om det?

Sønnen pekte på den gamle.

– Vi var enige om det, sa han.

– Og hvorfor kom De så tilbake med dokumentmappen? Var det Deres idé?

– Nei, det var den gamles. Jeg sa til ham at det kunde være farlig. Men han var sta, han vilde absolutt at jeg skulde gå tilbake med dem.

– Har De lest dokumentene?

– Nei, det har jeg ikke engang forsøkt på. Jeg forstår mig ikke på sånne saker.

– Men Deres far har lest dem, ikke sant?

– Jo, han satt og tygget og leste på dem i hele går.

Gamle Samuel Kattberget var nå sunket helt sammen. Han satt bare og nikket til det sønnen forklarte.

– Men da forstår jeg Dem meget bedre, Samuel

Kattberget, sa Wrangel. De mente å handle umåtelig fiffig ved påny å overlate dokumentmappen i advokat Bomans hender – minus de tre papirene som De fremfor alt ønsket å få av veien.

Samuel svarte ikke.

Det blev en liten pause. Så bemerket Wrangel henvendt til politichefen:

– Den timen jeg har fått, er forbi nå. Hvad ønsker De å gjøre med fru Theresa?

Advokat Boman grep inn.

– Jeg tør anmode Dem om å imøtekomme dr. Wrangels anvisninger, sa han.

– Og dr. Wrangel ønsker sikkert først og fremst å få arrestert disse to.

– Jeg behøver ikke den unge lenger, sa Wrangel, før ham ut så lenge.

– De kjente signor Cathfield? sa Wrangel til den gamle.

– Ja, han var i familie med mig langt ute.

– De visste at han skulde komme til Sverige?

– Ja.

– Har De truffet ham her?

– Nei.

– Vet De at han er død?

– Jeg leste om det i avisene.

Wrangel tok et av de tre papirene og holdt det frem foran ham.

– Vet De, sa han, at dette er kopi av et brev som han sendte Dem samme dag som han døde?

– Ja.

– Det er det siste brevet han skrev, sa Wrangel.