Hvorledes Dr Wrangel kom/3

– Men det kan være et slemt indisium mot henne.

– Ja.

– Hvem er den mannen som kom med seilbåten?

– Det er hennes sønn.

Dr. Wrangel stirret uforstående på ham.

– Det vil si, hennes stesønn, – mannens sønn i første ekteskap.

– Aha, altså en familietragedie i full utvikling?

– Du kan visst gjerne si det sånn. Vil du snakke med fru Theresa?

– Ja, svarte dr. Wrangel.

Femte juni.

Men først vilde dr. Wrangel ha en konferanse med politimannen fra Göteborg, Arnold Stephanson. De to venner fulgtes til hotellet hvor detektiven bodde. Underveis måtte Gøsta Ericson stanse flere ganger og veksle noen ord med forbipasserende. For det meste badegjester. Dr. Wrangel skjønte at det var noe alvorlig som optok dem.

– Det er besynderlig med sånne småbyer som denne, sa Gøsta Ericson, en hemmelighet kan ikke holdes hemmelig i svært mange timer. Allerede nå vet alle at det er kommet en politimann for å gripe inn i saken. De vet også, at den myrdedes sønn er kommet. Det eneste de ennå ikke vet, er at du også har begynt å interessere dig for affæren. Det kommer naturligvis av, at det er så få mennesker i Sverige som vet hvad du har utrettet for å opklare enkelte av de siste års forbrytelser. For folk flest er du bare den berømte jurist som er kommet hit for å hvile nervene. De husker at du var med ved flyveulykken i Danmark, ja, det var på et hengende hår, Henning.

– Nå, det var jo ikke første gang, svarte dr. Wrangel og smilte, men det er over nå. Jeg føler mig ganske frisk igjen. For å komme tilbake til saken: Hvilket inntrykk har fru Theresa gjort her i byen?

– Du skulde ha hørt alle de spørsmålene jeg får, så vilde du ha forstått det. Alle har sympati for henne. Blandt dem som kjenner henne er der ikke mer enn én mening: at hun er uskyldig. Men alt sammen er jo så fremmedartet. Tripolis. Syd-Italia. Det er så langt vekk. Folk fabler endog om en hevnakt. Er det ikke en forbryterforening på Sicilia, som heter maffiaen? Her har du Stephansons hotell. – Jeg kommer og henter dig om en time. Imens skal jeg underrette fru Theresa.

– Utmerket, svarte dr. Wrangel, jeg skal være ferdig til den tid.

Gøsta Ericson så på sin venn og smilte.

– Du ser ikke lenger så trett ut, som da jeg traff dig, sa han. Kanskje får jeg rett?

– I hvad?

– I det at det ikke er noe så slitsomt for et energisk menneske som ørkesløshet.

– Kanskje, svarte dr. Wrangel,

Doktoren blev vist op til Stephansons værelse. Da han kom inn, satt politimannen og skrev på en telegramblankett. Han reiste sig hurtig.

– Dem hadde jeg ikke ventet å se, sa han. Det var både forbauselse og respekt i stemmen hans.

Arnold Stephanson var ennå en ung mann. Slett ikke av den typen man forestiller sig en detektiv.

Han var rødmusset, øinene var blide, men meget klare. Han kunde gå for en agronom eller en handelsmann fra en småby. Over brystet hang en svær urkjede av sølv.

Dr. Wrangel la hatt og hansker fra sig på nærmeste stol. Så pekte han på telegrammet og sa:

– De telegraferer til politistasjonen i Göteborg, ikke sant?

– Jo, svarte politimannen.

– De vil ha nærmere ordrer med hensyn til fru Cathfield? De føler Dem på usikker grunn?

– Jeg har jo arrestordren, innvendte detektiven nølende. Men jeg har fått ordre om å gå frem med konduite. Jeg må si at jeg ser litt anderledes på saken efter at jeg har snakket med folk her i byen, og fremfor alt efter at jeg har snakket med henne selv.

– Har De truffet avdødes sønn?

– Ikke ennå. Men jeg kjenner hans standpunkt fra telegrammene. Han mener rett og slett at det foreligger et mord og at fru Theresa er den skyldige. Enten direkte eller indirekte.

– Vil De ha et råd, sa dr. Wrangel, så sender De ikke telegrammet.

– Vel. Jeg lar det ligge.

Dr. Wrangel la merke til forskjellige papirer og avisutklipp som lå på bordet, halvt dekket av en dokumentmappe.

– Det er en del av sakens akter, forklarte

Stephanson, her er for eksempel politirapporten om selvmordet.

Dr. Wrangel leste den flyktig igjennem og heftet sig ved følgende passus:

...Den døde satt fullt påklædd i skrivebordsstolen. Hans høire hånd hang slapt ned. På gulvteppet like under hånden lå revolveren. Det drepende sår fantes i høire tinning, temmelig nær øiet. Han hadde ikke efterlatt sig annet skriftlig enn et brev, som lå foran ham på skrivebordet og som bar påskriften: Til min hustru. . .

– Kjenner De innholdet av det brevet? spurte doktoren.

– Jeg har en kopi her, svarte Stephanson. Underlig nok lot detektiven til å være en smule genert over å vise frem brevet.

– Til å begynne med forlangte vi naturligvis ikke å få vite hvad som stod i det, forklarte han, vi hadde jo ingen grunn til å tvile på selvmordet. Men da det viste sig at mannens verdipapirer var borte, tilbød fru Theresa oss uten videre brevet. Det er et merkelig brev. Jeg har aldri kunnet tenke sig muligheten av at en mann med døden for øinene kan skrive et sånt avskjedsbrev til sin hustru. Her er det.

Dr. Wrangel grep papiret og leste:

«Til min hustru. Forhold som bare vedrører mig selv og ingen annen, gjør at jeg frivillig søker døden. Advokat Vito Geatani i Siracusa varetar mine økonomiske interesser. Carlo Cathfield».

Doktoren leste det korte og besynderlige brevet flere ganger. Så sa han:

– Det er en hard mann som har skrevet det brevet. De har jo sett originalen. Var det ellers noe å merke ved det?

– Det var skrevet på et av hotellets ark, og det var maskinskrevet. Med undtagelse av underskriften, den var skrevet med kopiblyant. Alt sammen var til det pinlige forretningsmessig tørt. Det var virkelig ubehagelig da fru Theresa viste oss brevet.

– Jeg syntes synd på henne.

– Hvad sa hun selv om det?

– Hun sa bare at hun forlengst hadde holdt op med å undre sig over noe her i verden.

Dr. Wrangel uttalte sig ikke ytterligere om brevet. Ganske flyktig så han gjennem de andre papirene. Det var blandt annet et telegram fra advokaten i Siracusa, som på sønnens vegne krevde beslagleggelse av den avdødes efterlatte verdier.

Så fulgte en kopi av politikammerets svar på dette telegrammet:

«Avdøde har bare efterlatt sig reisechecker til en verdi av ca. 2000 kroner som er i hustruens besiddelse. Andre verdipapirer ikke påvist».

Dagen efter var så følgende telegram innløpet fra Siracusa:

«Avdøde var i besiddelse av lett realiserbare verdier til minst en halv million kroner. Familien vil inngi anmeldelse på fru Theresa for å ha understukket disse verdier. Avdødes eldste sønn av første ekteskap, Paolo, er idag reist til Skandinavia».

Derefter fulgte så utskrift av et forhør, som fru Theresa var blitt underkastet av politimesteren i Lysekil.

Her het det bl. a.:

«Fruen innrømmer riktigheten av at avdøde hadde betydelige verdier med sig da han reiste fra Tripolis. Hun kan ikke forstå hvor disse nå er blitt av. Hun kan ikke forstå at mannen under reisen har truffet disposisjoner som han har holdt henne i uvitenhet om. Overhodet påpeker hun bestemt, at hun aldri har vært sin manns fortrolige i økonomiske saker».

Da hun blev spurt om grunnen til selvmordet, svarte hun at hun slett ikke kunde gi noen forklaring. Selvmordet var kommet fullstendig overraskende på henne. Hun hadde ikke hatt inntrykk av at mannen var lei av livet. Tvertimot. Han hadde flere ganger sagt at han var glad fordi han snart igjen skulde komme til sin fødebygd, hvor han vilde realisere forskjellige store planer. Han påskyndte derfor også reisen med en viss utålmodighet. Såvidt hun visste, var det ikke under reisen inntruffet noe som kunde forklare mannens desperate handling. Han hadde bare gjort ganske overfladiske bekjentskaper underveis.

Om selve ulykkesnatten forelå det følgende i politirapporten:

«Fru Theresa hadde vært i teatret om aftenen. («Johan Ulfstjerna», Anders de Wahls gjestespill). Hun pleide alltid å gå alene, for mannen avskydde både teater og konserter. Hun hadde så kjørt direkte fra teatret til hotellet. Tjeneren bragte op på værelset en kopp te og noen kjeks. Hun spurte om hennes mann var på sitt værelse. Tjeneren svarte at han trodde herren måtte være gått til sengs. Han hadde banket på døren for en time siden for å gi ham et brev, men herren hadde ikke svart. Fruen påla da tjeneren ikke å forstyrre ham ytterligere. Hennes mann led av søvnløshet og måtte ikke vekkes når han først var gått til ro. Straks efter var hun selv gått til sengs. (Tilføielse av politiet: Stemmer med hotellbetjeningens forklaringer). Morgenen efter, da mannen fremdeles ikke svarte, hadde de sprengt døren og funnet ham død».

Dr. Wrangel gjorde noen enkelte notater i en liten notisbok. Plutselig blev han opmerksom på et avisutklipp blandt aktene. Det var et utklipp av «Handelstidningen» for 5. juni.

– Har avisene alt fått fatt i saken? spurte han uvilkårlig.

– Nei, svarte Stephanson. Saken er fremdeles en selvmordsaffære, og avisene beskjeftiger sig nødig med selvmord. Dette her er noe annet. Det viser sig, at signor Cathfield allikevel har vært utsatt for et lite eventyr underveis. Les selv, så vil De forstå det.

Doktoren leste utklippet. Det var et telegram fra Oslo: «En reisende fra Italia, signor Carlo Cathfield, har igår aftes vært utsatt for et ubehagelig eventyr på Grand hotell. Da han ved 10-tiden kom inn på sitt værelse for å gå til ro, fant han en hotelltyv der inne i fullt arbeide med å bryte op koffertene. Tyven hadde banet sig adgang til værelset med falsk nøkkel. Den reisende kastet sig øieblikkelig over ham og fikk ham overmannet og overlevert til politiet. Under kampen forsøkte tyven å gjøre bruk av sin revolver. Ved forhøret kom det for dagen at tyven er en kjent hotelltyv med internasjonalt tilsnitt».

– Jeg kan forresten ikke se at denne affæren i Oslo har noen betydning, sa Stephanson.

Doktoren stirret som forhekset på avisutklippet.

– Dette telegrammet, mumlet han, dette telegrammet. . .

Han strøk sig flyktig over pannen, som om en erindring eller en idé var fart gjennem ham. Han så igjen på telegrammet.

– Femte juni, sa han for sig selv, femte juni.

Han gikk bort til vinduet hvor han blev stående og stirre ut på gaten. Stephanson kunde ikke lenger se ansiktet hans.