Hvorledes Dr Wrangel kom/28

Den forsvunne dokumentmappe.

Underveis til sitt værelse hørte dr. Wrangel musikken fra restauranten. I forbigående kastet han et blikk ut i hallen, alt var i festlig bevegelse og en glad støi av stemmer bruste under taket. Han så flere kjente ansikter der nede. Gøsta Ericson vinket op til ham og gav ham et tegn om at de ventet på ham.

Da han hadde tendt lyset inne på sitt værelse, passerte han tilfeldigvis speilet. Han blev stående en stund og betraktet sitt ansikt med stor opmerksomhet, det var som han stirret på en fremmed. Så begynte han å klæ sig om. Han vilde også delta i festen. Idet han knyttet slipset la han merke til at fingrene skalv en smule. Han mumlet for sig selv –

– Besynderlig. Skulde det allikevel være noe galt med nervene mine?

Han stod i dype tanker og betraktet ganske åndsfraværende sitt ur.

– Nå går hun sammen med ham over terrassen, mumlet han, nå passerer hun spisesalen . . . folk blir opmerksomme og ser på henne . . . Det er et interessant par, hennes skjønnhet vekker opsikt. Nå trer hun inn i kabinettet . . . Kanskje smiler hun av lykke. På bordet finner hun mine blomster.

Dr. Wrangel rev sig med et rykk ut av disse tankene, han gjentok høit to ganger: Ennå er ingen ting tapt, ingen ting er tapt.

Han var nettop i ferd med å ta på sig smokingen, da det blev banket på døren. Det var Alexis Boman som kom – han var også i selskapsantrekk. Dr. Wrangel så prøvende på advokaten.

Boman hadde kokett stukket en liten rød rose i jakkeopslaget. Under armen bar han en dokumentmappe av brunt krokodilleskinn som han la fra sig på bordet. Så tok han plass og la sig behagelig bakover i stolen.

– Jeg har et godt bord der nede, sa han, Gøsta Ericson er med. Kan vi gjøre regning på Dem også?

Doktor Wrangel takket.

– På en betingelse, sa han, la oss ikke tale om forretninger.

– Helt enig. Fest og forretninger bør adskilles, og fra det øieblikk vi forlater dette værelse, snakker vi ikke mer om forretninger.

– Men inntil da?

Dr. Wrangel pekte på mappen.

– Stadig i arbeide, sa han, er det noe nytt De kommer med?

Alexis Boman tok mappen og gav den et kjælende klaps.

– Vet De hvad det er i den mappen? spurte han.

– Formodentlig Deres store angrep mot fru Theresa, jeg er overbevist om at det juridisk sett er fortrinlig tilrettelagt.

– Nei, svarte Boman, det er dokumentene.

– Dokumentmappen som blev stjålet fra Deres kontor og som nær hadde kostet Paolo livet! utbrøt dr. Wrangel, har De virkelig funnet den? Med alle dokumentene i?

– Så vidt jeg kan se, mangler det ikke noe som helst. Iallfall er alle de vesentlige papirer til stede.

– Når det kommer til stykket, sa Wrangel, har de kanskje slett ikke vært stjålet. De har kanskje funnet mappen i en annen skuff?

– Nei, svarte Boman, de blev bragt mig for noen timer siden, før teaterforestillingen.

– Men den som kom med dem blev vel arrestert! utbrøt dr. Wrangel ivrig.

– Nei, dessverre. Det var en yngre mann, et bud. Jeg stod hjemme og klædde mig om til festen, akkurat som De nå. Jeg ventet på en stiveskjorte. Når fruen i huset er borte, er jo sjelden noe i orden. Jeg husker at jeg telefonerte et par ganger til forretningen for å skynde på. Siste gang brukte jeg mig sterkt. Men nettop som jeg stod ved telefonen, hørte jeg at det blev ringt på entré-klokken. Nå, endelig, tenkte jeg. Altså gikk jeg ned og lukket op. Og der i halvmørket stod en yngre mann med en pakke. Jeg rev den fra ham og sa nok en og annen kraftsats, og først da jeg igjen kom op i soveværelset og fikk papiret av, så jeg at det var den forsvunne dokumentmappen. Jeg har ikke vært så forbauset på lenge. Jeg glemte i øieblikket både festen og skjorten og gav mig til å bla gjennem innholdet. Som sagt kunde jeg ikke opdage at noe manglet. Synes De ikke det er en ganske merkelig historie?

– Jeg finner den ikke særlig foruroligende, svarte Wrangel. Advokaten så spørrende på ham. Dr. Wrangel pekte på hans hvite bryst og svarte –

– De fikk jo skjorten.

Det gav et støt i advokaten. Han så plirende på doktoren og begynte å plystre svakt. Han likte ikke å bli slått med sitt eget våben, arrogansen.

– Har De noe imot at jeg kaster et blikk i papirene? spurte dr. Wrangel.

– Nei tvertimot. De vet at jeg personlig setter Dem overordentlig høit.

– Har det noen forbindelse med disse papirene?

– Naturligvis ikke, men jeg vil gjerne at De på forhånd skal være klar over nødvendigheten av mine skritt.

Dr. Wrangel begynte å bla i papirene. Han stod opreist for å se bedre under taklampen.

– Jeg forstår Dem slik, sa Wrangel, at De vil advare mig.

– Saken er klar, svarte advokat Boman, det kan De jo selv se av papirene. Det er en overveldende indisiemengde. Jeg har tenkt mig, at De ikke har visst hvor meget det var. Når De nå ser sakens dokumenter, må det jo gå op for Dem at Deres fremgangsmåte hittil ikke kan føre til noe. For så vidt er dette en advarsel. Men jeg gjentar, at jeg har handlet av aktelse for Dem personlig.

– Takk for det. Ikke desto mindre må jeg gjøre Dem opmerksom på, at Deres motiver også kan være andre. Det er tydelig at i denne saken er vi motstandere. De vil bringe Deres angrep til utvikling og for å opnå et godt resultat er det ønskelig for Dem å kunne skremme Deres motpart, i dette tilfelle mig. En advarsel inneholder alltid en trusel. Altså er Deres optreden i grunnen en trusel mot mig, noe i retning av: Fingrene fra fatet. Men det er heller ikke umulig at jeg kan gi Dem et råd.

Alexis lo.

– Nå, De vil bytte om rollene, skjønner jeg. Hvilken hensikt skulde De ha med å gi mig råd?

– Å hindre Dem fra å handle overilet.

Wrangel hadde talt hurtigere og med hevet stemme. Det kunde bety at han hadde funnet noe, som uvilkårlig gjorde ham ivrigere. Han pekte på enkelte papirer i bunken.

– Jeg kan være enig med Dem, sa han, i at disse papirene støtter mistanken; de beviser, at det i forbindelse med Cathfields død er foregått økonomiske transaksjoner, som peker direkte på fru Theresa som den skyldige. Jeg beundrer den nøiaktighet, hvormed alle papirene er ordnet.

– Det er da noe rent formelt, sa Boman, mappen er ordnet av min fullmektig.

– Som De ser, fortsatte Wrangel, er dokumentene omhyggelig festet sammen og nummerert. Hvert papir har sitt nummer med blåblyant i høire hjørne. Det er en fortreffelig ordning, for derved kan vi nå konstatere at ikke alle dokumentene er kommet tilbake. Det mangler tre nummer mellem sytten og tyve. Hvad var det for papirer?

Advokat Boman konstaterte ved et hurtig gjennemsyn, at Wrangel hadde rett.

– Jeg kan ikke huske hvilke papirer det er, sa han, de kan umulig ha noen vesentlig betydning. De ser at bunken består av over to hundre nummer. Det er umulig for mig å huske hele arkivet. Jeg har bare festet mig ved de mest betydningsfulle dokumentene.

– Det vil vel si de dokumentene som er fellende for fru Theresa. Innrøm nå, at De har satt fru Theresa og hennes hjelpere i forbindelse med overfallet på Paolo.

– Innrømmet. Og det gjør jeg fremdeles.

– Men hvorfor skulde hun ha satt overfallet i scene? For å fjerne dokumenter, som er generende for henne, naturligvis. Men hvorfor bringer hun da alle de farlige dokumenter tilbake og fjerner bare tre papirer, som efter Deres mening ikke kan ha noen betydning?

– Kanskje de dokumentene som er vekk har hatt en betydning vi ikke kjenner.

– Nettop, sa Wrangel, det er bare disse dokumentene som har vært kompromitterende for den som har begått overfallet. Men vedkommende har hatt interesse av å bringe tilbake de dokumenter som danner grunnlaget for mistanken mot fru Theresa. Det er forklaringen. Kan De nærmere beskrive den mann som kom med dokumentmappen?

– Det er dessverre umulig. Det var for mørkt i entréen.

Dr. Wrangel la mappen til side.

– Når er det Deres mening å forlange fru Theresa arrestert? spurte han plutselig.

– Imorgen tidlig klokken halv ni, svarte advokat Boman.

Wrangel tenkte sig om og regnet efter.

– Det er en time for tidlig, sa han. Før klokken halv ti kan det ikke skje.

Boman begynner angrepet.

– Jeg kan ikke innse, sa advokaten, hvorfor det er nødvendig å forhale saken, den har vært trenert lenge nok. Klokken halv ni vil det bli utstedt arrestordre.

– De har beregnet det slik, bemerket Wrangel, at De kan treffe kriminalpolitiets chef klokken åtte. Så vil det ta Dem en halv times tid å forklare ham saken. Og så vil arrestasjonen følge.

– Akkurat.