Hvorledes Dr Wrangel kom/24

brevet. Men De må passe på å ha det grønne lyset på Deres høire side.

– Vel. Men når jeg har skrevet brevet og det ikke er skjedd noe, hvad så?

– Imens er det skjedd noe, svarte dr. Wrangel.

Han venter.

Det var eiendommelige følelser som grep Stephanson idet han gikk inn i den dreptes værelse. Dr. Wrangels avskjedsord klang ennå i ørene på ham: Kjære venn, nå vet De hvad De har å, gjøre, jeg har gitt Dem de nøiaktigste instruksjoner, De må handle rent mekanisk, De må undertrykke Deres egen nysgjerrighet, – et hvilket som helst skritt utenom instruksjonen kan lett utvikle sig til en feil.

Uten å bli sett av noen var Stephanson kommet inn i værelset. Han stod en stund og lyttet innenfor den første døren. Men han hørte ingen ting. Så stengte han døren, og først nå åpnet han den indre døren. Han slo den op på vidt gap, så hele værelsets mørke plutselig stod imot ham. Det var en smal åpning mellem gardinene som dekket for vinduene, og her så han strimer av lyset nede på gaten. Han famlet sig frem til kontakten og satte lyset på.

Først nå blev han opmerksom på at luften i værelset ikke var riktig god, rummet hadde stått altfor lenge gjenlukket. Et øieblikk tenkte han å få vinduene op, men han grep sig i det, det var i grunnen også utenfor instruksjonen. Han blev stående en stund og så sig om: Der var skrivebordet. Synet av den tomme stolen grep ham på en underlig måte. På bordet lå den opslåtte skrivemappen med det blå trekkpapiret, skrivestellet og pennen, – det hele var jo ganske almindelig, men det virket allikevel som en stum fortelling. Hele dramaets løsning lå kanskje skjult i denne opstillingen.

Han tendte skrivelampen og slukket det hvite taklyset. Skrivebordet og en del av stolen lå nå blendende belyst under den grønne skjermen, resten av rummet lå i mørke. Stephanson tok plass i stolen og lenet sig tilbake. Efterhånden trådte alle gjenstandene forholdsvis klart frem, de gamle kobberstikkene på veggene i sine lakksvarte rammer, de svakt skimrende gyldenlærstapeter og det store speilet, som i refleksen fra lampen fikk et sjøgrønt og uendelig dyp. De brede lærtrukne lenestolene stod alle med åpne plasser vendt imot ham, det var likesom han hadde usynlige mennesker foran sig, som satt grusomt stille og iakttok ham.

Ved den ene kortveggen hadde værelset en alkoveaktig utdypning, den var skilt fra resten av værelset ved et forheng som var trukket halvveis til side. Stephanson kunde skimte den lave, brede sengen innenfor med det brune silketeppet. Men han kunde ikke se hele rummet. Det kunde for den saks skyld gjerne være noen der inne. Stephanson hadde god lyst til å gå bort og se efter. Men det bød ham imot å tilstå for sig selv at han følte en bitte liten uro. Han så på klokken. Det var ennå en stund til teaterforestillingen var slutt. Kriminalbetjenten mente at hele hans optreden her stod i forbindelse med fru Theresas besøk i teatret, og at det ikke vilde hende noe før hun var kommet tilbake.

Han satt en stund og lyttet efter støien nede fra gaten, trikker og biler for skramlende forbi, tross de lukkede vinduer og forhengene kunde larmen høres påfallende tydelig. Nede fra restauranten kom også i dempede støt lyden av musikk. Det skulde være festsouper i restauranten iaften i anledning av den celebre teaterbegivenhet. Han så tankefullt på den opslåtte skrivemappen og pennen, – hvad pokker skulde han skrive?

Så kom han plutselig til å tenke på de klærne han hadde på. Han satt i den myrdedes stol og i den myrdedes dress, – og nå nærmet sig det nøiaktige minutt på aftenen da mordet fant sted. Stephanson strakte armene for å kjenne hvorledes tøiet satt, det satt helt utmerket, men dette prangende, storrutete stoffet var ikke helt efter hans smak. Enda mindre slipset med de røde, brede stripene, det var likesom blod som rant nedover. Egentlig skulde han ha følt sig uhyggelig tilmote i denne situasjonen, men det var ikke tilfellet. Han var for kaldhjernet og for trenet til slikt, det eneste han følte var en viss utålmodighet.

Han hadde naturligvis forlengst skjønt at ha skulde forestille den døde. Han passet i den dødes skikkelse. Det falt ham inn at han i halvmørket mot den grønne lampeskjermen simpelthen lignet den døde, samme hodeform, samme kortklipte, strie hår. . . Han satt her for å ligne den døde, men da var det vel meningen at noen skulde se det. Men hvem?

Drevet av en plutselig og uforklarlig innskytelse snudde han sig fort og stirret mot vinduet hvor lyset nede fra gaten blinket i den åpne stripen. Forhengets tykke folder hang urørlig rett ned. Han kom på at disse ugjennemtrengelige, tykke foldene kanskje skjulte noe, og han følte en sterk lyst til å rive dem til side. Men det var i grunnen imot overenskomsten. Han dreiet stolen mot skrivebordet igjen. Men, for pokker, det er da ikke mot overenskomsten at jeg røker en sigarett, tenkte han. Han gjorde det og lot røken bølge inn i lysskinnet. Han var på det rene med at en merkeligere beskjeftigelse hadde han ikke hatt, det var ikke bare det at han satt her og forestillet en drept mann, men han satt og forestillet denne mannen like før katastrofen, han satt og ventet på å bli drept. Det hele var en besynderlig komedie. For å more sig i ensomheten, ropte han høit ut i rummet –

– Mine herrer mordere! Behag å begynne.

Det kom ikke noe svar. Han hørte ikke annet enn den vanlige støi fra gaten og hotellet. . . Han grep pennen.

Stephanson var ingen pennens mann. Han skrev sjelden annet enn politirapporter, og nettop fordi det var en del av hans opgave å skrive nå, forekom det ham umulig å finne på noe. På den annen side vilde han heller ikke innskrenke sig til å lage noen kruseduller på papiret. Det vilde bare utdype hele foretagendets latterlige karakter. Mens han satt optatt med disse funderinger, syntes han at han hørte en svak støi borte ved vinduet. Han snudde sig igjen, men de tykke foldene hang urørlige som før. Han blev ergerlig på sig selv. Jeg sitter bare her og gjør mig selv nervøs, tenkte han, jeg må foreta mig noe. Og grepet av en plutselig innskytelse skrev han øverst på det hvite arket:

Til hr. Ragnar Grandin.

Efter et øieblikks betenkning fortsatte han:

Jeg befinner mig i en besynderlig situasjon. Jeg sitter her i dette værelset og venter på at noe skal hende. Men jeg aner ikke hvad dette «noe» kan være. Bare så meget forstår jeg at det skal tjene til opklaring av dramaet. Jeg handler efter opdrag av dr. Wrangel. Som du vil se av aktene vedrørende signor Cathfields død, var det i sin tid tale om å arrestere fru Theresa Cathfield for medskyldighet i mannens død. Denne arrestasjon, som var umiddelbart forestående, blev hindret i Lysekil av dr. Wrangel.

I forståelse med politimyndighetene overtok så dr. Wrangel sakens ledelse. Det er senere inntruffet en rekke omstendigheter som har gjort den meget mystisk, og som kan ha en dobbelt betydning. For en del styrker de mistanken mot fru Theresa. For en del avsvekker de mistanken meget betydelig. Overfallet på Alexis Bomans kontor tyder på at morderen ennå befinner sig her i Göteborg og at han slett ikke har noen forbindelse med fru Theresa.

Jeg vet ikke hvilke overraskelser de nærmeste minutter vil bringe. Men jeg har en bestemt fornemmelse av at det vil skje noe avgjørende i saken. Jeg kunde tenke mig, skjønt det forekommer mig utrolig, at et eller annet uforutsett og meget ubehagelig kan komme til å hende mig. Folk i vår stilling må jo være forberedt på denslags eventualiteter. Kanskje kan det komme til å skje noe, som gjør det umulig for mig å beskjeftige mig lenger med dette arbeidet. Men som sagt, jeg tenker ganske i blinde. Og hvis intet uforutsett hender, vil du aldri få dette brevet. Men jeg vil for alle eventualiteters skyld sette dig inn i mine tanker.

Jeg tror at affæren finner sin endelige opløsning, idet et nytt menneske dukker op, et menneske som hverken du eller jeg aner noe om i øieblikket. Men når han kommer inn på skueplassen, vil alt som nå er innhyllet i et irriterende mørke, ligge klart belyst.

Hvem er han?

Jeg mener han er i nærheten. Kanskje har denne ukjente forbindelse med det som skal hende her i den dreptes værelse iaften.

Jeg har gang på gang tenkt nøie gjennem saken, og hvis man ikke forutsetter en slik ukjent, er det ingen ting som stemmer, alt faller sammen i brokker som man ikke kan få til å passe inn i hverandre.

Dr. Wrangel har sikkert sett klarere enn vi andre. Vi har jo før hatt eksempler på hans merkelige intuisjon. Jeg har grunn til å tro at han allerede på et tidlig tidspunkt, kanskje allerede i Lysekil har gjennemskuet, eller iallfall hatt en anelse om den rette sammenheng. Fru Theresa har jo også hele tiden vist ham større fortrolighet enn oss andre.

Men hvor langt strekker dr. Wrangels viten sig i øieblikket?

Kanskje han vet hvem den ukjente er.

Men her treffer vi på en omstendighet, som også gjør dr. Wrangels stilling usikker. Jeg har studert ham nøie og kan konstatere at hans bekjente ro og sikkerhet nå og da forlater ham. Jeg vet ikke, hvilken vekt man i den forbindelse kan legge på hans overståtte sykdom. Kanskje har den undergravet hans nerver mer enn han vil være ved. Men sikkert er det at han mangler den jaktgleden som har besatt ham i andre mordsaker.

Kanskje føler han sig ikke lenger helt selvstendig.

Hvorfor?

Jeg kan besvare det ved å henvise til min uttalelse ovenfor, om den store fortrolighet mellem ham og fru Theresa. Kanskje forsøker han å redde noen, samtidig med at han forsøker å fange morderen. Er det fru Theresa han vil redde?

Altså, hvis det skulde hende noe.– Men jeg tror det ikke, det synes så meningsløst, så umulig, men hvis, da har jeg ikke villet undlate å gi dig disse antydninger.

Blir jeg satt ut av spillet, kommer du inn. Følg da ikke de gamle linjer. Søk fremfor alt efter den nye mann, den ukjente, som må finnes.

Og vær fra første stund av opmerksom på min opfatning: Jeg tror at dr. Wrangel kan finne ham når som helst.

Nå hører jeg at klokken slår elleve. Det er en utålelig ventetid.

Din venn og kollega

Arnold Stephanson.

Kriminalbetjenten brettet omhyggelig brevet sammen og puttet det i lommen. Så tendte han en ny sigarett og lente sig tilbake i stolen.

Da var det at det uforutsette hendte.

Skuddet

Det gikk kanskje et minutt fra han var ferdig med brevet og til skuddet falt.

Han fikk nettop såvidt tid til å reflektere over det i sig selv ganske uventede at han overhodet hadde skrevet brevet. Kanskje hadde ensomheten og den særlige stemning i værelset drevet ham til å gi uttrykk for tanker som hittil hadde gått hemmelighetsfullt nede i hans sinn. Han var selv en