Hvorledes Dr Wrangel kom/20

Alexis Boman knep øinene sammen, så de blev til to smale streker.

– Skal vi ikke være enige om å holde op med spøken?

– Jo, la oss det, svarte dr. Wrangel.

Treplaten.

– Hvor lang tid var det gått, da De ringte efter ham i hustelefonen? spurte dr. Wrangel.

– Ti minutter. Da jeg ikke fikk noe svar, blev jeg plutselig redd for at det kunde være noe galt på ferde, og så løp jeg ned. Mine verste anelser blev altså bekreftet.

– Og så sprang De straks op i leiligheten igjen?

– Ja, og uten å røre noen ting. Det er jo sånn dere detektiver vil ha det, ikke sant?

– Men De lot entrédøren stå åpen.

– Det må jeg jo ha gjort. Jeg kan ikke innse at det kan ha noen betydning.

– Nå, det er jo ikke utelukket at forbryteren har stått skjult her nede i kontoret, da De kom. Ved å forlate kontoret og la døren stå åpen har De indirekte sagt til ham: Renn Deres vei nå. Her er fri bane iallfall i to minutter.

– Det er ikke mulig, vrisset advokaten ergerlig, her var ingen andre i kontoret enn Paolo.

Dr. Wrangel pekte på skrivebordet med de åpne skuffene og gjorde så en håndbevegelse mot de tykke vindusforheng.

– Nå skal jeg fortelle Dem hvad jeg kan lese av denne situasjon, sa han. Forbryteren har vært her inne i kontoret da signor Paolo kom. Såvidt jeg kan se er det ikke noe besynderlig ved ytterdøren. Hvordan er låsen?

Dr. Wrangel gikk ut et øieblikk for å undersøke døren.

– En almindelig yalelås, sa han, da han kom inn igjen; mannen må altså ha hatt en falsk nøkkel. Nåvel, han har hørt signor Paolo komme, og så har han gjemt sig bak forhenget. Allerede da var han kommet i besiddelse av dokumentene.

– Hvordan kan De vite det?

– Det forteller disse to åpne skuffene. Paolo visste jo hvor dokumentene var å finne, nemlig i høire skuff. Den har han åpnet først naturligvis. Dokumentene var ikke der, fordi de allerede var blitt fjernet av forbryteren. Så har han tenkt: Kanskje de er i venstre skuff? Så har han låst op den også. De ser at nøkleknippet henger ennå i låsen. I dette øieblikk har forbryteren trådt frem bak ham og har gitt ham det bedøvende slag. Det sannsynlige er, at Paolo ikke engang kan gi noen beskrivelse av forbryteren. Han har ikke sett ham.

Dr. Wrangel gikk bort til pengeskapet.

– Det ser ikke ut som han har forsøkt sig her, sa han.

– Nei, for det er bare dokumentene som har interessert ham, tilføide advokaten.

– Det kan vi ikke vite, svarte dr. Wrangel skarpt, det har kanskje vært hans hensikt å gå løs på pengeskapet. I så fall har han stått skjult her inne da De kom. Da han så Dem, har han forstått at slaget var tapt, og er gått sin vei med dokumentmappen. Det var en mappe, ikke sant?

– En brun dokumentmappe.

– Det må ha vært viktige papirer.

– Meget viktige for Paolo iallfall.

– Jeg skal skaffe Dem papirene igjen, sa dr. Wrangel.

Plutselig blev han opmerksom på en liten gjenstand som lå på gulvet i nærheten av døren. Han tok den op, så på den et øieblikk og spurte så advokaten:

– Er den Deres?

– Tror De jeg morer mig med leketøi, svarte han, det må være en av viserguttene som har mistet det. Hvad er det for noe forresten?

Dr. Wrangel holdt det op i luften. Det varen tynd treplate etpar centimeter bred og tre-fire centimeter lang. I midten var det festet en tynn, men sterk snor. Det var det hele. Dr. Wrangel la treplaten forsiktig ned på skrivebordet.

– Vi legger den her foreløbig, sa han, den tilhører sakens akter.

– Det vil sikkert forbause visergutten, sa advokaten ironisk.

I det samme viste det sig nok en besøkende på terskelen til kontoret. Det var en liten gutt med aftenavisen.

Advokat Boman tok bladet fra ham og holdt det forsiktig mellem det ytterste av to fingrer, som om han var redd for å bli tilsmusset av trykksverten. Det hørte til hans stil å behandle pressen med den ytterste overlegenhet. Midt på første side var det et stort billede av Anders de Wahl, – aftenens gjest, stod det. Stephanson fikk se et glimt av billedet og tenkte: Det er sant, komedien skal fortsettes, det er iaften fru Theresa skal i teatret.

Advokaten rakte bladet tilbake til avisgutten og sa:

– Gå op i min leilighet med det. Der sitter en herre som kjeder sig. Og jeg vil nødig, tilla han med et uforlignelig ironisk tonefall, jeg vil nødig, at mine gjester skal kjede sig.

– Jeg vil anbefale, innvendte dr. Wrangel, at De selv bringer avisen op til Gøsta Ericson. Stephanson og jeg har noen undersøkelser å foreta som bare vil kjede Dem.

– Og lægen? spurte advokaten.

– Han blir her hos den syke.

– Og De behøver ikke mig? Det gleder mig. Og De mener virkelig, doktor, at han kan være all right igjen om en times tid.

– Jeg håper det.

– Godt. Da må De endelig ikke forlate ham. Med Dem kan vi bli fire mann til en bridge.

Dermed gikk Alexis. Hvis han med en bemerkning kunde avsløre sin kynisme, undlot han det aldri. Han nikket til de andre, sigaren hang halvrøkt på skjeve, og han bar fremdeles avisen med det ytterste av fingertuppene.

Så snart advokaten var forsvunnet, grep dr. Wrangel påny den lille treplaten. Han holdt den i snoren og lot den dingle i luften.

– Hvad anser De dette for? spurte han Stephanson.

– Egentlig er jeg også tilbøielig til å tro, at det er et enkelt stykke leketøi, svarte kriminalbetjenten.

– Nei, sa dr. Wrangel, det er nok et innbruddsverktøi. Med denne lille tynne treplaten har forbryteren åpnet den ytre kontordør. Dessverre for ham har han mistet den i skyndingen. Det er sikkert fingeravtrykk, vi kan felle ham på det.

Stephanson så tvilende på det lille uskyldige redskapet.

– Det høres utrolig, sa han, at en yalelås skal kunne åpnes av denne lille tingesten der.

– Men det er ikke desto mindre riktig. Treplaten er på forhånd blitt anbragt i låsen. Snoren blir hengende utenfor, men den er så tynn at det er meget tvilsomt om noen legger merke til den i den mørke trappeopgangen. Når så den siste av personalet forlater kontoret, lar han yalelåsen smekke i og skynder sig hjem. En stund efter kommer forbryteren. Han behøver da bare å trekke i snoren, så skyver treplaten låsen tilbake – og dermed er adgangen fri.

– Vi må altså ha fatt på personalet, sa Stephanson. Forbryteren har naturligvis avlagt et besøk på kontoret tidligere på dagen for å få anledning til å stikke treplaten i låsen. Men den mann som begår innbrudd og mordforsøk for å komme i besiddelse av Cathfields papirer, han kan vanskelig verge sig mot den annen mistanke.

– Mistanken for å ha begått mordet på gamle Cathfield, mener De?

– Ja. De to forbrytelsene kan ikke adskilles.

– Kanskje ikke, svarte dr. Wrangel tankefullt, det er iallfall et vektig indisium som han vanskelig kan komme utenom.

Været holder sig.

Stephanson fikk noen slitsomme eftermiddagstimer. For det første måtte han foreta en meget omhyggelig undersøkelse av advokat Bomans kontor for å finne fingeravtrykk både på den lille treplaten og på kontorpulten. Så gjaldt det å få fatt i personalet. Han var så heldig å treffe bokholderen, og han kunde tydelig huske alle som hadde besøkt kontoret den dagen. Men med undtagelse