Hvorledes Dr Wrangel kom/16

fare: En gurglende lyd nede i den fremmedes strupe, likesom en knurring – og så Paolos grep mot lommen, dette grep som den øvede politimann straks opfatter: Grepet efter revolveren.

Dr. Wrangels telegram.

I en situasjon, hvor det i et eneste farlig øieblikk gjaldt å utvikle en avgjørende fysisk virksomhet, var Stephanson alltid mannen på den rette plass.

Han stillet sig mellem den fremmede og Paolo, samtidig ropte han til Grandin og gav ham en lynsnar ordre. Grandin var dermed plasert bak den fremmede, og i virkeligheten var enarmingen omringet og fanget. Men han optrådte med en pussig stedighet, – med senket hode, likesom en mannvond stut forsøkte han hele tiden å trenge frem forbi Stephanson og komme i kast med Paolo. Italieneren holdt revolveren skjult inne i lommen. Man kunde se våpenløpet avtegnet på tøiet.

– Gå Deres vei! ropte Stephanson til Paolo, vi kan ikke ha noe optrin her på gaten. De finner en bil borte på hjørnet, jeg skal holde denne fyren i sjakk imens.

Paolo trakk sig baklengs tilbake. Den enarmede vilde følge efter ham, men blev stanset av de to politimenn. Paolo forsvant, og den enarmede snudde sig nå mot Stephanson – uten egentlig sinne, nærmest forbauset. Det slo kriminalbetjenten at mannens ansikt jo egentlig ikke var så skummelt som det hadde forekommet ham på Stadshotellet i Kungälv. Det var et skarpt markert, nesten herjet ansikt, som gjorde alderen ubestemmelig, den lærbrune farven røpet tropene.

Mannen snakket engelsk, men med tydelig fransk aksent.

– Hvorfor vilde De ikke la mig få snakke med den herren? spurte den enarmede.

– For å hindre et sammenstøt.

– Har De noen rett til å blande Dem op i det?

Stephanson viste frem sitt politiskilt inne i den hule hånden. Det lot ikke til å overraske den fremmede synderlig.

– Politi, jeg kunde tenke mig det, mumlet han, Hvad ønsker De?

– De er fremmed her på stedet. Vi ønsker å se Deres papirer.

– Det har De ingen grunn til å avkreve mig uten videre midt på åpen gate.

– Vi har rett til å skride inn i klammeri.

– Det har ikke vært noe klammeri, mig bekjent.

– Han tok efter revolveren.

– Det må bli hans sak. Jeg var ikke redd.

– Kjente De ham?

– Det var nettop det jeg vilde vite.

– De gikk da tydelig løs på ham.

– Gikk løs på ham! De tar feil, svarte den fremmede, jeg vilde bare se nærmere på ham.

– Vi får snakke nærmere med Dem på politistasjonen, sa Stephanson.

– Betyr det en arrestasjon?

– Vi får se.

Den fremmede stod og overveiet en stund, så fra den ene til den annen, som om han beregnet overmakten.

– Well, sa han, jeg skal være rimelig. Men jeg vil gi Dem en bestemt advarsel. Forsøk Dem ikke med voldsomheter mot mig. Jeg er under mektigere beskyttelse enn De vet om. Jeg ønsker ikke å bli trukket på politistasjonen som en annen forbryter, det byr mig imot. Men jeg er villig til å foreslå et kompromiss. Gå med på hotellet, så skal jeg vise Dem hvem jeg er. Jeg bor på Hotel Tripolis.

– Jeg vet det, sa Stephanson – han pekte mot en av sidegatene, vi kan gå den veien.

Han hadde besluttet sig til å godta forslaget. Det var også best i overensstemmelse med hans instruksjoner.

Grandin hadde nøkkelen til hotellet. Noen minutter efter satt de tre menn rundt den skitne bordduken i hotellets salong. Lindskogs tateransikt viste sig et øieblikk i døråpningen, men da hun så detektivene, trakk hun sig tilbake.

Den fremmede tok kappen av sig. Han var klædd i en blå, dobbeltknappet engelsk dress, som ytterligere fremhevet hans militære utseende. Det var også noe kort og kommanderende over hans optreden. Slett ikke usympatisk, tenkte Stephanson. Det måtte være en mann som var vant til å kommandere og treffe hurtige avgjørelser. Han sa sitt navn: Gaetano Farace. Fransk statsborger. Men det visste Stephanson fra oplysningene i hotellboken. Det var ikke navnet som interesserte, men papirene. Monsieur Farace forstod også dette, uten at et ord blev nevnt.

Henvendt til Grandin sa han:

– De vet hvor jeg bor, ikke sant, De har utspionert mig?

– Det har vi begge, svarte Stephanson, vi har fulgt Dem fra klokken 6 i eftermiddag.

En grimase av ubehag gled over franskmannens ansikt.

– Dette er mig virkelig imot, sa han bedrøvet, det er også derfor jeg vil legge alle papirene på bordet.

Han kastet et nøkleknippe fra sig, og idet han påny henvendte sig til Grandin, sa han:

– Her er nøklene mine. Gå inn på mitt værelse og hent den lille svarte håndvesken som står ved sengen.

Mens Grandin var borte, spurte Stephanson:

– Er De bevæbnet?

Uten å svare trakk monsieur frem en stor fransk militærrevolver og la den foran sig på bordet.

– Den er ladd, sa han.

– Innrømmer De så, spurte Stephanson, at det var riktig av mig å hindre et sammenstøt med italieneren? Han var sikkert også bevæbnet.

– Kanskje, svarte monsieur og smilte halvt hemmelighetsfullt, halvt ironisk.

I det samme kom Grandin inn med den svarte vesken.

– Vil De åpne den, sa franskmannen, det er den lille forniklede nøkkelen.

Vesken blev åpnet, og franskmannen tok frem noen dokumenter. Det var hans pass, utstedt på kaptein i fremmedlegionen Gaetano Farace og behørig visitert av den svenske minister i London. Monsieur kastet også temmelig likegyldig frem på bordet forskjellige utmerkelsestegn, æreslegionen, krigskorset. Dessuten var det et særskilt dokument, utstedt av det franske krigsministeriums sjef, hvor alle franske myndigheter i inn- og utland på det innstendigste blev anmodet om å vise landets tapre sønn all mulig imøtekommenhet. Dessuten et kreditiv på en meget betydelig sum. Til sammen papirer, som kunde føre ham trygt verden rundt.

Stephanson så igjennem stemplene på passet.

– De har gjort en lang reise, sa han.

– Åja, jeg har reist gjennem Nord-Afrika, Sicilia, Italia, Frankrike, England, Norge – og nå er jeg her.

– Kanskje De finner hvile i en sånn reise efter krigsstrabasene?

– Hvile? Monsieur så plutselig trett ut: Jeg kunde ikke tenke mig å hvile ut andre steder enn i mitt eget land, hvis det kunde lykkes mig der.

– Men hvorfor har De da gjort denne anstrengende reisen?

Franskmannen tenkte sig om. Hans ansikt blev igjen melankolsk alvorlig. Det samme uttrykket, tenkte Stephanson, som da han drev urolig frem og tilbake utenfor hotellet. Franskmannen så verdsettende på Stephanson. Kanskje virket politimannens lyse, freidige skikkelse tillitvekkende på ham. Hvis jeg skal fortelle Dem hvorfor, sa han, må jeg først gjøre Dem opmerksom på en ting– Hensikter er jo ikke straffbare i sig selv, ikke sant?

– Forbryterske hensikter er ikke straffbare før man gjør forsøk på å realisere dem.

– Da kan jeg åpent fortelle Dem hensikten med min reise. Jeg jaget signor Cathfield. Jeg hadde besluttet å drepe ham.

Og han tilføiet med et besynderlig trett tonefall:

– Men jeg kom for sent.

– Signor Cathfield døde allerede den 8. juli, sa Stephanson.

– Da var jeg ennå i Frankrike.

Plutselig pekte monsieur på sine dokumenter og utmerkelsestegn.

– Nå har jeg vist Dem alt, sa han, er De tilfreds?

– Ja, svarte Stephanson.

⁂

Franskmannen gikk og la sig like efter. Grandin overnattet også på hotellet. Monsieur Farace forstod at han fremdeles var bevoktet, men det lot ikke til å interessere ham mer.

Klokken åtte neste morgen kom det et telegram til kriminalavdelingen. Stephanson brøt det personlig. Det var fra dr. Wrangel. Men innholdet var så uventet, at Stephanson måtte lese det flere ganger før han fant noen mening i det. Telegrammet var sendt fra Malmø.

«Rør ikke Berglund. Hovmesteren på Grand er telegrafisk orientert. Underrett Lindskog.

Wrangel».

Berglund? Dr. Wrangel mente naturligvis David Berglund, kelneren. Stephanson hadde nesten glemt historien om den stakkars fyren som hadde sneket sig vekk fra byen uten å ha betalt sin hotellregning til Lindskog. Det hadde vært Stephanson en gåte, hvilken forbindelse dr. Wrangel kunde finne mellem kelneren Berglund, den fattigslige kofferten med stein i og signor Cathfields død.

Stephanson gikk bort til hotellet. Hovmesteren hadde sans for dramatiske optrin, og likte dessuten å legge for dagen en viss ironi. Idet han bukkende slo ut med det telegrammet han selv hadde fått, sa han hemmelighetsfullt, og med en mine, som om det gjaldt hans majestet kongen –

– Berglund kommer.

Og Berglund kom.