Hvorledes Dr Wrangel kom/15

Fra Wikikilden

hvordan et menneske kunde ha sloppet ut av værelset.

– Det har kanskje allikevel vært en feil ved lyset, sa portieren.

– Umulig, svarte kriminalbetjenten, lyset kan ikke slukkes og tendes av sig selv. Det har vært noen her inne.

Stephanson stod en stund taus og betraktet det store skrivebordet og den lærtrukne skrivebordstolen. Stolen var flyttet litt tilside – det var det eneste tegn på at det hadde vært noen her inne. Hadde den fremmede sittet i den? Det var i den samme stolen signor Cathfield hadde funnet døden.

– Det samme har jo hendt en gang før, sa Stephanson. Signor Cathfields morder slapp også ut av værelset gjennem låste dører.

Et møte.[rediger]

Foreløbig var det ikke mer å gjøre. Værelsene blev avlåst igjen, og portieren gikk tilbake til sin plass. Da Stephanson var kommet ut på gaten, tendte han en sigar og blev stående en stund i dype funderinger. Han hadde allikevel sett noe i værelset. Siste gang det blev avlåst, hadde Stephanson vært tilstede. Døren til badet var da blitt stengt innenfra med en nøkkel og fra badeværelset med en slå. Nå inatt var døren bare stengt med slåen. Nøkkelen var ikke dreiet om innenfra.

Fra badeværelset var det fri adgang til fru Theresas rum.

Mysteriet med den ukjente gjest kunde altså forklares på to måter.

Den ukjente gjest kunde være fru Theresa selv.

Stephanson hadde vanskelig for å tro det.

Hvorfor skulde hun vel spøke omkring i sin myrdede manns værelse midt på natten? Hvis hun absolutt vilde derinn, kunde hun gjøre det om dagen.

Så var det den andre forklaringen.

Den ukjente gjest hadde trengt inn i værelset med falsk nøkkel. Fru Theresa hadde hørt ham der inne og lyttet i badeværelset. Hun hadde da hørt eller forstått, at politiet var i korridoren og forsøkte å sprenge døren for å fange den ukjente.

Hun hadde i siste øieblikk reddet ham ved å trekke slåen til badeværelset fra og slippe ham inn i sitt eget rum.

Men hvem kunde det så være, denne ukjente gjesten? En som fru Theresa kjente, men hvem? Paolo?

Stephanson stod og tygget på dette navnet og gjentok det flere ganger for sig selv: Paolo, Paolo. . . Men bak dette navnet gled plutselig et annet inn i hans bevissthet, det kom som en lynsnar innskytelse, det hadde vel ligget der i underbevisstheten og ventet på å trenge frem – Dr. Wrangel.

Stephanson spaserte langsomt hen til hjørnet ved Østra Hamngatan og så tilbake igjen. Han kunde ikke la være å kaste et blikk op til vinduene i hotellet nå og da. Mørke.

Nåvel. Dr. Wrangel var igjen kommet inni hans forestillingskrets, og han måtte forfølge sine spekulasjoner videre. I sitt arbeide som politimann manøvrerte Stephanson alltid med realiteter, håndgripelige ting. Han var meget av en sersjant i tjenesten, han visste det selv, hans solide teknikk og bulldogaktige stedighet hadde også bragt ham mange fortjenstfulle resultater. Han var politifagmannen. Visstnok savnet han den forbløffende inspirasjon, som for eksempel utmerket en genial amatør som dr. Wrangel – men Stephanson beundret Wrangels skarpsyn og kombinasjonsevne, slik som et almindelig menneske må beundre en stor sjakkspiller, som har femten trekk fremover i hodet.

I denne saken med Cathfields mystiske død hadde han villig latt sig lede av Wrangel uten engang å vite hvilke retningslinjer doktoren arbeidet efter. Men for hans sunde fagforstand var i grunnen det hele naturlig og klart. Enten hadde Cathfield drept sig selv eller var han blitt drept – og i siste tilfelle tydet alle omstendighetene på, at det var fru Theresa som hadde skutt ham med den lille perlemorsrevolveren.

Egentlig skulde fru Theresa vært arrestert nå, hvis ikke dr. »Wrangel var kommet til. Her kalkulerte Stephanson påny med sin fagforstand:

Hvad var det for en plutselig interesse dr. Wrangel hadde fått for fru Theresa? Stephanson kunde ikke kombinere sig frem til noe annet enn at han elsket henne.

Og ut fra dette synspunkt kunde egentlig alt stemme:

Wrangels påfallende nedtrykthet fordi hans elskede var innviklet i en uhyggelig forbrytelse.

Hans rastløshet og hemmelighetsfullhet fordi han forsøkte å dekke henne.

Ja vel. For den som elsker er alt mulig, tenkte stephanson, mon dr. Wrangel egentlig arbeider på å bringe saken til opklaring? Mon han ikke snarere utvikler hele sitt strålende geni for å få den skyldige ut av knipen?

Stephanson tenkte på sin samtale med doktoren før avreisen. Det var ganske oplagt, at doktoren hadde en anelse om at det vilde hende noe i den dødes værelse. Ja, han visste det, og han hadde indirekte anmodet Stephanson om å optre med den ytterste diskresjon. Det hadde han også gjort.

Den aller enkleste bondeløsning er altså den, tenkte Stephanson, at hele dr. Wrangels reise er noe vrøvl, og at han i dette øieblikk befinner sig i fru Theresas værelse.

Men da Stephanson var kommet så langt, blev han forskrekket over selve det brutale i resonnementet. Han følte at han stod fremmed like overfor selve problemet, og det gjorde ham urolig og nedtrykt.

Idet han passerte en mørk port, løste en skygge sig ut fra mørket, og en skikkelse trådte hen til ham: Godaften.

– Godaften, Grandin, svarte Stephanson, hvorfor er du ikke på «Tripolis»?

– Fordi han er gått ut, svarte hans kollega, ikke se dig tilbake, nå kommer han denne veien.

De to politimenn slentret langsomt bortover gaten, side om side. Bak sig hørte de trin. De innrettet sin gang slik at den kommende snart måtte innhente dem.

– Han gikk fra «Tripolis» for en halv time siden, fortalte Grandin hviskende, og hele tiden siden har han gått frem og tilbake her og stirret op mot Grand hotell.

Den fremmede passerte uten å ofre dem et blikk. Han lot ikke til å ha den ringeste interesse for sine omgivelser. Han gikk med senket hode, som om han hadde meget i tankene, skrittene var kraftige, militære. Han var innhyllet i en stor, blå kappe med slag, den lignet de franske militærkapper.

Ved hjørnet vendte han om, raskt som på kommando, og gikk tilbake. Han må være militær, tenkte Stephanson.

Idet han passerte, skilte de to venner lag. Grandin blev gående foran den fremmede og Stephanson slentret bak ham. Idet den fremmede kom forbi hotellet, saktnet han sin gang og så op mot vinduene; gikk derpå videre. Nå hendte noe uventet.

Nettop idet Stephanson skulde gå forbi hotellporten blev den slått op og en herre kom i stor fart ut på fortauet. Han var iført en bredskygget hatt og hadde frakkekraven slått op over ørene, skjønt det ikke regnet lenger. Det så ut som om han vilde skjule ansiktet, men kriminalbetjenten gjenkjente ham. Det var Paolo. Han kom så hurtig ut av døren, at han nær var falt i armene på Stephanson.

Kriminalbetjenten blev ikke så lite forbauset over den hjertelige måten Paolo hilste på. Den ellers så reserverte italiener la formelig gjensynsglede for dagen. Nei, er det virkelig Dem, sa han, det var en gledelig overraskelse. Men Stephanson iakttok ham opmerksomt og var straks klar over grunnen til denne forandrede optreden: Fyren var til det ytterste nervøs og opskremt, og han forsøkte å skjule sin ophisselse ved en nesten påtrengende elskverdighet. Nå og da så han sig engstelig om, som om han ventet et angrep. Han tok sig til hodet.

– Det er allikevel et underlig folk, det svenske, sa han, hvad er det for en underlig drikk de holder her? Punsj? Nå har jeg drukket punsj i hele aften, det går ganske rundt for mig.

Han vil late som om han er snyt full, tenkte Stephanson. Men den går ikke. Jeg kan se på øinene dine at du slett ikke har drukket noe. De er blanke som barneøine, men fylt til randen av angst og fortvilelse.

Paolo fortsatte sitt nervøse prat –

– Vet De hvor jeg skal hen nå? Jeg skal i selskap. I selskap klokken ett om natten, har De hørt på maken? Det er hos Alexis Boman, advokaten. Han har telefonert efter mig. De mangler en fjerdemann til bridge. Hvad er det for selskapsliv her i Skandinavia?

– Advokaten er vel bare gressenkemann, sa Stephanson, familien er nok på landet.

Paolo så sig om igjen, likesom hugget øinene inn i mørket. Der nede i gaten hadde den enarmede fremmede vendt om, han nærmet sig nå, Grandin var hele tiden i nærheten av ham. Paolo var blitt opmerksom på den fremmede. Hvad skal dette bety, tenkte Stephanson, Paolo rykker nærmere inn på mig, det er likesom han vil skjule sig bak mig.

– Jeg liker. . . ikke. . . disse. . . mørke gatene, fortsatte Paolo lavmælt og støtvis (den fremmede kom nærmere) . . . Jeg. . . liker ikke. . . disse. . . Plutselig stanset han i en italiensk ed: Accidente! Den fremmede var nådd inn under lyset fra hotellets portlampe, ansiktet var blekt og meget alvorlig, – et sånt eftertenksomt alvor, som kan røbe den sørgmodigste melankoli. Men med ett fikk han øie på Paolo og stanset brått, som om han hadde fått et støt for brystet. Stephanson opfattet lynsnart og kaldblodig situasjonen. Det var ikke tid til å gjøre refleksjoner, alt samlet sig i et brennpunkt, i en intuitiv fornemmelse av overhengende fare: En gurglende lyd nede i den fremmedes strupe, likesom en knurring – og så Paolos grep mot lommen, dette grep som den øvede politimann straks opfatter: Grepet efter revolveren.

Dr. Wrangels telegram.[rediger]

I en situasjon, hvor det i et eneste farlig øieblikk gjaldt å utvikle en avgjørende fysisk virksomhet, var Stephanson alltid mannen på den rette plass.

Han stillet sig mellem den fremmede og Paolo, samtidig ropte han til Grandin og gav ham en lynsnar ordre. Grandin var dermed plasert bak den fremmede, og i virkeligheten var enarmingen omringet og fanget. Men han optrådte med en pussig stedighet, – med senket hode, likesom en mannvond stut forsøkte han hele tiden å trenge frem forbi Stephanson og komme i kast med Paolo. Italieneren holdt revolveren skjult inne i lommen. Man kunde se våpenløpet avtegnet på tøiet.

– Gå Deres vei! ropte Stephanson til Paolo, vi kan ikke ha noe optrin her på gaten. De finner en bil borte på hjørnet, jeg skal holde denne fyren i sjakk imens.

Paolo trakk sig baklengs tilbake. Den enarmede vilde følge efter ham, men blev stanset av de to politimenn. Paolo forsvant, og den enarmede snudde sig nå mot Stephanson – uten egentlig sinne, nærmest forbauset. Det slo kriminalbetjenten at mannens ansikt jo egentlig ikke var så skummelt som det hadde forekommet ham på Stadshotellet i Kungälv. Det var et skarpt markert, nesten herjet ansikt, som gjorde alderen ubestemmelig, den lærbrune farven røpet tropene.